Kapittel 1Reddet

Jeg løp og løp og løp, uten pause, uten å senke farten.

Fra å rømme fra palasset til å entre denne skogen som jeg angret på å ha trådt inn i. En sjelrystende stillhet lå over skogen, trærne var så tette at de knapt lot lyset slippe gjennom.

De jaget meg, følelsen skremte meg konstant til margen. Den plutselige økningen i hjerterytmen min ble så intens at lyden av den summet i øret mitt. Jeg så solen gå ned i vest, jeg hadde sett det skje to ganger siden jeg rømte og begynte å løpe.

Alt jeg ønsket var frihet.

Armene og ryggen min ble numne, mørket i skogen omsluttet omgivelsene mine. Pusten kom ut som gisp. Ulingen fra ukjente rovdyr begynte å ekko gjennom stedet, en etter en. Av og til begynte høye lyder å bli mer hyppige.

Den rene terroren sådde seg i kjernen min. Lyden av torden i bakgrunnen økte min overveldende frykt.

Stillheten i skogen falt over slutten av de lange ulene som om det var stillheten før stormen. Huden min prikket av gåsehud, følelsen av den ukjente faren fra alt som tilhørte skogen. Øynene mine ble tunge på grunn av mangel på energi.

De kunne fortsatt følge meg, eller kanskje vente på at jeg skulle stoppe slik at de kunne fange meg igjen. Bena mine ønsket å stoppe, men den konstante frykten lot meg ikke, og så hørte jeg det.

De tunge potene til noe som løp bak meg rystet meg til hjertet, lydene multipliserte umiddelbart. Hva enn det var, virket det som mer enn bare én. Øynene mine fyltes med tårer og et hikst rev seg gjennom meg, jeg hadde ingen fluktmulighet. Jeg kastet et blikk tilbake bare for å finne en gruppe ukjente dyr med svart pels som fulgte meg, blod dryppet fra hjørnetennene deres, og de grønne øynene deres glødet i mørket. Den store gruppen fulgte meg selv om buskene var tette.

Den harde overflaten mot mine bare føtter føltes som nåler, og kulden i luften brant mot huden min, skogen i seg selv føltes kvelende.

Tårene rant fritt nedover kinnene mine mens jeg brukte de siste dråpene av styrken min for å unnslippe døden disse ukjente rovdyrene utvilsomt ville påføre meg. Jeg lukket øynene da jeg følte bena mine bli helt numne og synet ble uklart mens et skrik forlot munnen min. Døden var tydelig nær meg.

Jeg tvang kroppen min til noen få skritt til, og rett før jeg var i ferd med å gi opp og akseptere mitt uovervinnelige nederlag, følte jeg kroppen min kollidere med noe hardt. Et skrik unnslapp leppene mine i frykt da kroppen min snublet bakover og jeg følte meg falle til bakken, et brøl ringte i øret mitt, men det var ikke det samme som jeg hadde hørt fra dyrene som fulgte meg.

Jeg skjermet meg instinktivt, men så følte jeg sterke armer rundt midjen min, og jeg åpnet øynene. Jeg ble møtt av kullsvarte øyne. En skjelving løp gjennom kroppen min, både i frykt og forundring. Håret hans hang lavt over pannen, øynene hans stirret inn i mine mens leppene hans delte seg i overraskelse mens han så på meg. Jeg hadde aldri sett noen så perfekt skulpturert før, selv om de få menneskene jeg hadde sett i livet mitt var de jeg hadde flyktet fra. Den kraftige auraen strålte fra ham til tross for hans milde grep om meg.

Av en eller annen grunn trodde jeg ikke han ville skade meg. Noe med blikket hans fikk meg til å tenke det.

"Vær så snill, redd meg, de vil...de vil...D-drepe,"

Før jeg kunne fullføre min bønn, trakk han sakte kroppen min mot brystet sitt, og hånden hans beveget seg for å holde bak hodet mitt før han trakk meg helt inntil, "Shh, du er trygg," han hvisket beroligende og la merke til min tunge pust og skremte ansikt.

Klynkende fant jeg meg selv gjemme ansiktet mitt i nakken hans bare ved hans ene forsikring--Setningen fra munnen hans virket som magi og smeltet isen som dekket innsiden min, og åpnet for varmen å sive inn. Jeg var for sliten til å stå stille, armene hans var det eneste som holdt meg oppe.

"Min!" Hans knurring fikk meg til å skvette, hendene mine knyttet seg refleksivt rundt sidene av skjorten hans. Jeg kunne verken forstå meningen bak hans erklæring som fikk dyrene til å krype sammen, eller hvorfor jeg følte meg trygg i hans armer.

"Jason, Carter," Tonen hans var myndig, "Fullfør dem,"

Og så fylte flere smertefulle hyl stedet, jeg forsøkte å se, men han dyttet hodet mitt forsiktig tilbake der det var. Lyden av noe stivt som ble revet opp resulterte i et annet smertefullt hyl, til tross for min mangel på kunnskap kunne jeg forstå at alt som skjedde bak meg var hinsides brutalt.

Av og til skalv jeg når dyrenes skrik nådde øret mitt, og mannen som holdt meg gned forsiktig tommelen sin over ryggen min. Jeg følte den ukjente varmen spre seg gjennom kroppen min. Minutter gikk og jeg begynte å miste bevisstheten.

Det var da jeg kjente ham cupe ansiktet mitt og vinkle haken min opp slik at han kunne stirre på meg. Selv i min uklare visjon så han fortsatt utrolig vakker ut.

"Hva heter du, engel?" Han hvisket sakte, det var en kant av ømhet i stemmen hans.

"Isabelle," var alt jeg kunne si før jeg forsvant inn i mørket, i armene til fremmedmannen som nettopp hadde reddet livet mitt.