Kapittel 10 Møter en college-venn mens du kjøper en limo
Neste morgen, etter å ha slukt frokosten Wendy hadde laget, dro William ut. Han ville kjøpe en bil. Han hadde ikke råd før, men nå som han hadde penger, siktet han på en luksusbil, i hvert fall dyrere enn en BMW.
'Hva er så spesielt med en BMW? Jeg skal ha en Ferrari,' tenkte William. Han ville kjøpe en bil ti ganger dyrere enn Daniels, bare for å overgå ham.
Med penger i lomma trengte han en prangende bil for å vise frem sin nyvunne rikdom. Dessuten var det klassegjenforening i morgen, og å dukke opp i en limo ville gi ham skikkelig respekt. Mens han tenkte på dette, ringte William etter en taxi og satte kursen mot Azure, en butikk som spesialiserte seg på limousiner.
Men i dag var William kledd super avslappet, i billige klær og sko fra et gate marked, noe som fikk ham til å se ut som han var blakk. Heldigvis ble han ikke kastet ut av en sikkerhetsvakt denne gangen, men ingen av selgerne brydde seg om å hjelpe ham heller. De bare ignorerte ham.
William la merke til en gjeng selgere som bare sto der, men de oppførte seg som om han var usynlig, sannsynligvis fordi han ikke så ut som han hadde råd til en limo. "Hei, jeg vil kjøpe en bil, den dyreste dere har," sa William tydelig irritert.
"Den koster over seks millioner dollar. Har du råd til det?" Endelig kom en ung fyr i en skarp dress bort, men tonen hans var dryppende av sarkasme.
"Pass munnen din, ellers klager jeg. Få en ekte selger til meg," svarte William kaldt. Da han hørte ordet "klage," så fyren litt skremt ut og trakk seg raskt tilbake.
De andre selgerne ville heller ikke håndtere William. Han så fattig ut, men hadde dårlig holdning, og hvis han klaget, ville de få bot.
En selger hvisket, "Hva gjør vi? Hva med å la Ella håndtere det? Hun er på toalettet og vet ikke om denne fyren."
En annen selger nikket. "Ja, god idé."
"Greit, det er avgjort." Etter at de erfarne selgerne hadde avsluttet sin lille prat, kom Ella Powell ut av toalettet.
"Ella, det er en ny kunde som ser på biler. Du har ikke nådd salgsmålet ditt denne måneden, så vi bestemte oss for å gi ham til deg. Gå og vis ham bilene. Lykke til!" Selgerne latet som de var hyggelige og overlot William til henne.
"Virkelig? Det er fantastisk, takk!" Ella virket uskyldig og skjønte ikke at de satte henne opp. Hun rettet på klærne, smilte bredt og gikk bort til William. "Hei! Ser du på biler? Noe du liker?"
William kikket på en hvit Ferrari da han hørte den vennlige stemmen og snudde seg. Han så en slående ung kvinne i et svart profesjonelt skjørt, som ga et snev av allure. Men det var noe kjent med henne, som om han hadde sett henne før.
Mens han prøvde å plassere henne, kjente Ella ham igjen først. Selv om det hadde gått flere år, nølte hun og spurte: "Er du William?"
"Ja, og du er Ella, ikke sant?" William husket henne så snart hun sa navnet hans. Hun var visepresidenten i litteraturklubben på universitetet. William hadde blitt med på grunn av sin interesse for litteratur og hadde blitt ganske nær Ella. De hadde et godt forhold gjennom hele studietiden.
"Ja, verden er liten!" Ella strålte. Under studietiden var William hennes fortrolige, og de snakket ofte om litteratur og til og med fremtidsplaner.
"Jobber du som selger her? Var du ikke magasinredaktør?" William husket at etter eksamen hadde hun fått jobb som magasinredaktør og var begeistret fordi det passet hennes utdanning og interesser. Men nå, tre år senere, solgte hun biler, noe som overrasket ham.
"Ikke få meg til å begynne. Nå til dags er alle opptatt av sosiale medier. Magasiner er ikke like populære som før. For å få endene til å møtes måtte jeg bytte til salg." Ella sukket, etter å ha måttet tilpasse seg livets harde realiteter.
"Ja, sosiale medier er der det skjer nå." William følte et stikk av nostalgi. Tidene forandret seg så raskt, det var lett å bli etterlatt.
"Hva med deg? Ble du produsent?" Ella husket Williams drøm om å bli en berømt produsent og renske markedet for dårlig lagde filmer, med fokus kun på høy kvalitet.
"Jeg fikk en realitetsorientering, akkurat som deg." William smilte bittert. Han hadde jobbet hardt i selskapet sitt og til og med blitt programproduksjonsleder, men alle hans anstrengelser over tre år gikk i vasken fordi han hadde irritert sjefen.
"Det går bra, fortsett å kjempe. Så lenge du lever, er det håp. Forresten, er du her for å kjøpe bil?" Ella prøvde å trøste ham og spurte deretter nysgjerrig.
"Jeg vil kjøpe en Ferrari. Hva koster den dyreste dere har?" spurte William uten å tenke.
Ella ble tatt på sengen, munnen hennes var litt åpen. Hun hadde ikke forventet at William etter tre år skulle ha så mye penger.
