Kapittel 2

Aurora

Alder 11

"Det er vår innvielse," sier Lucian, lent mot stolpen på verandaen. "Du vet at det betyr at noen dør. Tre liv tas for at tre skal komme inn."

"Men jeg vil ikke skade Kara," hvisker Nash. Hjertet mitt mykner for ham. Han er den eneste som kjemper mot ordren.

"Tror du jeg vil det?" spør Knight. "Du vet hva han gjorde med henne etter at jeg sa at jeg ville date henne en dag. Det var for syv måneder siden. Hun er ikke den samme. Hun gjemmer seg omtrent like godt som søsteren hennes gjør. Han viste oss videoen av hva han gjorde med henne."

Jeg stirret sint, han er grunnen til at faren hans voldtok Kara, og det finnes videoopptak. Hvis jeg kan få tak i videoen, kan vi gi den til politiet. Vi kan få ham sendt i fengsel. Pappa er advokat, han ville hjelpe. Jeg stirrer over telefonen min på Knight. Han er grunnen til at Kara kommer til å bli mamma før hun fyller tretten. Jeg vil også drepe ham nå. Men det vil jeg ikke. Hvis de gjør det de planlegger å gjøre, vil jeg hjelpe pappa med å ta dem også. Jeg vil ikke la noen skade Kara og babyen.

"Vi må gjøre dette. Det er enten oss eller dem. Og jeg vil alltid velge oss," sier Lucian rolig. De andre nikker før de går bort fra verandaen.

Jeg stopper opptaket før jeg starter det igjen idet Knight går mot Kara, jeg ser på mens Nash holder vakt foran bilen. Jeg filmer Lucian som tar ut kniven sin og klatrer under pappas bil. Jeg kan se alt de gjør, men de ser ikke meg. Lucian klatrer ut fra under bilen, tørker bladet på innsiden av skjorten sin og går bort.

Jeg må finne pappa. Vi kan ikke sette oss i den bilen. Jeg er kanskje bare elleve, men jeg vet at hvis vi setter oss i den bilen, er vi alle døde.

Jeg kan høre Kara le av Knight. Hun vet ikke at han er grunnen til at hun ble voldtatt. Vet ikke at han er grunnen til at hun snart blir mamma. Men jeg vet hva de gjorde. Jeg vet at de valgte å avslutte oss for å redde seg selv.

Jeg stopper opptaket og skyver telefonen min inn i den skjulte lommen i jakken min. Jeg tørker øynene og går tilbake til trappen foran huset; pappa kommer ikke til å dra uten å gå forbi meg. Jeg kan stoppe ham da.

Jeg lener meg mot den samme stolpen de alle sto foran og tar frem boken min. Pappa vil ikke kunne dra uten å gå forbi meg. Jeg vil kunne stoppe alt dette. Jeg vil beskytte hele familien vår. Jeg må. Jeg kan ikke la dem skade Kara og babyen. Jeg kan ikke la dem skade pappa. Jeg bryr meg ikke om meg selv. Jeg er ubetydelig. Men jeg kan redde dem alle.

Jeg hører ikke at verandaen knirker bak meg. Jeg skjønner ikke at noen er i nærheten før noe treffer bakhodet mitt og verden blir svart.

Jeg våkner noen minutter senere med en dunkende hodepine. Jeg åpner øynene og finner meg selv i bilen vår. Pappa sitter i forsetet, Kara ved siden av ham. Øynene hennes er låst på meg. Hun ser bekymret ut. Hun biter seg i leppen mens hun lytter til hva Lucian sier utenfor vinduet.

"Hun falt og slo hodet, så du må ta henne til sykehuset, hun kan ha fått en hjernerystelse. Jeg prøvde å nå henne i tide, men hun falt så raskt."

"Nei! Vi kan ikke dra," sier jeg og prøver å reise meg. "Vær så snill, pappa, vi kan ikke dra, de gjorde noe med bilen. Ikke kjør bilen. Vær så snill, bare ring en taxi. Vi kan ikke ta denne bilen, pappa, vi kan ikke. De gjorde noe, jeg har bevis. Jeg filmet alt på telefonen min!"

"Rora, du har slått hodet, du er ok, jenta mi, jeg skal få oss til sykehuset."

Lucians ansikt bleknet ved lyden av at jeg hadde bevis på at de hadde gjort noe med bilen. Øynene hans ble store da han stirret på meg. Han ser meg for første gang. Jeg vet mer enn de trodde jeg gjorde.

Jeg ignorerte ham og fokuserte på pappa. "Vær så snill, pappa, vær så snill, vi kan ikke. Jeg lover at jeg er ok. Ikke kjør denne bilen! Du kan ikke kjøre denne bilen! Vi må ta noe annet. De gjorde noe med bremsene, vær så snill, pappa, ikke gjør dette." Jeg vet at jeg skriker. Men det kan ikke hjelpes. Hvis vi drar, vil vi ikke overleve. Jeg må hindre oss fra å dra. Jeg reiser meg fra setet og prøver å åpne døren, men barnesikringen er aktivert. Jeg begynner å skrike og gråte.

"Jenta mi, de ville aldri skade oss," sier pappa til meg. "Du er alvorlig skadet. Jeg må få deg sjekket ut."

Kara snakket fra setet sitt, "Det går bra, Rora, vi drar hjem etter sykehuset og spiser iskrem. Og vi skal snakke med pappa, ikke bekymre deg, etter i dag trenger vi aldri å komme tilbake hit hvis du ikke vil."

Jeg smilte til henne, men så tilbake igjen, "Jeg vil ikke komme tilbake hit, men vi kan ikke dra i denne bilen. Jeg har aldri løyet for deg, vær så snill å ikke gjøre dette." Jeg kjempet mot setebeltet og dro i dørhåndtaket, ba om at barnesikringen på en eller annen måte hadde blitt deaktivert. Frykten overvelder meg. Hvis denne bilen begynner å kjøre ned fjellet, vil vi alle dø.

Lucian snakket utenfor døren, "Sir, du og jeg vet begge at vi aldri ville gjøre noe mot dere. Dere er familie, dere er Gravin."

Jeg stirret på ham mens pappa startet bilen. "Hvis noe skjer med oss, vil jeg personlig komme tilbake og ødelegge deg. Du bør håpe at det du gjorde dreper meg, for hvis ikke, vil jeg gjøre livet ditt til et levende helvete."

Pappa ser tilbake på meg, "Aurora, vi snakker ikke slik."

Jeg så på ham, "Du velger å tro på ham over din egen datter, du lar meg ikke vise deg bevis på at vi er i fare. Du har satt både meg og Kara i fare. For jeg forsikrer deg, pappa, du har nettopp dømt oss til døden."

Kara ser på meg med store øyne, jeg har aldri talt imot faren vår. Jeg var den stille. Jeg var den som aldri gjorde noe for å trekke oppmerksomhet til meg selv.

Jeg setter meg tilbake i setet; jeg nekter å se på pappa og ser ut av vinduet og ignorerer synet av de tre guttene som står utenfor. Alle øynene deres er låst på meg. Nashs ansikt er fylt med frykt, han var den eneste som kjempet for å beholde oss. Knight ser ut som om han er i ferd med å dra oss alle ut av bilen, men jeg kan se Lucians hånd på skulderen hans som holder ham fra å bevege seg mot oss. Lucian ser sint ut, hjerteløs. Han tok sitt valg. Han valgte dem, og han valgte å la oss dø. Jeg vil aldri glemme den avgjørelsen. Pappa kjørte sakte ut av oppkjørselen, sinne strålende fra ham i bølger. Jeg lukket øynene med tårer som stille rant nedover kinnet mitt. Jeg visste at jeg kom til å dø.

Jeg ser over på Kara, "Ta på setebeltet og vit at jeg elsker deg, begge to. Pappa, du er kanskje sint, men du vet også at jeg aldri ville ha løyet for deg. Jeg filmet Mr. Wolfe som ba de guttene om å kutte en bremseledning. Jeg har også videobevis av dem som snakker etterpå." Jeg så over på Kara. "De har videobevis på hva han gjorde mot deg. Guttene vet hva han gjorde mot deg. Det er på grunn av dem at han gjorde det han gjorde."

Pappa så over på Kara, "Hva, hvem gjorde mot deg?"

Kara ser over på pappa, og hvisker høyt for første gang på flere måneder, "Mr. Wolfe voldtok meg for syv måneder siden." Hun så bort fra ham, og tårer begynte å strømme fritt nedover ansiktet hennes, "Jeg er gravid."

Bilen er helt stille. Pappa trykker på bremsene og vil trekke til siden, men bilen stopper ikke. Kjeven hans strammer seg så mye at han prøver å skjule reaksjonen sin. Men øynene hans møter mine i speilet, og tårer renner nedover kinnet hans. Skrekken i øynene hans når han innser at jeg snakket sant.

"Jeg skulle ha trodd deg." Han hvisket, stemmen hans brutt av angst. "Jeg elsker dere jenter, glem aldri det. Jeg vil aldri tilgi meg selv for at jeg ikke lyttet til deg, jenta mi."

Før noen av oss kunne svare på ordene hans, dukker den bratteste svingen på veien opp, med et rekkverk for å hindre bilister fra å kjøre rett over fjellet. Pappa prøver å svinge, men på grunn av bremsefeilen klarer han ikke å bremse bilen. Det er ingen valg for oss. Jeg vet med en gang at vi skal over kanten. Jeg lukker øynene mens vi kjører over rekkverket. Jeg kan føle bilen rulle rundt og rundt. Jeg kan høre Kara skrike fra forsetet i smerte når deler av kroppen hennes umiddelbart brekker ved sammenstøtet. Jeg ber for meg selv at kanskje babyen vil være ok. Kanskje den kan overleve dette. Jeg hører ingen lyd fra pappa, og jeg vet at han døde ved sammenstøtet. Jeg føler blodet på ansiktet mitt. Jeg kjenner benet mitt brekke i en av rullene, og jeg kjenner hodet mitt treffe vinduet før alt blir helt svart. Jeg hører ingenting mer mens verdenen min blir svart.