Kapittel 1

Jeg kommer hjem, og klokken er nesten fire om morgenen. Jeg snubler nesten over pappa. Han har besvimt igjen på gulvet. Jeg hjelper ham opp og legger ham på sofaen. Han ser ut som en tømmerstokk der han ligger og sover. Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe ham. Men jeg husker hva som skjedde sist jeg foreslo rehabilitering.

Når jeg har ryddet opp rotet han har laget i leiligheten vår, sleper jeg meg til rommet mitt for å få litt søvn. Når hodet mitt treffer puten, kjenner jeg tyngden av det som skal skje i morgen. Faktumet at jeg ikke lenger skal bo her. Vel, i alle fall ikke før neste sommer. Tanken på alt som har ført meg til dette øyeblikket, og jeg begynner å føle at hodet spinner, og jeg kan ikke la søvnen overmanne meg.

Jeg har jobbet med dette så lenge jeg kan huske. Jeg fullførte videregående tidlig med utmerkelser og en 6.0 i snitt. Jeg skulle bare ønske mamma kunne vært her, så hun kunne sett hva jeg gjør med livet mitt. Jeg vet at pappa prøver å være den beste forelderen han kan være, men han har vært knust siden mamma døde.

Jeg ser bort på klokken, og den viser 04:30. Jeg er fortsatt lys våken. Jeg snur meg rundt og lukker øynene. Tankene mine driver til dagen da livet mitt ble merkelig. Dagen som er brent inn i kroppen min. Dagen jeg ble noe mer enn en jente.

Det var min 16-årsdag. Min første uten mamma. Pappa var full da jeg kom hjem fra skolen. Jeg hadde laget middag og bakt min egen kake, akkurat som mamma gjorde hvert år før det. Det var hennes oppskrift. Jeg ønsket bare litt normalitet. Jeg savnet mamma på bursdagen min og ville føle meg nær henne. Men kjære gamle pappa ville ikke ha det, han ble sint. Han ble voldelig, og resultatet var at han slo meg.

Jeg mener, jeg forstår det, hun var kjærligheten i livet ditt, du savner henne, men jeg er barnet ditt, ikke ta det ut på meg, husker jeg at jeg tenkte. Jeg savner henne også. Han er ikke en voldelig mann, men noen ganger mister han besinnelsen. Og resultatet av den konflikten var at jeg løp ut av huset den natten.

Jeg stopper meg selv, jeg vil ikke spille den natten om igjen. Det er som det er, jeg er ikke bare en jente lenger, jeg er noe annet, noe jeg aldri burde ha vært. Jeg er forbannet og har nå denne plagen jeg aldri kan dele med noen—et vesen i skjul.

Jeg må ha duppet av. For den høye lyden av vekkerklokken min piper og forteller meg at det er på tide å stå opp. Jeg drar meg ut av sengen, i dag er dagen. Universitetet er mitt nye eventyr. Jeg kan endelig hjelpe folk og kanskje til og med finne en kur for min nåværende plage. Vel, jeg vet at det ikke vil skje på en stund, men kanskje om noen år.

Jeg rydder opp, dusjer og kler på meg. Jeg går til kjøkkenet og begynner å lage frokost til pappa og meg selv. Jeg tar med kaffen til ham. "Pappa, det er meg, jeg har kaffen din. Jeg trenger at du står opp. Du har jobb om noen timer, og jeg må rekke flyet, husk at jeg drar i dag."

Han rører seg egentlig ikke. "Pappa, jeg trenger at du står opp. Ian kommer hvert øyeblikk, og du må på jobb i dag. Jeg vil gi deg en klem før jeg drar. Jeg kommer ikke til å se deg på en stund." Han stønner, og jeg hører inngangsdøra åpne seg. "Ember, hei, lukter jeg bacon?" "Å, hei Ian. Jeg har laget egg og bacon, du er mer enn velkommen til å spise. Jeg kan lage en tallerken til deg. Kan du se om du kan få pappa opp, han hadde en sen kveld?"

"Det har han vel alltid," hører jeg Ian mumle for seg selv. En del av min tilstand er at jeg kan høre alt. Vel, jeg tror i hvert fall det er relatert. Jeg kunne ikke høre slik før den kvelden jeg løp ut. Det er som om jeg har supersonisk hørsel og lukt. I begynnelsen var det vanskelig, for jeg fikk hodepine hele tiden. Det var definitivt en tilpasningsperiode.

Jeg gjør mitt beste for å ikke lytte til Ians kommentarer om pappa. Jeg vet at han prøver å være forståelsesfull, men han forstår det ikke. Det er ikke enkelt for pappa, han kan ikke bare slutte å drikke, det er derfor det kalles en avhengighet. Men jeg er bare glad for at Ian hjalp meg med å få pappa en jobb.

Hvis det ikke hadde vært for ham, ville pappa aldri ha klart å beholde en jobb i utgangspunktet. Så selv om han ofte snakker stygt om pappa, hjelper han i det minste med å holde ham i arbeid. "Ember, han står ikke opp. Jeg antar han tar en sykedag til?"

"Jeg beklager, Ian. Jeg prøver her... onkelen min flytter inn i ettermiddag for å hjelpe til med å passe på at han har det bra. Han hørtes til og med håpefull ut sist vi snakket, han sa at han kunne få ham til et AA-møte, noe som gjør meg glad." Ian kommer bort og legger armene rundt livet mitt bakfra. "Det er bra, kjære. Men siden han ikke våkner, kanskje vi skulle gå tilbake til rommet ditt og unne oss litt glede, vet du. Jeg kunne komme for sent på jobb og tilbringe morgenen under dyna... mhhh, hva synes du?"

Å gud, tenker jeg for meg selv. Er han seriøs? Husker han ikke at jeg har et fly å rekke? Siden jeg ga ham min uskyld, virker det som om det er det eneste han vil gjøre eller tenke på. Jeg mener, jeg skjønner det, du har behov, i det minste er det det han sier, men jeg har ting å gjøre. Det er ikke som om jeg får noe ut av det uansett, men hva er noen minutter med ubehag når han er hjelpsom på andre områder?

"Ian, jeg ville elsket å..." Jeg lyver gjennom tennene. "Men... jeg har et fly å rekke, og som du vet må jeg ta buss for å komme dit, så jeg har en stram tidsplan i dag, jeg beklager." Han sukker, jeg vet han er irritert. "Ember, hva med dette, vi kan gå til rommet ditt og tulle litt, og så kjører jeg deg til flyplassen. Det vil spare deg for tid, og jeg kan komme tilbake og rydde opp på kjøkkenet også. Tross alt, jeg får ikke se deg på tre uker til jeg kommer på besøk."

Jeg vet at det ikke er noen vei ut av dette, og selv om det å ha sex med kjæresten min burde gjøre meg glad, gjør det ikke det. Men jeg vil ikke krangle om dette, og kjenner jeg ham rett, vil det ikke vare lenge. På den lyse siden slipper jeg å ta den skitne bybussen til flyplassen med bagasjen min. Dessuten sa han at han ville komme tilbake og rydde opp på kjøkkenet, så det er et pluss. "Greit, da."