Kapittel 2 Du er gjennomvåt

Christopher kom inn, høy og skarp i sin skreddersydde mørke dress, og så ut som den raffinerte direktøren han var, ikke en playboy rett fra en annen kvinnes seng. Han rynket pannen mot oss, tydelig misfornøyd.

Jeg tvang frem et smil. "Tilbake allerede? Hva er greia med det nye antrekket?"

Mens han tok av seg jakken og hang den opp, sa han avslappet, "Fikk noe sølt på meg på festen i går kveld. Sendte dressen til rens."

Så snudde han seg mot Evelyn, som sto der litt keitete. "Hva gjør du her?"

Seriøst? Visste han ikke hva Evelyn hadde gjort, eller spilte han bare skuespill for min skyld?

"Christopher," sutret Evelyn, og viste frem det røde merket på kinnet. "Jeg ville bare sjekke hvordan det gikk med Hope, men hun ble sjalu og slo meg da hun fant ut at du var med meg i går kveld!"

Hun fikk det til å høres ut som om jeg var den slemme.

Christophers øyne flakket forvirret et øyeblikk før han mykt irettesatte henne, "Slutt å snakke tull. Hvis du hadde tatt bedre vare på deg selv, hadde jeg ikke trengt å bli hos deg hele natten."

Han snudde seg mot meg og unnskyldte seg, "Beklager, Hope. Jeg glemte å nevne det i går kveld."

Ikke et ord om slaget. Jeg så på ham, halvparten av ansiktet hans skjult i skyggene, og innså at jeg ikke forsto ham i det hele tatt. Kanskje hadde jeg aldri gjort det.

Jeg pekte på de knuste bitene på gulvet. "Evelyn ga meg skilsmissepapirer. Vil du forklare? Er dette ditt valg?"

Christopher så genuint sjokkert ut. "Hope, jeg har aldri ønsket en skilsmisse!" Han ropte på vaktene, "Få Evelyn ut herfra og ikke la henne komme tilbake!"

Hans tone og uttrykk var feilfrie. Han steg nærmere, forsøkte å omfavne meg, men jeg trakk meg instinktivt unna. Tanken på ham med Evelyn i går kveld gjorde meg kvalm.

Christopher stoppet, så prøvde han å berolige meg. "Evelyn er ikke i en god mental tilstand. Ikke tro på noe av det hun sier. Jeg ble hos henne fordi hun nettopp har blitt skilt og trengte støtte."

Så det diamantkjede var en skilsmissegave til Evelyn, ikke en jubileumsgave til meg.

Tankene mine slapp ut.

Christopher kysset pannen min som om det ikke var noe. "Min feil, jeg glemte jubileet vårt. Fortell meg hva du vil ha, så skaffer jeg det til deg."

Jeg smilte søtt til ham. "Kjøpte du ikke det diamantkjede jeg elsker? Det er overalt i nyhetene! Alle roser deg. Hvor er det? La meg se."

"Hope," sa han rolig, "Det kjedet var til et veldedighetsarrangement for selskapet. Det er allerede gitt til arrangørene."

Smile mitt vaklet nesten. "Virkelig?"

"Ja, men de merkene du liker har noen nye smykker. Jeg skal få assistenten min til å ta dem med i morgen."

"Jeg vil bare ha det kjedet."

Jeg bestemte meg for å gi ham en ny sjanse. Videoen Evelyn sendte meg var ment for å skape trøbbel. Mannens ansikt var ikke synlig, og Christopher sa jo at han måtte skifte klær på grunn av sølet. Kanskje Evelyn hadde arrangert det, fått en annen fyr til å ha på seg Christophers klær for å lure meg.

Christopher var stille et øyeblikk, så sa han, "Jeg skal spørre om det i morgen, men å kreve tilbake en donert gjenstand er ikke enkelt."

Jeg kunne ikke presse mer. "Ok."

Etter dusjen, i sengen, så jeg på klokken som passerte 3 om natten.

Christophers varme kropp presset seg mot min, leppene hans la igjen varme kyss fra nakken min og nedover ryggraden.

"Hope," mumlet han, stemmen lav og fylt med begjær. Hans pust på huden min sendte skjelvinger gjennom meg. Før jeg rakk å svare, gled hånden hans under min silkenattkjole, ertende og kjælende.

"Stopp," hvisket jeg, men Christopher var alltid dominerende i sengen. Han skjøv nattkjolen min opp, munnen hans fant brystet mitt, tungen hans sveipet over brystvorten min. Jeg holdt på å smelte under hans berøring, men jeg måtte stå imot.

"Ikke i kveld," klarte jeg å hviske.

"Hmm?" Hånden hans fortsatte sin utforskning, fingrene fant det mest sensitive stedet mitt. Han stoppet ikke, selv mens han snakket mot huden min. "Kroppen din ser ut til å ville ha meg," sa han, og viste meg fingrene sine som glinset i det svake lyset. "Du er våt."

Flau, snudde jeg hodet bort, men han smilte bare skjelmsk og kysset meg igjen.

"Jeg har vondt i magen," sa jeg, og prøvde å skyve ham bort.

Christopher stoppet. "Er det ille? Kanskje Donna burde ta deg til legen i morgen."

"Jeg dro allerede i morges."

"Hva sa legen?"

Jeg nølte. Legen hadde fortalt meg at jeg var litt over en måned gravid. Smerten skyldtes en ustabil fosterhjerterytme, et tegn på mulig spontanabort. Jeg trengte medisin.

Å finne ut at jeg var gravid på jubileet vårt skulle vært den beste gaven. Jeg hadde graviditetstestresultatene i lommen, planla å overraske Christopher til middag. Men nå hadde jeg ikke hatt sjansen.

"Legen sa..."