Kapittel 222

Violet

Vi hadde gått opp den samme utmattende stien i det som føltes som en evighet. På et tidspunkt forsvant palasset bak oss. Nå var det ingenting... bare grønt, endeløst grønt i alle retninger.

Det var iskaldt, luften hadde blitt kjøligere, men jeg hadde ikke tid til å bry meg. Jeg var for f...

Logg inn og fortsett å lese