Kapittel Hundre og seksti to

Mørke.

I det som føltes som en evighet, drev Stormi i det stille tomrommet, verken våken eller virkelig sovende. Følelsen av å sveve oppslukte henne, vektløs, men likevel tung. Det var ingen lyd, ingen følelse, bare et tomt rom som strakte seg uendelig.

Var dette døden?

Jeg prøvde å bevege meg, m...