Kapittel 5 Overskygget

Alt Ellas nøye planlagte forberedelser føltes bortkastet i Judiths nærvær.

Judith hadde på seg en overdådig, elegant havfruekjole i lys lilla. Den smale midjen framhevet den slanke figuren hennes, og paljettene glitret som fiskeskjell under lysekronene, så hun ble kveldens ubestridte midtpunkt.

Hun så ut som et enestående kunstverk midt i et hav av gjester.

Alle blikk i ballsalen var festet på Judith.

Eller kanskje var det fordi Austin sto ved siden av henne.

Folk spekulerte i forholdet deres.

Ella ble ikke direkte såret av det. Et kaldt smil strøk over de smale leppene hennes.

Hadde Austin invitert henne til denne gallaen bare for at hun skulle se ham vise ømhet offentlig med Judith?

Ikke rart han plutselig hadde vist omsorg for henne.

Hun fnyste for seg selv, stanset og gjorde seg klar til å forsvinne ubemerket.

«De er jo et perfekt par. Var det ikke herr Raymond og frøken Brooks som dukket opp i samme trend-sak nylig? Jeg lurer på om de dater i skjul,» hvisket en kvinne i nærheten.

«Så romantisk! Jeg hørte at etter bilulykken som gjorde herr Raymond lam, dro frøken Brooks utenlands, og han ventet på henne i alle disse årene. Nå har de endelig kommet seg gjennom hindringene og kan være sammen.»

«Er kjærlighetshistorien deres virkelig så komplisert?»

«Ja, folk på nettet sier at romansen deres er nesten som en roman.»

«Jeg skulle ønske det var en føljetong, så jeg kunne fulgt med på hver oppdatering!»

«Frøken Brooks er så heldig. En mann som herr Raymond er virkelig sjelden.»

«Vel, frøken Brooks er jo en av de aller beste designerne i bransjen. Noen burde forstå at de ikke engang kan måle seg med et hårstrå fra henne.»

Ella hørte på sladderen. Hvert ord sendte små krusninger gjennom den ellers rolige fasaden hennes.

Alle visste om Austins og Judiths søte romanse. Ingen visste at hun hadde tatt seg av Austin i tre år. Hun hadde hjulpet ham på beina igjen.

Til slutt hadde hun bare vært en bifigur i kjærlighetshistorien til Austin og Judith.

Ironien stakk.

Hun vendte blikket bort og gikk mot utgangen, men rakk knapt å ta et par skritt før hun hørte en myk, melodiøs stemme bak seg.

«Ella, så morsomt å treffe deg her!»

Ella stivnet midt i steget. Ryggen låste seg.

En kvalmebølge steg i halsen.

Den nattergal-lignende stemmen, så mild og fin. Den visste alltid hvordan den skulle sjarmere folk.

Men for Ella kjentes den som en altfor søt kake. Første bit imponerte. Den andre ble kvalmende klissete.

Ella snudde seg, tvang fram et smil og nikket høflig.

«Austin gikk akkurat på toalettet. Du aner ikke hvor mange som har tatt meg for fru Raymond og gratulert oss med ekteskapet!» sa Judith med en lett latter.

Ella nølte.

En gang hadde hun kjent på en stille sorg over at ingen gratulerte henne da hun giftet seg med Austin.

Nå fikk Judith gratulasjonene før de i det hele tatt var skilt.

Forskjellen på å være elsket og ikke elsket var brutalt tydelig.

Hun kjente en bitter latter presse på i halsen.

«Ella, jeg er så lei meg! Jeg ante ikke at folk kom til å prate sånn. Hvis du føler deg krenket, kan jeg forklare det for dem,» sa Judith, kom sakte nærmere og tok Ellas hånd.

Ella dro hånden til seg med en gang og tok et steg tilbake. «Jeg tror ikke vi er så godt kjent at vi holder på sånn.»

Da hun så Ellas defensive reaksjon, krøp en arrogant glans inn i Judiths blikk. «Etter å ha hatt tittelen fru Raymond så lenge, tror du virkelig at du er Austins rettmessige kone?»

«Vi vet begge hvilke triks du brukte for å holde deg ved siden av Austin. Hvis du ikke vil drite deg ut, så vær lydig og slutt å klamre deg til ham.»

Judith så seg rundt på gjestene og senket med vilje stemmen idet hun la seg nær Ellas øre.

Ella senket blikket og tenkte: Judith var den som dro utenlands—hvorfor skylde på meg?

Det uskyldige ansiktet skjulte en så gjennomført falskhet.

Det ene øyeblikket spilte hun omsorgsfull venninne. Det neste forsøkte hun å såre henne når den taktikken ikke virket.

Ella gadd ikke å diskutere med noen som var så smålig.

De kom jo til å skille seg snart uansett.

Uten å si et ord til, gikk hun forbi Judith for å finne Austin.

Til å begynne med hadde Ella ikke villet konfrontere Austin om dette.

Men oppførselen til Judith hadde gjort henne rasende.

På vei mot toalettene fikk Ella øye på Austin. Han sto alene i en øde korridor og røykte.

Den tomme gangen rammet inn den enslige skikkelsen hans der han sto ved vinduet.

Ute glitret høyhusene i neonlys mot nattehimmelen, og bilene fløt som en lysende strøm gjennom gatene der nede.

Han virket frakoblet alt sammen.

De lange fingrene hans holdt sigaretten varsomt. Røyk slyngte seg opp foran den markerte nesen.

De kjølige trekkene fikk en egen tiltrekningskraft akkurat nå, mens den lille gløden blafret i hånden hans.

Det var første gang Ella hadde sett Austin røyke.

Det dro med seg minner.

Da han var tjuefem, bundet til rullestol, hadde Austin blitt mørk og fåmælt.

Hver gang Ella prøvde å komme nær, skjøv han henne unna med harde ord.

Men Ella tok det ikke personlig. Hun hadde vært villig til å gi Austin tid til å finne veien ut av mørket.

En dag etter at de hadde kranglet, hadde Ella kjent lukten av sigaretter i dressen hans.

Hun hadde trodd det stammet fra en forretningsmiddag og hadde ikke stilt spørsmål.

Senere fikk hun vite at en samarbeidspartner hadde holdt tilbake penger og gått løs på Austin med kjeft på et møte. Han hadde kalt ham en krøpling som ikke engang kunne stå.

Fornærmelsene hadde vært giftige.

Rasende hadde Ella oppsøkt mannen ved kontorbygget hans, havnet i håndgemeng og endt på politistasjonen.

Hvor høyt hun hadde elsket ham den gangen. Hvor tåpelig det virket nå.

Ellas selvforaktende latter fikk Austin til å se opp.

I blikket hans glimtet et øyeblikk av overraskelse. Så slokket han sigaretten grundig og så på henne. «Du er her.»

«Hvorfor er Judith her?» krevde hun.

Austin beholdt et nøytralt uttrykk, som om de snakket om noe like ubetydelig som været. «Hun hang seg på. Jeg glemte å si ifra.»

Holdningen hans tydet på at han ikke syntes det han hadde gjort var problematisk, eller verdt noen forklaring.

Noe som kunne vært avvist med én enkel setning, virket umulig for ham.

Hun hadde fulgt etter, og han hadde bare latt det skje.

Og Ella da?

Hadde hun reist hele denne veien bare for å bli ydmyket av Judith?

Ella følte seg som en idiot som kom når hun ble ropt på, og gikk når hun ble avfeid.

Tårene presset på. Brystet fyltes av en bitter skuffelse.

Ella var gjennomgående desillusjonert.

Det året hun hadde forsvart Austin, kjempet for æren hans, hadde ingenting av det betydd noe.

Hun hadde lurt seg selv hele tiden.

Uten flere ord snudde Ella seg for å gå.

Hun gikk tilbake mot den store festsalen, fast bestemt på å dra.

Bak henne kom Austin ut fra korridoren. Han satte opp lange skritt for å ta henne igjen.

I mellomtiden la Judith merke til dem. Hun sto med et glass rødvin i hånden.

Øynene hennes glitret av ondskap idet hun strammet grepet om glasset og nærmet seg.

«Skal du være urimelig igjen?» Austins kalde blikk boret seg inn i Ella idet han grep henne i armen.

Ella ristet av seg hånden hans, knapt i stand til å holde følelsene i sjakk. «Siden du allerede har en date, hvorfor er jeg i det hele tatt her?»

«Ella, slutt å lage en sak av ingenting!»

Hun skulle altså gå og gi plass til Judith – var ikke det nok?

Hva mer vil han?

Hjertet til Ella kjentes nummen.

Hun gadd ikke forklare mer. Hun vendte seg bort, men kolliderte med Judith, som hadde kommet bakfra.

Rødvin sprutet utover kjolen hennes.

Ella rynket pannen idet Judith gispet, forskrekket, og utbrøt: «Ella, jeg mente det ikke!»

Men Ella hadde tydelig sett Judith vippe glasset med vilje mens hun fortsatt var flere skritt unna.

Det var gjort med overlegg.

«J-jeg er så lei meg,» stammet Judith og rygget tilbake, med frykt skrevet i ansiktet.

Ella hadde ikke glemt det lille glimtet av triumf hun hadde sett i Judiths ansikt. Hun visste at denne uskyldigheten bare var skuespill.

Nysgjerrige blikk samlet seg fra alle kanter.

Hvisking spredte seg som ringer i vannet gjennom mengden.

«Hvem er den kvinnen?»