Kapittel 6 Vinflekken

«Så du henne sammen med Mr. Raymond? Jeg vedder på at hun prøver å forføre ham», hvisket en kvinne.

«Fru Brooks burde helt ærlig helle et glass rødvin over henne. Så hun lærer», la en annen til.

«Hvorfor er fru Brooks så snill? Hun burde ikke ha unnskyldt seg til henne i det hele tatt.»

Ella hørte de giftige kommentarene som ble rettet mot henne.

Hvert eneste onde ord traff som en ørefik.

Ironien var kvelende. Judith hadde med vilje sølt vin på kjolen hennes, og likevel var det Ella som på mirakuløst vis hadde blitt skurken i alles øyne.

Hun så ned på den gyllent skimrende aftenkjolen. Nå var den skjemmet av en stygg, rød flekk.

Før hun rakk å si noe, hastet Judith bort til Austin.

«Austin», sa Judith med skjelvende stemme, selve bildet på fortvilelse. «Vær så snill, forklar for Ella at jeg ikke mente det! Hun virker så sint på meg!»

Judith klamret seg til armen hans. Hun presset seg inntil ham, skjør og sårbar i hele holdningen.

Øynene hennes, store av innøvd frykt, flakket nervøst mot Ella.

Austins kjeve strammet seg. «Judith gjorde det ikke med vilje. Slutt å gå etter henne.»

Ella kjente at pusten stoppet opp.

Når hadde hun noen gang gått etter Judith?

Hvordan kunne hun bli fremstilt som angriperen når hun ikke engang hadde sagt et ord?

Urettferdigheten tente noe i henne. «Hvis jeg ikke tar feil, sto du flere meter unna da vinen din på en eller annen måte sprutet rett på kjolen min.»

«Mener du at jeg gjorde det med vilje?» Øynene til Judith fyltes umiddelbart med tårer. «Hvordan kan du tro at jeg er så ondskapsfull?»

Hun dekket ansiktet med hendene. Skuldrene ristet av stille hikst. Hun spilte offerrollen så overbevisende at alle som så på, ville tro det var hennes kveld som var ødelagt.

Austins blikk ble mørkere. «Ella, nå holder det. Er du ferdig med å lage oppstyr?»

Da Ella så Austin stå skulder ved skulder med Judith mot henne, kjente hun seg fullstendig forrådt.

En bølge av smerte skylte gjennom henne, men hun nektet å la tårene falle.

I stedet stirret hun på dem begge. Skuffelsen lå åpent i øynene hennes.

«I det minste kan dere betale for kjolen», krevde Ella, stemmen stram av tilbakeholdte følelser. «Med vilje eller ikke, dere ødela den.»

Folk rundt dem begynte å mumle.

«For en frekkhet, å prøve å presse til seg penger for en billig kjole!»

«Det er sikkert en kopi. Koster vel mindre enn den vinflaska.»

«Fru Brooks er altfor snill. Se hvordan den dama utnytter henne.»

«Så kravstor! Fru Brooks har jo allerede sagt unnskyld. Hva mer vil hun ha?»

De uvitende tilskuerne, som la merke til at kjolen hadde et litt utdatert snitt, antok at den var en billig etterligning.

I virkeligheten var det et skreddersydd plagg fra en legendarisk catwalk-visning som hadde satt hele motebransjen i kok for to år siden.

Austin hadde brukt en mindre formue på å gi den til Ella i bursdagsgave.

Det hadde vært den første bursdagen han hadde feiret sammen med henne, og Ella hadde holdt kjolen tett til hjertet. For henne var den et bevis på at Austin, på et tidspunkt, faktisk hadde brydd seg.

Nå skar de harde ordene hans gjennom det siste hun hadde igjen å håpe på.

«Ella, ikke dra dette for langt», advarte Austin, med kalde, uforsonlige øyne.

Han hadde tydeligvis glemt betydningen av kjolen han selv hadde gitt henne.

Hjertet til Ella sank. Den siste gløden i blikket hennes sluknet.

«Ella! Så hyggelig å se deg her!»

Ella hadde akkurat tenkt å gå da en kjent stemme ropte på henne.

Hun snudde seg og fikk øye på en gammel venn av bestefaren hennes som kom mot henne.

Ella var egentlig den biologiske datteren i Brooks-familien.

Da hun var tre år gammel, hadde hun blitt borte og tatt inn av en pensjonert mann som bodde på landet.

Moren hennes, Janice Clark, hadde lett desperat etter henne. Til slutt ble hun syk av sorg, og døde.

Faren hennes, John Brooks, hadde deretter tilranet seg formuen fra morens familie og flyttet inn med elskerinnen sin og Judith, som var to år eldre enn Ella.

Sjokket hadde gitt Ellas mormor et slag, og hun ble liggende til sengs.

Da Ella var ti, fant bestefaren hennes, Gerald Clark, henne endelig og tok henne med hjem.

Hvem kunne ha forutsett at Judith, litt etter litt, skulle bli en hyllet designer? At hun skulle tre fram som den som offentlig ble anerkjent som Brooks-arvingen, mens Ella ble værende i skyggen – ukjent for de fleste?

Nå var Austin og Judith blitt det alle kalte det perfekte paret.

Ella hadde aldri gått ut med sitt egentlige opphav. Hun hadde aldri fortalt at det var hun som var Brooks-arvingen.

Kanskje var det nettopp derfor folk følte at de hadde rett til å hakke på henne.

Ella nikket bare kort til herr Bales og herr Dobbins, uten å si noe mer.

«Herr Bales, herr Dobbins! For et sammentreff å møte dere her,» sa Judith straks og trådte fram med et strålende smil, ivrig etter å gjøre seg likt. «Jeg har hørt bestefar nevne dere innimellom.»

De to mennene sendte hverandre et spørrende blikk. Så nikket de høflig, men avmålt.

Daron Bales var grunnlegger og daglig leder i Summit Technologies Group.

Valentin Dobbins var både forsker og investor i Prometheus-prosjektet.

Begge var tunge navn i miljøet for forskning og kapital.

Judith hadde møtt Daron én gang, den gangen John hadde tatt henne med på et forretningsarrangement for flere år siden. Det ga akkurat nok til at hun kunne late som de kjente hverandre.

Når det gjaldt Valentin, hadde hun bare hørt rykter. Likevel var hun fast bestemt på å knytte bånd.

Det var et dobbelt grep. Hun skulle skaffe seg kontakter på toppen og samtidig ydmyke Ella.

I Judiths hode var det en perfekt plan.

Ella var vant til mønsteret. Judith prøvde alltid å overskygge henne.

Utad opptrådte Judith som om hun var storsinnet. Men bak lukkede dører frydet hun seg over å sabotere Ella, og hun sugde til seg oppmerksomheten som fulgte.

For Judith var Ella bare en rekvisitt – noe som skulle få Judith til å skinne enda sterkere.

«Det der er herr Bales, sjefen i Summit Technologies Group,» hvisket noen i mengden.

«Jeg hørte at han og herr Dobbins samarbeider om Prometheus-prosjektet med investeringer fra herr Clark. Ikke rart frøken Brooks virker så nær dem.»

«Så misunnelsesverdig. Tenk å ha en bestefar som skjemmer deg bort sånn.»

Judiths smil ble bredere. Hun kastet et triumferende blikk på Ella, som om seieren allerede var i boks.

Ella fnyste for seg selv.

Judiths mor hadde ikke vært annet enn en elskerinne. Judith hadde ikke en dråpe blodsbånd til bestefaren Gerald.

Likevel sto hun der og spilte frimodig rollen som Geralds kjære barnebarn.

Ella gjennomskuet fasaden og sa rolig: «Herr Bales, herr Dobbins – er det meg dere ser etter for å snakke om Prometheus-prosjektet?»

Daron målte Judith med et raskt blikk. Så vendte han seg mot Ella, og respekten i stemmen var ekte. «Bestefaren din har ikke vært i form i det siste. Han har ikke hatt krefter til å gå gjennom prosjektet med oss. Han har vært opptatt av å finne noen pålitelig til å ta over koordineringen.»

Ella så åpningen og grep den. «Jeg har fulgt Prometheus-prosjektet tett. Jeg har samlet mye relevant materiale. Hvis dere har tillit til meg, kan jeg forsøke å ta ansvaret.»

«Prometheus-prosjektet handler om banebrytende KI-utvikling,» skjøt Judith inn, litt for raskt, med en bekymret tone som låt påtatt. «Vær så snill, ikke skap problemer for herr Bales.»

Noen i mengden benyttet sjansen. «Har hun ingen skamvett? Brooks-arvingen står jo her!»

«Bare fordi hun heter Brooks, betyr det ikke at hun er i familie.»

«Hun kjenner visst ikke sin plass. Tror hun seriøst at herr Bales’ høflighet betyr at hun kan knytte seg til Brooks-familien?»

Ella lo kort, tørt, og sendte Judith et blikk.

Judith var raskt på igjen, stemmen var søt på overflaten, men dryppende av overlegenhet. «Ella, du kjenner jo knapt herr Bales. Det er jeg som burde—»

«Unnskyld, frøken,» avbrøt Daron, uten å gjøre noe forsøk på å skjule avvisningen, «jeg kan bare huske at Brooks-familien har én arving, og hun heter Ella Brooks. Jeg kan ikke huske noen som heter Judith.»

Blikket hans gled så ned på Ellas kjole, der vin hadde trukket inn i stoffet.

«Det der er en kjole i begrenset opplag, ikke sant? Synd å se den ødelagt.»

Judith stivnet, og ansiktet mørknet på et øyeblikk.

Hva? Begrenset opplag?