Kapittel 8 En annen stalker?

Da Emily kom inn i leiligheten sin, skyndte hun seg til vinduet for å se om limousinen fortsatt var der. Akkurat som i går kveld, var den allerede borte.

I stedet for å føle en liten stikk av anger, følte hun nå bare lettelse.

Romkameraten hennes, Delsie, satt og så på TV og så litt overrasket ut over Emilys løping rundt i leiligheten.

"Hei, er alt i orden?" ropte hun.

"Jeg tror det..." sa Emily. Hun hadde vært i overlevelsesmodus hele dagen, og dette siste møtet fikk henne til å gå inn i kamp-eller-flukt-modus. Hun prøvde å roe ned pusten. Ting var langt fra bra, men i det minste var de håndterbare for nå. Dessuten ville hun ikke gå for mye i detaljer med Delsie, som kunne være litt spydig til tider.

"Du er litt mystisk der," sa Delsie lekent. "Møtte du noen nye? Du kom jo hjem ganske sent i går kveld."

Emily kikket inn i kjøleskapet for å se om hun hadde noe til en trøstende middag. Ved nærmere ettertanke var hun sliten og fant et ferdiglaget frysemåltid i stedet. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle svare på Delsies spørsmål. Hun satte seg ved kjøkkenbordet mens hun ventet på at maten skulle bli ferdig i ovnen.

"Du kan si at jeg møtte noen, men jeg tror ikke det kommer til å fungere."

"Du går gjennom dem så raskt," sa Delsie, "Er menn noe som sokkepar for deg?"

"Ja," sa Emily enig, "Jeg ser ingen grunn til å beholde dem for lenge."

Det var lettere å bare være med på spøken selv om hun noen ganger lurte på om Delsie lo av henne og ikke med henne.

Etter å ha spist sitt ferdigpakkede curry-måltid, gikk Emily inn på rommet sitt. Hun trengte å begynne å lete etter en ny jobb med en gang, ellers ville hun ikke ha råd til å bo her. Leiligheten, som lå noen kvartaler unna stranden i et vakkert nabolag, var dyr nok, selv når husleien ble delt med Delsie.

Emily gjorde et raskt jobbsøk på laptopen sin, men noe annet fortsatte å gnage i henne.

Byron hadde vært veldig rask til å dra, og han virket genuint lei seg. Selvfølgelig kunne det ha vært et triks. Josh var flink til å late som om han var respektfull og høflig når han ville. Det var sannsynligvis slik han lurte seg inn på arbeidsplassen hennes. Men Byron virket annerledes.

På impuls søkte hun etter navnet hans igjen.

Denne gangen leste hun artiklene i detalj, i et forsøk på å forstå personligheten hans. Det var ingenting beroligende her. Akkurat som i hennes forrige søk, var det mange historier om Byron som en hensynsløs forretningsmann, som fullstendig ødela alle som kom i hans vei. Etter å ha blitt sparket fra jobben sin, syntes ikke Emily at den egenskapen var særlig sjarmerende, da hun tenkte på hvor mange som hadde mistet karrierene sine på grunn av ham.

I det minste var det ingenting her om at han forfulgte kvinner. Nå var det hun som nett-forfulgte ham, tenkte hun med et lite smil.

Sjefen hennes hadde rett, hun burde virkelig ikke gjøre dette. Det begynte å bli latterlig.

Det var noen bilder av Byron med Nova Summers, en lokal filmstjerne, men nyere nyhetsartikler sa at de hadde slått opp. Emily myste mot bildene, og prøvde å få en nærmere vurdering av Byrons glamorøse ekskjæreste.

Nova Summers var høy, svart-håret, og slank. Den eneste likheten hun delte med Emily var at hun også hadde mørkt hår, men Emily var gjennomsnittlig i høyde og mer kurvet enn tynn. Det kunne ikke være mulig at Byron var interessert i henne etter å ha datet denne perfeksjonen av kvinnelighet som også var i ferd med å bli den neste store Hollywood-stjernen.

Hun så på ansiktet sitt i speilet. Det var ikke et dårlig ansikt, ganske sjarmerende, med et rampete glimt i øynene. Det var ingen grunn til å sammenligne seg selv med en filmstjerne.

Hun kunne alltid finne en attraktiv mann, noen mer normale.

Å fortelle Byron at hun ikke ville se ham var det eneste fornuftige å gjøre. Han hadde tydeligvis mange problemer. Samtidig fant hun seg selv stirrende på bilder av ham. Øynene hans hadde et selvsikkert og noen ganger truende blikk, men i andre bilder kunne man se et hint av ensomhet og tristhet overskygget av de lange vippene.

Emily lurte på hva han hadde gjort helt alene på broen den kvelden. Kanskje hadde han noen forbindelser med den kriminelle underverdenen, men så slo en annen tanke henne.

Kunne han ha tenkt på å hoppe i havet? Nei, hun var altfor dramatisk. En mann så suksessrik og kjekk ville ikke ønske å ta sitt eget liv. Han kunne alltid bare dra til en tropisk øy eller kjøpe en ny sportsbil eller skaffe seg en kjæregiraff for å muntre seg opp. Eller betale folk for å følge etter ham og si hyggelige ting til ham...

Telefonen hennes ringte og rev henne ut av dagdrømmen. Det var bestevenninnen hennes, Pam.

"Jeg hørte om hva som skjedde i dag," sa Pam, "jeg er lei meg for at jeg ikke var der! Jeg sa til Thomas at han var en drittsekk for å sparke deg."

"Det trengte du ikke å gjøre," sa Emily. Hun kunne helt se for seg at Pam gjorde det og ikke fikk noen problemer fordi det bare var hennes personlighet.

"Jeg ville også slutte i solidaritet, men jeg trenger dette jobben."

"Du trenger absolutt ikke å slutte!" svarte Emily, "men takk for tanken. Vi kan ikke begge være arbeidsledige."

"Du vil finne nye jobber i fleng på kort tid. Jeg er bare bekymret for at den Josh-karakteren er i bildet igjen."

Emily sukket. "Fortell meg om det."

"Vi trenger en plan," sa Pam. "La oss møtes til lunsj i morgen?"

Emily kunne ikke vente. Det var så beroligende å snakke med bestevenninnen, og hun hadde en ganske historie å fortelle.