Kapittel 5 Tilbake fra døden

Althaia

Vi nærmet oss gruppen av menn, men hun dro meg bort til de to mennene som sto lengst til venstre fra resten av mennene. De to mest skremmende mennene i gruppen. Og en av dem var mannen Michael hadde sagt at jeg ikke skulle stirre på... Men herregud, den mannen var enda finere på nært hold.

Av en eller annen grunn var jeg nervøs for å nærme meg ham mens øynene hans fulgte meg. Hjertet mitt begynte å slå litt raskere på grunn av intensiteten i blikket hans. Og han prøvde ikke engang å skjule det mens han skamløst sjekket meg ut. Jeg vendte blikket mot mannen som sto ved siden av ham. Mannen var på størrelse med en tank! Han var høy og så muskuløs at han faktisk kunne være i slekt med The Rock. Jeg ville ikke blitt overrasket om han var det.

"Althaia, møt min forlovede, Lorenzo." Hun gestikulerte mot Tank Mannen. Han var faktisk ganske kjekk, skallet, med mørkebrune øyne, en sterk kjeve med lett skjeggstubb. Og høy som bare det. Eller så var jeg bare dritkort. Det var nok det siste, siden jeg bare var 1,57 meter, derfor hadde jeg som oftest på meg høye hæler. Jeg måtte vippe hodet litt opp for å se på ham.

"Hyggelig å møte deg." Jeg smilte til ham og rakte ut hånden for et håndtrykk. Han så ned på hånden min med et kjedelig uttrykk, men håndhilste likevel.

Vel, det var jo bare herlig.

"Og dette er hans eldre bror, Damiano." Hun pekte på mannen som sto ved siden av forloveden sin. Han jeg hadde sett på for lenge, han som fikk meg til å føle meg skremt av måten han så på meg.

Faen, han var virkelig sexy...

De var omtrent like høye, men Tank Mannen var bredere over skuldrene enn Damiano. Selv om Tank Mannen var, vel, som en tank, var Damiano definitivt mye mer skremmende med sine gyllenbrune øyne, kalde og døde som de kunne være mens han stirret på meg.

"En glede å møte deg." Jeg smilte til ham, til tross for at jeg følte meg skremt av ham, og rakte hånden ut for å håndhilse også. Heldigvis stirret han ikke på hånden min et øyeblikk som Lorenzo gjorde og tok hånden min i sin store hånd.

"Althaia." Damiano sa som om han testet navnet mitt. En ufrivillig skjelving løp nedover ryggen min da han sa navnet mitt. Jeg var ikke forberedt på at stemmen hans skulle være så dyp og fyldig. Noe som gjorde ham enda mer kjekk.

Hvordan det var mulig, hadde jeg ingen anelse om...

"Ja, det er meg." Jeg grøsset mentalt da jeg sa det høyt og laget en liten grimase. Hvorfor i all verden skulle jeg si det og ydmyke meg selv foran den veldig, veldig, sexy mannen?

Damiano snudde hodet mot Tank Mannen, også kjent som Lorenzo, og det var som om de kommuniserte uten å si noen ord. For, uansett hva det var, snudde Lorenzo seg mot Cara, holdt henne rundt midjen, og begynte å gå bort. Cara så over skulderen mens hun gikk bort med Lorenzo, og ga meg et forvirret uttrykk. Jeg så meg rundt og la merke til at resten av mennene også var borte.

Ok da... Skulle jeg også gå?

Jeg snudde meg tilbake og møtte Damiano, som allerede hadde øynene sine på meg. Han rakte inn i lommen og tok ut en pakke sigaretter. Han holdt pakken ut mot meg, tilbød meg en, men jeg ristet på hodet og sa 'jeg røyker ikke'. Han tok pakken opp til munnen og tok en sigarett mellom leppene, fortsatt mens han så meg i øynene. Det var noe med måten han gjorde det på, som var utrolig hett.

"Så, Althaia." Sa han mens han tente sigaretten og tok et langt drag av den. "Du ser fryktelig bra ut for noen som døde for et par år siden." Sa han tilfeldig mens han røykte.

Unnskyld meg?

Hørte jeg ham riktig?

"Unnskyld, hva?" Jeg ristet litt på hodet som om jeg hadde hørt feil.

"Filene dine sier at du er død." Sa han som om det var det mest normale å si, og blåste røyken rett i ansiktet mitt. Jeg viftet røyken bort fra ansiktet mitt og rynket pannen mot ham.

Filene mine? Hvilke filer?

"Ehm... Jeg tror du forveksler meg med noen andre." Lo jeg pinlig.

"Althaia Volante, 24 år gammel, født 7. november fordi foreldrene hennes bestemte seg for å knulle på Valentinsdagen. Døde momentant i en bilulykke på nyttårsaften for tre år siden." Sa han tilfeldig mens han tok et nytt langt drag av sigaretten sin.

"Jeg har ingen anelse om hva du snakker om." Jeg stirret forvirret på ham.

"Og dessuten, navnet mitt er ikke Volante. Det er Celano. Stor forskjell. Du må ha forvekslet meg med noen andre, for jeg er ganske sikker på at jeg ikke er død. Åpenbart." Jeg gestikulerte mot meg selv, siden jeg bokstavelig talt sto foran ham i levende live.

"Åpenbart." Han tok en siste trekk av sigaretten og jeg fulgte med øynene på sneipen da han kastet den bort. Jeg så tilbake på ham, og han så meg opp og ned, blikket hans hvilte på halskjedet mitt som lå mellom brystene mine.

"Men du bærer Volante-familiens arvestykke rundt halsen din." Jeg rørte ubevisst ved halskjedet mitt. Han tok et skritt nærmere meg og hjertet mitt begynte å slå raskere da han holdt haken min og vippet den litt oppover så jeg kunne møte øynene hans. Ansiktet hans nærmet seg mitt som om han skulle til å kysse meg, men han flyttet hodet litt til siden ved øret mitt.

"Får meg til å lure på hvorfor faren din skjuler deg for meg." Han sa med en lav stemme som sendte frysninger nedover ryggen min.

Han trakk seg litt tilbake og slapp hånden ned til siden. Jeg pustet ut et åndedrag jeg ikke visste jeg holdt. Jeg skalv da han så bak meg og smilte djevelsk til hvem enn som sto der. Frykt begynte å fylle kroppen min ved hans uttrykk.

Dødelig og djevelsk.

Jeg måtte komme meg vekk fra ham så snart som mulig.

Jeg snudde meg rundt, med intensjon om å gå bort, men stoppet opp da jeg kom ansikt til ansikt med faren min, som så på meg med et rasende blikk.

"Papá," pustet jeg ut.

Det var rart å se ham foran meg når vi ikke hadde sett hverandre siden, vel du vet, moren min tok meg og dro. Jeg husker at jeg hadde prøvd å holde kontakten med ham, men nummeret var plutselig ikke tilgjengelig, og jeg visste ikke hvordan jeg ellers skulle nå ham på den tiden. Til slutt fikk jeg beskjeden og sluttet å prøve, men det betydde ikke at jeg ikke savnet ham fra tid til annen.

Han var tross alt faren min.

"Hva gjør du her!?" Faren min freste til meg.

Au.

Jeg antar at følelsene ikke var gjensidige.

"Jeg er her for å bli drita, hva ellers." Sa jeg med en 'duh' stemme. Jeg var fullt klar over at det var respektløst å snakke slik til faren sin. Men jeg følte meg angrepet og såret av hans reaksjon, og forsvarsmekanismen min ble aktivert. Som var å være sarkastisk, det sterkeste våpenet som finnes.

Ville han virkelig ikke se meg?

Jeg rynket pannen tilbake til ham, men la så merke til hvordan resten av gjestene hadde stoppet det de holdt på med og snudde seg for å stirre på oss. Var ikke det bare fantastisk? Michaels spente form beveget seg fremover for å stå litt bak faren min, poserende som en livvakt.

Jeg kjente noen gripe rundt midjen min og trekke meg inn til siden deres. Jeg utstøtte et overrasket lyd ved den plutselige handlingen, og jeg snudde meg litt for å se at det var Damiano som holdt meg fast.

"Gaetano, for en nydelig juvel du har skjult." Sa han på italiensk. Faren min knyttet nevene mens han stirret på Damiano. Han, derimot, bare vippet hodet litt til siden som svar.

"Michael, ta Althaia bort herfra." Faren min beordret bestemt. Før Michael rakk å bevege seg litt, skrek jeg ved synet av gjenstanden i Damianos hånd.

"Herregud!" Ropte jeg da Damiano trakk frem en pistol og siktet på Michael. Hjertet mitt begynte å pumpe voldsomt inne i brystet, og jeg begynte å puste raskere. Jeg prøvde å komme meg unna, men han hadde et fast grep om meg.

"Ikke tenk på det en gang." Han knuste meg inn til siden sin. Bena mine ville ha kollapset hvis han ikke hadde hatt et så fast grep om meg. Michael prøvde å gripe meg igjen, men før han rakk å ta et skritt, ljomet lyden av et pistolskudd i luften, og jeg skrek og holdt meg for ørene.

"Jeg vil ikke bomme på hodet ditt hvis du beveger deg en gang til." Damiano uttalte i en dødelig lav tone.

Hjertet mitt raste mot brystet, og jeg kunne føle knærne mine svekkes for hvert sekund som gikk. Med øynene så vidåpne som de kunne være, så jeg på Michael, som allerede stirret på meg, kjeven hans strammet seg. Jeg så på faren min og det så ut som han kjempet med noe inni hodet sitt.

Jeg burde ha sagt ja til den forbanna drinken.