KAPITTEL 1: SOPHIE LAURENS
Sophies perspektiv
"Hva får deg til å tro at vi faktisk vil akseptere deg som deltidslærer her ved vårt universitet?" spurte en av intervjuerne meg.
Med skjelvende hender tok jeg et dypt pust og møtte blikket hennes selvsikkert, i det minste er det min definisjon av selvsikkerhet. Så åpnet jeg munnen, "Jeg er faktisk... ehm... Jeg er en toppstudent fra barnehagen og frem til nå. Og jeg konkurrerer om å bli best i klassen vår nå. Jeg liker barn veldig godt og jeg elsker å undervise dem..."
Du klarer det, Sophie. Ingen grunn til å være nervøs, du klarer det, jente.
Kvinnen og mannen ved siden av henne så på hverandre og nikket, "Så, Laurens er etternavnet ditt? Har du noen relasjon til herr Albert Laurens?"
"Ja, han er faren min."
Begge øynene deres ble store da de hørte hva jeg nettopp sa. De reiste seg raskt og bøyde hodene sine mot meg, "G-God morgen, frøken Laurens."
"N-Nei, dere trenger ikke være så høflige mot meg. Jeg er bare en søker her, og jeg vil bare vite om jeg får jobben?" spurte jeg dem med fingrene krysset og hjertet som slo så høyt at det nesten kunne hoppe ut av brystet mitt akkurat nå.
"Selvfølgelig, frøken Laurens! Du er inne! Du kan begynne å undervise på skolen vår når du vil!"
"V-Virkelig?! Åh, tusen takk, dere aner ikke hvor mye dette betyr for meg, tusen takk!"
"V-Værsågod, frøken Laurens, det er også en ære for oss å ha deg her på vår institusjon."
Jeg hoppet entusiastisk så snart jeg gikk ut av det rommet. Å undervise barn har vært min drøm helt siden jeg var liten, det var også mammas drøm for meg før hun døde. Og nå har den allerede gått i oppfyllelse! Jeg er sikker på at hun er så glad for meg. Selv om jeg tror, den eneste grunnen til at jeg kom inn var på grunn av etternavnet mitt, Laurens. Faren min, Albert Laurens, er kjent for å være en av de rikeste mennene her i Oslo. Men det betyr ikke at jeg er rik også. Alt han har, tilhører egentlig ikke meg. Jeg er bare datteren hans med en av tjenestepikene deres som han hadde en one-night stand med selv om han allerede hadde en kone.
Redd for at farens foreldre skulle bli sinte og kaste ham ut av familien, bestemte mamma seg for å forlate herskapshuset deres og rømme for å skjule meg for dem. Hun bodde på et sted hvor hun trodde ingen ville finne henne, men hun tok feil, fordi besteforeldrene mine er så rike at de kan leie hvem som helst for å finne ut hvor hun er. De tok meg bort fra moren min, jeg rømte fra huset deres da jeg var ti år gammel og dro tilbake til moren min, men de tok meg tilbake igjen. Mamma sa også at jeg bare skulle bli hos faren min. Så en dag fikk hun et hjerteinfarkt og døde, jeg dro til begravelsen hennes, alene.
Inntil da bodde jeg i min fars hus. Deres enorme herskapshus som faktisk kunne romme hundre familier. Hvis du tror at jeg lever et rikt og lykkelig liv siden jeg er en Laurens, så tar du helt feil, de behandler meg ikke som en av dem uansett. Jeg gjør alle de tingene tjenestepikene gjør, jeg serverer dem, vasker klærne deres, henter klærne deres, bærer veskene deres, vanner plantene, tørker vinduene, gulvene, alt. Det er konsekvensen av å bo i deres hus. "Hei Sophie, hvor i helvete har du vært igjen?" spurte Samantha meg så snart jeg trådte inn i herskapshuset.
"Jeg søkte på en jobb." svarte jeg enkelt.
Samantha er den eldste datteren til min far og hans kone, hans første og lovlige kone. De har to døtre og en sønn til sammen som selvfølgelig er mye eldre enn meg. "En jobb? Hvorfor? Trenger du fortsatt penger selv om pappa allerede gir deg en månedlig godtgjørelse?"
"Det handler ikke om pengene, jeg har alltid ønsket å undervise barn."
Hun bare rullet med øynene, "Åh, hva som helst, gjør hva du vil, bare ikke glem å gjøre leksene mine. Fristen for alt det er i morgen."
"OK."
"Hei Sophie!" der kommer Sera, den nest eldste datteren til min far. "Kjøp alt dette, ok? Jeg trenger det på skolen i morgen, og også, ikke glem å gå til Harold og si til ham at jeg slår opp med ham."
Øynene mine ble store da jeg så på henne med forvirring, "Hvorfor slår du ikke bare opp med ham personlig?"
"Hold kjeft! Bare si det til ham! Jeg vil ikke kaste bort tiden min på dramaet hans igjen!"
Sera har for vane å date forskjellige gutter på skolen, så slå opp med dem etter en uke, men det verste er at jeg er den som må snakke med kjæresten hennes og fortelle dem at hun vil slå opp. Jeg må alltid finne på historier og finne mulige grunner til hvorfor hun vil slå opp. Jeg undertrykte bare et sukk og var på vei til rommet mitt for å skifte klær da jeg plutselig så Sebastian gå mot meg med et smil om munnen. "Seb!"
"Sophie! Du må høre denne nye sangen jeg har komponert!" sa han, entusiastisk. Seb er to år eldre enn meg og elsker virkelig musikk, av alle søsknene mine er han den jeg er nærmest. "Greit, jeg skal bare skifte klær, så hører vi på den senere, ok?"
"OK! Jeg venter på deg i studioet mitt."
"OK!" så åpnet jeg endelig døren til rommet mitt og gikk inn med et smil om munnen.
