Kapittel Hundre og tjuesju

Verden virket å stå stille, ingen snakket eller virket til og med å puste, bare lyden av vinden som raslet i bladene kunne høres.

"Stormi," ropte mor, og strakte ut hendene mot meg. Det var en mildhet i tonen hennes, men noe ved den føltes tvunget. Instinktene mine skrek til meg om å komme nærmere ...