Kapittel 2Jeg skaffet deg en jobb. $50K per natt

"Hellige dritt, jeg har prøvd å få tak i deg i flere timer! Hvor i helvete er du?" Anton ropte nesten i øret hennes. Seth var ikke sikker på hva som påvirket henne mest - irritasjonen eller bekymringen i stemmen hans.

Begge likte å tilbringe ville netter ute, men en av dem sto alltid igjen, ventende på den røde timen. For dem var den røde timen øyeblikket når man måtte dra fra stedet.

Seth smøg seg ut av soverommet og inn på badet. "Jeg har drukket for mye vin; slutt å oppføre deg som moren min. Jeg er på badet hans, gjemmer meg, prøver å finne ut hvordan i all verden jeg skal komme meg ut." Hun lente seg mot baderomsdøren og gled ned, sukkende i nederlag.

"Du driver meg til vanvidd. Send meg posisjonen din; jeg er på vei til bilen." Han mumlet og avsluttet samtalen før Seth kunne si et ord til.

Hun trengte definitivt ikke å bli fortalt det to ganger, så Seth delte en live-posisjon med Anton og samlet alt som kunne være hennes. Seth vurderte å la skjorten ligge igjen, men tok den med seg ut av rommet.

Seth styrtet ned trappene raskere enn en kule, i stillhet håpende at Anton allerede hadde kommet. Da Seth endelig løp ut av leilighetsbygget, skannet øynene hennes umiddelbart gaten etter den svarte Mustangen. I stedet falt blikket hennes på den blodrøde Camaroen, og hun bannet høyt. "Den snikende, lille drittsekken, kjører rundt i byen i min forbannede bil!"

Da hun hoppet inn i passasjersetet, stirret Seth på bestevennen sin. Kinnene hans var lett røde, og et lurt smil var klistret på leppene hans, noe som bare kunne bety én ting - han hadde fått tak i noens telefonnummer.

"Så? Er denne kjekk eller søt?" spurte Seth mens hun strevde med å ta på seg setebeltet.

"Utrolig søt. Herregud, så søt at jeg ikke kan slutte å tenke på det ansiktet. En annen jævla ulv, selvfølgelig, men hvem bryr seg, ikke sant? Uansett, hva med godteriet du koste deg med i kveld?" Anton var rask med å legge temaet fra seg og fokusere på hennes eventyr.

"Ulv. Bare en Beta-ulv. Ikke overraskende siden de bikkjene styrer byen. Ikke noe stort å dele." Seth lo da Anton forsto hva hun antydet.

Kjøreturen hjem var stille, og snart kom de inn i den delte leiligheten deres.

"Vel, jeg har noen spennende nyheter å dele med deg," sang Anton da han åpnet døren for Seth. "Jeg har funnet deg en jobb, siden jeg må dra og alt. Det er ikke noe fancy, men de tilbyr en sinnssyk mengde penger." Et smil bredte seg over leppene hans.

Pengene var det som gjorde Seth begeistret, men det smilet skrek trøbbel. Det måtte være en hake et sted. "Men?"

Seth sank ned i sofaen og sukket. Hun følte seg mer komfortabel enn før.

Seths øyne fulgte Anton da han gikk til kjøkkenet. Leiligheten deres hadde et åpent rom-konsept, så hun kunne lett se ham helle to glass vin. Så tok han dem med til stuen, satte seg ved siden av Seth og rakte henne et av glassene. "Jeg er sikker på at du har hørt om de årlige Alfa-lekene." Der var det, den forbannede haken.

"Hvem har ikke det? Jeg skjønner ikke hvorfor de fortsetter å kalle lekene årlige siden de sjelden skjer. Ærlig talt, jeg forstår ikke hensikten bak de lekene. Og for å være rettferdig, hvem i sitt rette sinn ville betrakte brukne ledd, døde kropper og aggressive Alfaer som dreper hverandre som en jævla lek? De hører alle hjemme på galehus."

Alfa-lekene var noe som lignet på OL for skiftere. I virkeligheten handlet det ikke om å sammenligne ens evner med andres. Nei, det var så mye verre. Alt i alt var det en hendelse med slakting, drikking og knulling i to uker. Mange hunnskiftere betalte en smertefullt stor sum penger for å ende opp blant gjestene.

"Det er ikke viktig. Vi fant ikke opp spillet, det gjorde forfedrene våre," avfeide Anton henne som om ingenting Seth nettopp sa hadde noen betydning. "Uansett, i år skjer spillene nær hovedstaden. Rådet har ennå ikke giddet å kunngjøre den offisielle lokasjonen, men det kan ikke være mer enn åtte timers kjøring herfra."

Anton virket altfor glad. Mistenkelig glad. "I år vil de mektigste Alfaene fra hele verden delta i spillene. Jeg mener hundrevis av Alfaer, om ikke tusenvis."

"Hvordan det?" Han vekket Seths nysgjerrighet.

"Kongen, han er døende. De trenger en etterfølger til tronen, og snart. Noen Alfaer kan få sterke avkom, men noen viser seg å være svake. Så kongen må velge den beste av de beste som sin etterfølger." Anton tok en slurk av vinen sin og satte glasset på stuebordet. "Så vidt jeg vet, vil det være minst fem hundre Alfaer som deltar i år. Vinneren av spillene vil ta tronen og bli den neste kongen."

Men før Seth fikk sjansen til å spørre ham, snakket Anton igjen. "Halvparten av disse Alfaene er uten partnere. De vil bli holdt i separate bygninger, borte fra kvinnelige gjester. Den andre halvparten vil nyte festene med betalende gjester."

Seth hevet et øyenbryn, lurte på om han hadde flere detaljer å dele med henne.

"Seth, du aner ikke hvor mye Rådet er villige til å betale serverne. Hvis du går med på å jobbe for dem, vil de gamle gubbene gi deg et svart kort ved slutten av hver dag. Interessert?" Anton gned hendene sammen mens spenningen oste fra ham.

Seth tok et øyeblikk for å observere sin beste venn. Hun kunne ikke huske sist hun så ham så begeistret, så glad for noe.

"Greit, la oss si at jeg teoretisk liker hvordan dette tilbudet høres ut... Fortell meg hvor mye de tilbyr. Du kjenner meg, Anton, jeg ville feid gatene for penger. Det spiller ingen rolle hva jeg må gjøre så lenge jeg kan tjene til livets opphold med egne hender. Men dette tilbudet, til tross for hvor fristende det er, skremmer meg litt."

Begge forble stille til Seth bestemte seg for å legge til litt mer. "Det er Alfaer, og ikke bare noen få, men hundrevis av dem. Jeg er ikke sikker på om jeg noen gang ville følt meg trygg omgitt av så mange idioter samtidig. Det er vanskelig å gå i en rett linje når én er rundt, for ikke å snakke om masser."

Det var en sjanse for at Seth kunne komme over frykten sin hvis pengene var gode. Hun kunne jobbe en stund og deretter bare lene seg tilbake i flere måneder. Rådsmedlemmene var rikere enn kongen selv; de gamle gubbene kunne klare å betale tjenerne sine mer enn mange direktører tjente med sitt harde arbeid.

"Trommevirvel, takk," Anton hevet et øyenbryn mot vennen sin, som bare rullet med øynene. Han hadde ikke noe annet valg enn å late som om han laget trommevirvelen selv. "I år tilbyr de eldste femti tusen kroner per kveld. Er ikke det latterlig?" Anton lo, fortsatt forbløffet over hvor mye man kunne få betalt for å løpe etter Alfaer.

Selvfølgelig visste han at de fleste av disse mennene hadde et dårlig temperament; derfor sørget han for at vennen hans ville holde en serveringsplass for Seth. Alt hun måtte gjøre var å bringe dem forfriskninger og snacks. Hvor vanskelig kunne det være?

"Hold kjeft!" Seth gispet, vidøyd. Hun kunne ikke tro sine egne ører. Hvem kunne være dum nok til å tilby slike penger per kveld?

"Jeg tuller ikke," sa Anton i en alvorlig tone.

"Ok, hva er haken da?" Hun hevet et skeptisk øyenbryn.

"Ærlig talt, jeg glemte det. Jeg tror ikke det var noe viktig, ikke stress med det. Så? Er du med?" Anton nærmest ba henne med øynene om å gå for tilbudet.

Seth satt stille i et par minutter, lurte på om det å ta risikoen ville være verdt det. "Faen, alt jeg må gjøre er å gi dem drikke og mat. Jeg trenger ikke å samhandle med dem, og det er ikke som om jeg kunne møte noen jeg kjenner uansett, ikke sant? Så, jeg er med. Ikke at noe kunne gå galt, ikke sant?"