Kapittel 06 Hvor mye mer trenger du?

Etter å ha sendt Julia av sted, snudde Antony seg mot William med et stort smil. "Mr. Brown, endelig er du her! Jeg har ventet i evigheter."

William ble litt overrasket over Antonys entusiasme, men forsto raskt situasjonen. Alt Antony hadde nå, var takket være The Browns' Eiendom. Dessuten, i en alder av førtifem, var sjansene hans for en ny forfremmelse små. Men hvis han holdt seg nær William, arvingen til The Brown Group, og tjente hans tillit, ville fremtiden hans være gullkantet. The Browns' Eiendom var enorm over hele verden, og The Brown Group var i toppsjiktet.

Formannen hadde ringt Antony og latt ham vite at William var i Azure og trengte hjelp. Så Antony hadde ventet ivrig på at William skulle dukke opp. Nå som han var her, var Antony klar til å sjarmere, vel vitende om at fremtiden hans avhang av det.

"Mr. Jones..." begynte William. Men før han kunne fullføre, avbrøt Antony, "Mr. Brown, bare kall meg Antony. Hva kan jeg gjøre for deg?"

"Greit, Antony, jeg trenger din hjelp med to ting," sa William rolig.

"Mr. Brown, bare si ordet. Jeg har vært i Azure i flere tiår, har kontakter overalt—underverdenen, myndighetene, du nevner det. Jeg kan håndtere nesten alt," sa Antony, litt stolt. Antony hadde gjort Power Group til en av de største aktørene i Azure, noe som viste at han visste hva han drev med.

William sa, "Jeg trenger at du hjelper meg med å overta High Culture & Entertainment Co. Og jeg vil ha David Hughes ut av styret."

High Culture & Entertainment Co. var Williams gamle selskap, og David hadde noen aksjer. For at William skulle kunne komme tilbake, måtte David ut.

"Overlat det til meg. Power Group har også aksjer i High Culture & Entertainment Co. Jeg skal få noen til å ta seg av det og finansiere hele oppkjøpet," sa Antony, som om det var en enkel sak.

William visste ikke at Power Group hadde aksjer i High Culture & Entertainment Co., noe som gjorde ting enklere. Med det ordnet, følte William seg bra og sa, "Også, finn meg et bedre sted å bo. Det nåværende stedet mitt er elendig."

"Det er to usolgte villaer i Crown Villa-området i Oak Bay, Mr. Brown. Hvis du ikke har noe imot det, kan jeg ordne det for deg," sa Antony med et smil.

Oak Bay var et prosjekt fra Power Group, og hver villa i Crown Villa-området var verdt over tjue millioner dollar. Men Antony syntes fortsatt det var litt simpelt for den fremtidige arvingen til The Browns' Eiendom.

"Det holder. Jeg flytter tingene mine dit senere," sa William, fornøyd med Antonys raske arbeid.

"Greit, Mr. Brown, la meg ta deg dit!" Antony ønsket å tilbringe mer tid med William for å bygge et bedre forhold.

"Ingen grunn. Jeg tar en taxi når jeg har pakket. Bare sørg for at stedet er klart," sa William og reiste seg for å gå. Ved døren husket han noe og sa, "Åh, og hold identiteten min hemmelig for nå."

"Skjønner, Mr. Brown." Antony nikket alvorlig, ga William nummeret sitt og lovet å være tilgjengelig 24/7.

Etter å ha gått ut, tok William en taxi. Antony ønsket å følge ham personlig, men William avslo, og foretrakk å holde en lav profil.

Da William gikk, så sikkerhetsvakten som hadde vært avvisende tidligere nå på ham med den største respekt og unnskyldte seg nervøst, "Mr. Brown, jeg er virkelig lei meg. Jeg gjorde bare jobben min. Vennligst tilgi meg."

Før han kunne fullføre, avbrøt William med et smil, "Det går bra, jeg bryr meg ikke. Du kan gå tilbake til pliktene dine."

William bar ikke nag; fyren gjorde bare jobben sin. Men den unge sikkerhetsvakten som fikk sparken hadde vært uhøflig og arrogant, så han fortjente det.

William hoppet inn i en taxi og dro tilbake til leieleiligheten sin for å pakke til flyttingen. Etter en travel halv dag begynte han å bli sulten og var på vei til å finne et sted å spise da det banket på døren.

William undret seg, 'Hvem kan besøke meg på denne tiden?' Nysgjerrig åpnet han døren og fant en lubben fyr stående utenfor. "Liam, hva bringer deg hit i dag?"

William ble litt overrasket. Liam Coleman var hans kompis fra universitetet som hadde blitt værende i Oslo etter endt utdanning for å jobbe hardt. Han var Williams beste venn i byen. Men i dag var det ikke helg, så Liam burde vært på jobb.

"Kom igjen, jeg tok fri i dag for å henge med deg, ta noen øl og spise litt grillmat," sa Liam hjertelig, og la armen rundt Williams skulder.

William ble rørt. Liam måtte ha visst om bruddet med Madison og gjettet at han kanskje følte seg nedfor, så han tok fri for å muntre ham opp. Virkelig omtenksomt.

"Greit, la oss gå. Det er ikke hver dag du spanderer," svarte William villig, da han også var sulten. De gikk til en grillrestaurant nedenunder, bestilte noen øl og mye grillmat, og begynte å spise lykkelig.

Etter å ha tygget på et grillspyd med kjøtt, trøstet Liam William, "Kamerat, jeg visste alltid at det var noe galt med Madison. Hun bryr seg bare om penger. Å slå opp med henne var det rette valget."

"Jeg har for lengst kommet meg videre. Forresten, hvordan går det med kjæresten din?" spurte William bekymret.

Liams kjæreste, Daria Bennett, hadde vært sammen med ham siden universitetet. Selv om hun ikke var veldig pen, kom de godt overens. Dessverre ble hun diagnostisert med nyresvikt og trengte en transplantasjon for å overleve.

"Hun trenger en nyretransplantasjon. Legen sa at det ville koste minst 300 000 kroner," sa Liam med et bittert smil.

"Hva med foreldrene hennes?" William kunne ikke la være å spørre.

"Foreldrene hennes har ikke de pengene. Hun tok til og med opp lån for å gå på universitetet, som hun nettopp betalte ned i fjor." Liam tok en slurk fra ølflasken sin.

"Hva har du tenkt å gjøre?" William tenkte at hvis Liam ønsket å bli hos Daria, kunne han vurdere å hjelpe økonomisk.

Liam svarte, "Jeg har bestemt meg for å gifte meg med henne. Jeg ville låne penger fra foreldrene mine, men de godkjenner ikke forholdet mitt med Daria og vil ikke gi meg noen penger. Så jeg må finne ut av de medisinske utgiftene selv. Heldigvis har jeg spart opp noen tusen kroner gjennom årene." Liam var en god fyr, lojal både i vennskap og kjærlighet.

"Liam, hvor mye mer trenger du? Fortell meg, jeg skal hjelpe deg," tilbød William, og tenkte at han kunne hjelpe litt. Tross alt var det færre og færre som fortsatt trodde på ekte kjærlighet.

"Takk, men dine oppsparte midler er ikke nok, og du har ikke engang en jobb akkurat nå. Spar dem til deg selv," sa Liam, og tvang frem et smil.

"Jeg mener det. Jeg vant i lotto," sa William, vel vitende om at han ikke kunne avsløre sin sanne identitet uten å sjokkere Liam.

"Lotto? Hvordan er det mulig?" sukket Liam.

Men William forklarte ikke videre. I stedet tok han frem telefonen sin og overførte 300 000 kroner til Liam, og sa, "Sjekk bankkontoen din."

Liam sjekket deretter telefonen sin. Han ble målløs, uttrykket hans forandret seg dramatisk da han så den store summen og avsenderen.