Kapittel 2I hans armer

Kaden.

"Jason, har du fått det i lastebilen?" spurte jeg mens jeg tok på meg skjorten. Solen hadde gått ned, og nå var mørket i skogen det eneste rundt oss. Jeg kunne allerede høre de svake ulene fra varulvene, de ulvene uten flokk som så ut til å vandre mest rundt i denne skogen. Smålige mennesker har vært deres eneste mål, men nå for tiden har de begynt å sikte seg inn på mange skiftere også.

Ikke at deres tilstedeværelse plaget meg, jeg visste at de ikke ville prøve å kødde med meg.

"Ja, det har vi," Carters ansikt kom til syne, pusten hans var merkbart tyngre. Ikke rart han var dramatisk, for en lykan selv var han ekstremt lat og uproduktiv, "Nå, min venn, hvis du sparer oss...kan vi alle dra mot herskapshuset. Du har lastet lastebilen med hvilket dyr du enn liker siden du kom hit, stakkars dyr."

Jeg kunne ikke annet enn å le av hans sympatiske måte å være på, "Voks opp, Carter."

"Å være en slik bølle er ikke min greie, Mr. Kaden Moretti," snappet han tilbake.

Leppene mine bøyde seg til et smil ved setningen hans, "Det er derfor du ikke er Kaden Moretti."

"Folkens, jeg tror vi burde dra hjem. Det kan hende det begynner å regne," sa Jason. Nesen hans rynket seg mens han stirret på den mørke himmelen dekket av skyer som var noen nyanser mørkere enn det, "Dessuten kan det ta litt tid å komme oss tilbake til bilen."

"Du har rett, vi burde..." Før jeg kunne fullføre, hørte jeg det.

Den svake gråten, etterfulgt av et skrik. Vanligvis ville jeg ikke ha brydd meg, men lukten traff nesen min. Den himmelske lukten av noe eller kanskje noen...

Min ville side kjempet for å ta over, men jeg undertrykte den under huden min, holdt beistet unna.

Så kom lukten av blod inn i neseborene mine og vekket ekstrem avsky. Utkastne. De jaget henne. Før tankene mine kunne bearbeide det, fant jeg meg selv løpende i retningen hvor lukten kom fra, den høye lyden av poter ble tydeligere for hørselen min sammen med den raske pusten til eieren av den lukten som hadde fått meg til å miste kontrollen på sekunder.

Brutalt bevegende gjennom trærne og etterlot dem skadet i prosessen, så jeg endelig henne. Kastanjebrunt hår spredt over ansiktet, den hvite kjolen hadde flere merker og skader, huden hennes skinte som månen i mørket, og tårene glitret på kinnene hennes.

Beistet inni kroppen min var fullt våknet nå, og da øynene mine tok inn synet av de avskyelige ulvene som var klare til å hoppe på henne når som helst.

Hun kolliderte med kroppen min og et lite skrik forlot munnen hennes mens hun skjermet seg selv. Uten å tenke meg om, la jeg armene rundt henne og holdt kroppen hennes fra å falle til bakken. Hun var lett som en fjær og myk som en blomst.

Gnister skjøt gjennom kroppen min og traff direkte på venstre side av brystet, stedet jeg aldri hadde følt noe som helst på alle disse årene.

Øynene hennes åpnet seg, og i det øyeblikket hennes blå øyne møtte mine, visste jeg det. Hun var min, laget for meg. Den overveldende gleden forsvant før den kunne ta over da jeg så tåren gli nedover kinnet hennes og det skremte blikket hennes.

"Vær så snill, redd meg, de vil...de vil...drepe,"

Jeg kjente en sterk knute forme seg i midten av brystet mitt, hørte frykten i stemmen hennes.

"Shh, du er trygg," beroliget jeg og trakk henne nærmere.

Klynkende gjemte hun ansiktet sitt i nakken min. Jeg holdt henne tett da jeg allerede kunne føle henne skjelve, hun virket tappet for all energi, og det trigget min allerede eksploderende sinne enda mer.

"Min!" brølte jeg og så på den flokken med feiginger som så ut til å krympe vekk bare ved mitt ene blikk. Jeg kjente henne rykke til og gripe sidene av skjorten min, men hun trakk seg ikke bort fra meg.

"Jason, Carter," beordret jeg, "Gjør slutt på dem."

Uten å etterlate et gap for et annet ord, adlød de meg. De tok frem knivene og rev hver av de skurkene i stykker. På sekunder var jorden gjennomvåt av blod, synet var fryktelig tilfredsstillende å se de jævlene ligge lemlestet.

Jeg merket at min kamerat i armene mine prøvde å snu hodet for å se på scenen, men jeg trakk sakte hodet hennes tilbake til der det var. Jeg ville ikke at hun skulle se scenen, hun var allerede ganske skremt og dette ville åpenbart skremme henne mer.

Jeg gnidde forsiktig tommelen min på ryggen hennes hver gang hun rykket til, og så snart alt var over, tok jeg forsiktig ansiktet hennes i håndflaten min.

Hun var i ferd med å miste bevisstheten, øynene mine myknet ved synet av ansiktet hennes.

"Hva heter du, engel?" hvisket jeg mykt.

"Isabelle," var alt hun pustet ut før hun besvimte i armene mine. Hodet hennes falt tilbake mot brystet mitt, og langsom pusting erstattet stillheten.

Jeg så på henne, jeg bare så på.

Det auburnfargede håret hennes nådde under midjen, de vakre blå øynene hennes var nå ute av syne på grunn av bevisstløsheten, leppene hennes var rosa og fristende, som matchet fargen på kinnene hennes, bare en nyanse lysere, og de lange øyevippene som rørte kinnene hennes.

Jeg hadde aldri sett slik skjønnhet. Det var som om et stykke himmel hadde landet i armene til en synder. Jeg kunne ikke slutte å stirre på henne. Alt ved henne var så innbydende. Selv de minste detaljene fascinerte meg. Hvordan kunne jeg være så heldig å få henne som min kamerat? Lukten hennes var himmelsk, stemmen hennes var søt som honning.

Det eneste som plaget meg var skadene hennes, det var et kutt på den lille pannen hennes, og noen få andre mindre kutt dekket hendene hennes. Instinktivt flyttet jeg den løse ermet oppover og la merke til at hele hånden hennes hadde merker på seg, og de var rå.

Sinne brant gjennom kroppen min, jeg ville drepe hvem som helst som hadde skadet henne.

Faen! Jeg visste ikke engang hvor mange dager hun hadde løpt i denne skogen. Alle slags skapninger hadde sin vei i denne. Hva gjorde hun egentlig i denne dødelige skogen?

Hvis jeg ikke hadde kommet hit for å jakte i dag, kunne de ulvene ha...

Grepet mitt om henne strammet seg, tanken i seg selv skremte meg. Alt kunne ha skjedd med henne i dag. Og jeg kunne ha mistet min kamerat før jeg engang fikk se henne.

Jeg børstet bort hårstråene fra ansiktet hennes, og fant meg selv være så forsiktig som om en berøring kunne bryte henne.

"Isabelle," et smil formet seg på leppene mine, og jeg lente meg inn for å kysse pannen hennes.

Jeg løftet den lille figuren hennes i armene mine og begynte å gå mot bilen, jeg visste fra min reaksjon at Carter og Jason allerede hadde forstått at hun er min kamerat. Men... Hvorfor gjenkjente hun meg ikke? Eller kanskje hun var for redd. Uansett, alt jeg brydde meg om nå var helsen hennes, jeg ville ikke at hun skulle møte noen vanskeligheter.

Jason åpnet døren, og jeg satte meg inn i bilen med henne i armene mine, jeg kunne fortsatt merke hendene hennes som holdt fast i skjorten min. Øynene mine falt på tårestrekene, og kjeven min strammet seg merkbart, det var ikke lenge før jeg så tilstanden på føttene hennes, tallrike kutt dekket hele huden på føttene hennes sammen med tørket blod.

"Hvem faen har skadet henne!" Jeg slo på siden av døren, uten å bry meg om bulken som dukket opp på den jet-svarte overflaten.

"Ro deg ned, Kaden," sa Jason, "Vi skal finne ut av det, for nå må du ta vare på henne. Hun er skadet, og vi vet ikke hvor lenge hun har vært i den skogen," Han så sympatisk tilbake på Isabelle.

Ved setningen hans falt øynene mine tilbake på hennes bevisstløse figur. De knyttede nevene mine løste seg automatisk opp, og jeg fant meg selv børste fingrene på kinnet hennes. Mykheten i huden hennes fikk meg til å ville gjøre det igjen og igjen, men jeg avstod fra å gjøre det.

Forsiktig holdt jeg henne nærmere meg og begravde nesen min i håret hennes; jeg hadde nettopp møtt henne, og jeg visste allerede at duften hennes var det eneste som kom til å hjelpe meg med å roe meg.

Gud har nettopp gitt en engel i armene til en synder.

Forrige Kapittel
Neste Kapittel
Forrige KapittelNeste Kapittel