Kapittel 1

⚠️ Advarsel om triggere ⚠️

Aurora

11 år

"Men pappa, jeg vil ikke dra til Gravin-huset." Min eldre søster, Kara, klager. Jeg var enig i stillhet bak henne, men hun hadde fått meg til å love at jeg ikke skulle si hvorfor. Jeg er bare elleve år, og hun tolv, men hun hadde fortalt meg hemmeligheten sin. Hjertet mitt verker for det vi skjuler for pappa. Men Mr. Wolfe er pappas beste venn og Karas verste mareritt. Kara sa at vi ikke kunne si noe.

Kara satt foran i en altfor stor hettegenser som skjulte den store kulen som bare jeg og vår husholderske, Lena, visste om. Det skremmer meg at Kara ikke vil si noe til pappa. Hun blir så stor. Og fra det jeg har lest, vil hun snart få babyen. Jeg er livredd for at jeg må føde babyen selv i dette tempoet. Jeg vet at hun er redd fordi han skadet henne, men pappa må få vite det. For hennes skyld og babyens. Hun nekter å gå til en ordentlig lege, så det var ingen annen omsorg enn at husholdersken oppmuntret henne til å ta spesielle vitaminer.

Pappa er borte mye, så han hører aldri skrikene hennes om natten fra marerittene hun har åpnet seg om til meg. Jeg tror ikke jeg noen gang kunne la en fyr komme nær meg etter alt det hun har fortalt meg at han gjorde mot henne.

"Vennen min, vi er nesten der. Ingenting kommer til å skje. Du og Aurora vil leke med guttene, og så drar vi hjem i tide til filmkvelden vår. Jeg lover." Pappa sier leende, og river meg ut av tankene mine.

"Guttene er slemme mot meg." sier jeg fra baksetet.

"Guttene er ikke slemme." svarer pappa leende.

"Jo, det er de, pappa. De gjør narr av meg og vil ikke leke med meg. De liker bare Kara." sier jeg, og overdriver den mindre irritasjonen jeg faktisk følte. Jeg bryr meg egentlig ikke om de tre Wolfe-guttene aldri la merke til meg. Det betydde at jeg kunne bruke mer tid på å lese Harry Potter eller Skyggejegerne. Ting som er verdt tiden min. Gutter er ikke verdt det. Spesielt hvis de gjør ting som Mr. Wolfe gjorde mot Kara. Nei. Bare nei. Jeg skjelver bare ved tanken. Ingen skal noen gang få lov til å gjøre mot meg det som ble gjort mot Kara. Jeg hadde begynt å bære en lommekniv jeg fant på pappas kontor for å sørge for at ingen skulle ta meg uforberedt. Jeg vet at det ikke var hennes feil at han angrep henne, men det stopper meg ikke fra å ikke ville være et offer som henne. Hun ba ikke om at en mann skulle skade henne og fortjener ikke å bli klandret, men denne verden er fucked up og skylder alltid på kvinnene i stedet for mennene.

"Pappa, tror du vi kunne få is etterpå?" spurte Kara fra forsetet.

Pappa smilte og nikket mens han kjørte bilen opp fjellveien til Gravin-huset. Jeg har aldri forstått hvorfor det ble kalt Gravin når de som bodde der var Wolfe-familien, pappa sa det ikke spiller noen rolle. Og at jeg skulle holde meg unna det. Han sier også at jeg er for smart for mitt eget beste. Jeg tar ikke det som noe dårlig, da. Jeg er elleve år og allerede i samme klasse som søsteren min. Lærerne vil hoppe meg frem igjen, men pappa sa nei. Noe som er latterlig, fordi jeg kjeder meg i de klassene jeg er i nå. Ingenting fenger meg, og tankene mine er alltid på høyskolebøkene jeg har lest hjemme som jeg lånte fra biblioteket.

Pappa stopper utenfor det store huset, setter bilen i park og vinker til de tre guttene som leker på plenen og sier at vi skal gå og leke mens han går inn. Jeg ignorerer forespørselen og guttene idet Kara går bort til dem. Jeg setter meg på verandaen og tar frem min nyeste bok og forsvinner inn i sidene. Jeg vet at ingen la merke til at jeg krøllet meg sammen i hjørnet av verandaen, de gjør aldri det. Å være usynlig har blitt nyttig når jeg er så mye mindre enn alle andre.

Jeg hørte pappa krangle inne. Noe om å initiere guttene, at de er for unge eller noe. At å gjøre dette nå ville skade Gravin. Det gir ingen mening. Jeg lukker boken min og ser en annen mann jeg ikke kjenner snakke med pappa. Jeg snur meg bort og tar frem boken min igjen. Jeg hører Herr Wolfe komme ut og jeg ser stille fra hjørnet mitt, usett. Boken min ligger åpen på fanget mitt.

"Gutter, kom hit." Han sier høyt nok til at de kan høre. Jeg ser Kara gå bort til husken. Jeg vet hvorfor hun ikke vil komme nær ham nå. Han ødela henne. Min favorittperson forandret seg for syv måneder siden på grunn av dette monsteret. Ingen legger merke til at jeg sitter der. Det er som om jeg er usynlig. Akkurat slik jeg liker det.

De tre går bort til faren sin og fokuserer på ham. De er egentlig ikke blodbrødre, men fra det pappa sa, adopterte Herr Wolfe dem som babyer. Vel, bortsett fra Knight. Knight er Herr Wolfes biologiske sønn. Knight har de klareste blå øynene jeg noen gang har sett, og som trettenåring var han høy og tynn med skittent blondt hår som hang i øynene hans. Lucian sto ved siden av ham; han hadde disse hasselbrune øynene som studerte alt rundt seg, rufsete brunt hår som trengte en klipp, han var brunere og kraftigere, han var ikke kort, men heller ikke høy som Knight. Så var det Nash. Han var ærlig talt den søteste av dem alle for meg. Skarpe grønne øyne og rødt hår som var klippet kort fordi han hater de naturlige krøllene, fra det han fortalte Kara. Han var like høy som Knight, men var snillere. Noen dager.

"Vi har en jobb til dere." Jeg hørte Herr Wolfe si og jeg fokuserte på ham. Jeg hatet ham. Selv før jeg visste hva han gjorde mot Kara, gjorde han meg ukomfortabel, men å vite hva han gjorde. Jeg ville drepe ham. Jeg holdt pusten og trakk telefonen min fra lomma som pappa nettopp hadde kjøpt meg i morges. Jeg trykket på kameraknappen og satte på videomodus og begynte å ta opp så diskret som mulig.

"Hva skal vi gjøre?" spurte Knight, armene krysset over den tynne brystkassen.

"Ta Herr Andersons bil til garasjen. Kutt bremseledningen. Så sett den tilbake på plassen."

Lucian snakket opp, "Jeg kan gjøre det uten å flytte den."

Herr Wolfe smilte mens Nash spurte, "Vil du at de skal bli en stund? Vil ikke at de skal dra?"

"Selvfølgelig sønn, du vet at jeg aldri ville skade ham eller Kara."

De husket ikke eller innså at jeg var der. Jeg ville løpe til pappa og fortelle ham, men sist gang Kara og jeg løp inn, hadde Herr Wolfe tatt tak i Kara og skadet henne igjen.

"Pass på å kutte bremsene, nå. Jeg skal ringe Herr Anderson ned. Ta med Kara inn snart. Så du om han tok med den andre med seg?"

"Nei, sir," svarer Nash, "vi spør Kara og leter etter henne."

"Gjør det." Herr Anderson går bort mens Knight snur seg til brødrene sine.

"Jeg liker ikke dette." sier han til dem.

"Han sa at han skal holde dem her." sier Nash, og jeg prøver å ikke fnise, han høres så naiv ut selv for mine ører.

Herr Wolfe prøvde å skade oss, og jeg hadde bevis.