Kapittel 2

Emily snudde seg raskt og møtte Vedas bitre blikk.

"Slipp meg!"

Emily prøvde å rive hånden tilbake, men Veda lente seg nærmere og hvisket akkurat høyt nok til at Emily kunne høre: "Hvis jeg ikke kan ha ham, kan ikke du heller!"

En bølge av frykt skylte over Emily, og før hun rakk å reagere, hoppet Veda!

Emily kastet seg frem for å gripe henne, men hun var for sent ute. Fingrene hennes berørte bare Vedas klær mens hun så henne falle hjelpeløst.

Da hørte hun en rasende stemme bak seg. "Emily!"

Hun snudde seg og så John storme mot henne, ansiktet hans forvridd av sinne. "Hvordan kunne du være så grusom? Vet du ikke at Veda er gravid?"

Emily ble målløs et øyeblikk, så krøp et smil over ansiktet hennes.

"Ditt barn?" spurte hun, selv om hun allerede visste svaret fra Johns reaksjon.

Emily sukket, ristet av seg Johns hånd, og så på ham.

Johns skarpe dress fremhevet hans høye, slanke figur og markerte trekk, noe som ga ham en eleganse.

Men akkurat nå bulte årene på pannen hans, leppene var presset til en tynn strek, det kjekke ansiktet forvridd av raseri, og øynene hans brant da han stirret på Emily.

Emily hadde en gang elsket John og drømt om en fremtid sammen.

Men nå elsket hun ham ikke lenger.

"Jeg dyttet ikke Veda. Hun hoppet," sa Emily rolig og møtte Johns iskalde blikk.

Johns bryst hevet seg av raseri. "Tror du jeg vil tro det?"

"Tro hva du vil," svarte Emily med et kaldt smil.

Veda ble hastet til operasjonsstuen, og det tok over to timer før legen kom ut.

"Pasienten er ute av umiddelbar fare," sukket legen. "Men dessverre kunne ikke barnet reddes."

Johns ansikt forvridd i vantro. "Ikke mulig!"

Han snudde seg mot Emily, øynene fylt med raseri. "Er du fornøyd nå?! Jeg sa jo at alt var min feil, ikke Vedas! Hvis du vil ha hevn, kom til meg, ikke hennes uskyldige barn!"

Selv om Emily ikke lenger elsket John, påvirket ordene hans henne dypt, og forårsaket en ukontrollerbar ubehag i hjertet hennes.

Ekteskapet deres hadde blitt arrangert av Johns bestefar, Hayden Williams.

Da Emily først kom tilbake til Johnson-familien, føltes alt fremmed. Faren hennes, Aiden Johnson, og moren, Mia Wilson, var opptatt med å trøste Veda, og forsikret henne om at hun fortsatt var deres favoritt, selv med Emilys tilbakekomst. Emily ble naturlig skjøvet til side.

Selv på Emilys bursdagsfest hadde Veda på seg en fantastisk prinsessekjole, omringet av Aiden og Mia mens de kuttet kaken, mens Emily sto alene i et hjørne.

Da brøt en klar, lys stemme gjennom ensomheten hennes.

"Hvorfor er du alene?"

Den gang var John allerede en høy, kjekk tenåring. Han brydde seg ikke om Emilys manglende gunst i Johnson-familien. Han viste henne fyrverkeri, tok henne med til fornøyelsesparken, og ga henne all den kjærligheten hun lengtet etter.

Emily hadde alltid ønsket at hun kunne gi Veda alt—alt unntatt John. Men til slutt valgte selv John Veda.

Emily knyttet nevene så hardt at neglene gravde seg inn i håndflatene, den skarpe smerten tvang henne til å holde seg rolig. Hun så opp og møtte Johns blikk med et kaldt blikk.

"Veda hoppet av egen vilje. Hvorfor skulle jeg skade barnet hennes?" Et hånlig smil lekte på Emilys lepper. "Hvorfor spør du ikke Veda hvorfor hun plutselig kom tilbake fra utlandet for å konfrontere meg?"

Johns ansikt mørknet, og øynene blinket av sinne. "Har du frekkheten til å nevne det?"

Han bet tennene sammen. "Hvis det ikke hadde vært for at du spredte rykter til bestefar Hayden, som deretter ville kaste meg ut av familien og frata meg aksjene mine, ville jeg ikke ha kommet tilbake."

Johns avsky var tydelig på det kjekke ansiktet hans.

Han kjente Emily. Hun hadde rammet Veda tidligere, og nå brukte hun bestefar Hayden for å tvinge ham tilbake. Han hadde allerede gitt Emily den nominelle identiteten som kone, men hun var fortsatt ikke fornøyd!

Johns stemme ble kaldere. "Emily, uansett hva du gjør, vil jeg ikke gi opp Veda! Da du og Veda ble byttet på sykehuset, var det ikke hennes feil. Hun var bare en baby. Jeg vet at du hadde en tøff oppvekst, men nå er du tilbake hos Johnson-familien. Hvorfor kan du ikke gi slipp på fortiden? Hvorfor må du holde fast ved den?"

Da Emily hørte dette, følte hun en kulde gjennom seg.

"Og Veda har hatt dårlig samvittighet for deg i alle disse årene. Hun er til og med villig til å bli ved min side og få dette barnet uten å være fru Williams. Hva mer vil du?"

Johns øyne var kalde og intense, stemmen høy. "Det er jeg som burde be deg om unnskyldning. Hvis du vil ha hevn, ta det ut på meg, ikke hennes uskyldige barn!"

Emily presset fingrene mot tinningene og smilte. Hun hadde forklart utallige ganger at hun ikke mobbet Veda, men ingen trodde henne. Hun var ferdig med å krangle.

"Du har rett. Jeg burde gå løs på deg."

Med det trådte hun frem, grep Johns krage, og slo ham hardt! Lyden ekkoet nedover sykehuskorridoren.

John ble tatt på senga, ansiktet hans snudde seg til siden av slaget.

Han virket forbløffet, tok flere sekunder å komme seg, så ble han rasende. "Er du gal? Hvordan våger du å slå meg?!"

Emily ristet håndleddet, som var nummen etter slaget, og hevet et øyenbryn. "Er ikke det hva du ville?"

Overraskende nok føltes det ganske godt. Hun hadde til og med lyst til å slå ham igjen.

Johns sinne blusset opp. Han skulle til å si noe da telefonen hans vibrerte. Det var en samtale fra bestefar Hayden.

Haydens stemme var streng. "Jeg hørte at du er tilbake i landet?"

Bestefar Hayden sa med dyp stemme, "Du tar med deg Emily hjem umiddelbart, husk, ta med Emily. Hvis det bare er deg alene, vil du aldri sette foten innenfor dørene til Williams Mansion igjen!"

Med det la bestefar Hayden på direkte.

Johns tinninger bulte av sinne, blikket hans fullt av intens hån rettet mot Emily. "Tror du at det å ha bestefar som din støttespiller vil få meg til å ombestemme meg og bli forelsket i deg igjen?"