Kapittel 3

Grace

"Her," sa jeg til George da vi ankom foran Darkwood Apartments.

Eason og jeg hadde en leilighet som vi holdt åpen for når vi trengte å rømme fra klubber og barer midt på natten, og var for fulle til å stole på oss selv til å komme oss hjem. Eason brukte den mer enn jeg noen gang hadde, men jeg hadde fortsatt en nøkkel.

"Takk, George."

Jeg steg ut av bilen med et takknemlig smil og skyndte meg inn, later som om jeg hadde det travelt. Da jeg var i de øvre etasjene hvor vinduene var speilbelagte, så jeg ned til jeg så George kjøre av gårde og sukket før jeg subbet meg opp trappene til leiligheten. Deretter ringte jeg Eason.

Han lo. "Vi har ikke hatt en SOS på lenge. Er du ok?"

"Jeg er her. Takk... Jeg skal aldri gå ut igjen."

"Hva?" spurte Eason. "Det er ikke akseptabelt, bursdagsjente."

"Og jeg skal selge denne kjolen ved første anledning."

Han gispet. "Ikke våg! Jeg håndplukket den kjolen til deg, og den får rumpa di til å se fantastisk ut. Det ville være sløsing."

Jeg fnyste og sparket av meg hælene. "Den tiltrakk seg en utro drittsekk..."

"Var han kjekk?"

"Eason! Det er ikke--"

"Hva? Du er en fri kvinne. Hvordan vet du at han var en utro drittsekk?"

"Parbåndet hans var perfekt intakt."

Han nynnet. "Greit, ømt punkt. Kast ham tilbake i havet og fisk igjen."

"Ikke aktuelt." Jeg sank ned på sofaen og surmulte. "Jeg dro tilbake til hotellet hans."

Han jublet i øret mitt. "Der er min Grace! Du kan ikke la en dårlig fangst hindre deg i å komme deg ut igjen."

Jeg ristet på hodet. "Jeg er kåt, men jeg er også for sint og skuffet til å ville komme meg av."

"Ah, det er hardt å ha en moralsk kompass. Vel, nyt i det minste badekaret og roen for natten. Det er mat og alt der. Little Bit One og Two klarer seg til søndag hvis du vil ha helgen."

"Jeg kunne ikke—"

"Jeg tilbyr. Du kan. Du vil, så ikke argumenter."

Jeg smilte og ristet på hodet. "Takk, Eason. Jeg... Jeg ser deg på søndag. Jeg elsker deg."

"Elsker deg også."

Jeg la på mens tårer stakk i øynene mine. Jeg gikk til vinduet og så ut på byens lys, følte meg verre enn noen gang. Minnene fra kvelden raste ned over meg. Måten han holdt meg tett. Smaken av munnen hans på min, varmen fra hans begjær truet med å brenne meg opp fra innsiden. Jeg skalv og så skarpt på refleksjonen min.

Jeg skjøv bort skyldfølelsen og det dype stikket av sorg som skar gjennom meg. Det var ikke min feil at han var en utro. Jeg kunne ikke ha visst at han var en utro. Inntil det punktet hadde det vært alt jeg hadde trengt. Minner fra min yngre selv, bekymringsløs og full av lidenskap, flashet forbi øynene mine. Utro eller ikke, han hadde brakt den delen av meg ut da jeg trodde den var helt borte, så selv om han var avskyelig, kunne jeg ikke helt angre på kvelden.

Jeg tok et dypt pust og gikk til badet. Jeg gled forsiktig ut av kjolen. Det var en nydelig kjole, men jeg trengte pengene. Eason ville bli opprørt, men når han fant ut om alt som hadde skjedd, ville han forstå. Jeg slapp kjolen i skittentøyskurven og tok av meg undertøyet.

Jeg gikk inn i dusjen, håpet at vannet ville vaske bort den sammenfiltrede følelsesmessige rotet. De varme dråpene strømmet over kroppen min, men tankene mine raste fortsatt mens jeg tenkte på i kveld og hva som ventet meg på mandag. Jeg ønsket distraksjonen. Jeg hadde fått den. Nå var det på tide å fokusere på veien videre. Vintermånefestivalen nærmet seg. En eller annen varulv- eller lykanerkvinne ville føle seg like sexy som Charles hadde fått meg til å føle meg. Jeg håpet at de ville betale topp pris for den også.

Mandag kom for raskt. Jeg husket knapt forsøket på å ta tilbake alle gavene fra Cecil og Richard. Jeg hadde så vidt klart å komme innenfor 60-dagers returvinduet, så det var litt mer plass på kredittkortene mine, men ikke nok til å feire. Trusselen om tvangsauksjon som hadde sittet fast i postkassen min føltes som om den brant et hull i jakken min da jeg gikk på bussen noen kilometer fra huset mitt, på vei til hovedkvarteret til Wolfe Medical. Eason kom til å flippe når han fant ut, men hvis jeg bare kunne skrape sammen nok penger og be nok, kanskje jeg ikke måtte fortelle ham. Jeg bladde gjennom forsikringsselskapets katalog over alt i huset og bet meg i leppen. Mesteparten av møblene som hadde vært i huset siden jeg var barn, var stukket opp på loftet. Jeg kunne se alt jeg hadde kjøpt siden jeg giftet meg med Devin. Jeg visste ikke hvor alt kom fra, men alt måtte være nok til å dekke ting.

Mens jeg lente meg tilbake, fanget øynene mine et av farens gamle plakater. Hans yngre og levende ansikt smilte tilbake til meg.

"Vi er familie," sto det på plakaten. "Og familie gir hverandre skyss til jobben - gratis."

Jeg humret litt mens øynene mine ble tårevåte. Jeg husket at PR-teamet mente at det var en forferdelig slagord, men det festet seg, og alle elsket det. Å gjøre offentlig transport tilgjengelig for alle i flokken hadde vært revolusjonerende på den tiden. Mooncrest var den eneste flokken med et slikt system i hele Varulvstatene. Hvis det var én ting jeg hadde sagt til Devin at han ikke skulle endre, så var det alle de offentlige tjenesteprogrammene faren min hadde innført.

Da min stopp kom, gikk jeg av og gikk nedover gaten til hovedkvarteret til Wolfe Medical. Magen min var i knuter. Jeg hadde ikke satt foten i bygningen på så lenge, det føltes rart å gå inn nå, men jeg gikk opp til døren og så den automatiske døren stotre og rykke før den sakte begynte å åpne seg. Jeg rynket pannen. Det var ingen vedlikeholdsskilt noe sted. Lobbyen var tom. Skjermene som hadde vært der før var borte. Det var ikke engang en resepsjonist ved pulten.

I stedet var det en ensom sikkerhetsvakt.

Han ga meg et tynt smil. "Alpha Wolfe, velkommen."

"Godt å se deg," sa jeg og gikk mot heisen.

"Jeg ville ikke gjort det," sa han. "Den er som regel ødelagt."

Leppene mine rykket til. "Takk for advarselen."

Jeg gikk mot trappene i stedet og gikk opp til øverste etasje. Da jeg kom til toppen, pustet jeg tungt og var litt svimmel. Jeg hadde ikke spist mye i dag. Etasjen var tom. Jeg gikk forbi rader med tomme kontorplasser, og en synkende følelse begynte å fylle meg. Jeg nådde seniorassistentens pult, men jeg kjente ikke igjen kvinnen. Hun så opp og løftet en hel boks med papirer opp på pulten sin.

"Hei, Alpha Wolfe. Jeg har samlet posten for deg og organisert den etter dato." Så la hun et brev på toppen. "Samt min måneds oppsigelse."

Jeg frøs på stedet. Magen sank. Kvinnen kunne ikke ha vært eldre enn jeg var da jeg giftet meg med Devin.

"Kan jeg... få vite hvorfor?"

"Jeg må betale regningene mine på en eller annen måte," sa hun. "Med alle oppsigelsene er det ganske åpenbart at jeg ville komme på listen til slutt."

Jeg bet sammen tennene og strammet grepet om termosen min, før jeg tok et dypt pust. Jeg kikket inn og så lyse lapper med "siste varsel" og "forfalt" før jeg så tilbake på henne.

"Din anbefaling vil være rettferdig så snart jeg kan gjennomgå HR-oppføringene, men... jeg ville sette pris på om du ble resten av måneden, og om du ikke har funnet en ny jobb, vurderte å bli permanent."

Hun blunket men nikket. "Trenger du hjelp med boksen?"

Jeg ristet på hodet og tok den. "Jeg klarer det. Takk."

Da jeg kom til kontoret mitt, begynte jeg å åpne varslene på toppen av boksen, og skannet etter forfallsdatoer og beløp. Magen vendte seg. Jeg følte meg dårlig med hvert varsel jeg åpnet. Så ringte telefonen min.

"Claire? Er du på kontoret?" Det var Gavin, advokaten til Mooncrest-flokken.

"Det er jeg. Hvor er du?"

Han kremtet. "Det virker som du ikke visste. Mannen din sparket meg for flere år siden, men jeg ringer for å tilby mine tjenester pro bono hvis du vil ha meg. Jeg hørte fra en venn hvordan skilsmissen endte."

Jeg sank ned i stolen. "T-Takk, Gavin. Jeg... Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Er det noe? Det er en haug med forfalte varsler, jeg forstår ikke. Mooncrest har aldri hatt pengeproblemer. Wolfe Medical har aldri vært i gjeld..."

"Hvem er garantisten?"

"Det står bare Alfaen av Mooncrest."

Han freste. "Sikkerhet?"

Jeg rynket pannen, lette etter informasjonen, og gispet da jeg så en rekke kjente adresser: de var alle Wolfe Medical-eiendommer.

"Hovedkvarteret, k-klinikkene, fabrikken?" Jeg kunne ikke puste. "G-Gavin..."

"Vi skal finne ut av noe. Jeg er på vei til deg nå."

Jeg så opp på portrettet som hang på den andre siden av rommet. Det av faren min den dagen han signerte eierskapspapirene for Wolfe Medicals hovedkvarter.

Håpløse tårer rant nedover ansiktet mitt selv om kjevene mine strammet seg.

"Gi meg beskjed når du kommer hit."

Jeg la på og stirret inn i farens øyne, de samme som mine.

"Unnskyld." Jeg snufset og tørket øynene. "Men jeg skal rette opp i dette."

På en eller annen måte.