Kapittel 13

3 år siden

Faiths perspektiv

*Jeg satt der på gulvet, frosset, hendene skalv mens jeg stirret på blodet på bakken. Hun falt fra trappen?....hun...hun falt.....Jeg reiste meg raskt opp og løp ut av huset, satte meg i bilen og kjørte til sykehuset. Jeg parkerte raskt bilen og så Atlas sin bil i nærheten, parkert veldig dårlig, noe som tydet på at han hadde hastverk.

Jeg løp inn på sykehuset, pustet tungt..." M-mel....Melissa....Melissa W-Williams" sa jeg med en skjelvende stemme til resepsjonisten. "Hva er ditt forhold til pasienten?" spurte hun meg. Jeg så ned, visste ikke hva jeg skulle si, men så tilbake på henne "søster....hun er min søster" sa jeg. "Pasienten er tatt inn i en nødsituasjon i....." Jeg løp raskt av sted til der hun var, hørte ikke engang hennes neste ord. Tårene fortsatte å renne nedover ansiktet mitt. Jeg håpet bare at babyen var i orden...jeg håpet virkelig at hun var i orden. Jeg løp og løp til jeg så en skikkelse sittende på bakken. Jeg gikk sakte mot ham og stilte meg ved siden av ham. "A-atlas" hvisket jeg i sorg, tårene fortsatt rennende nedover ansiktet. Han så ut som et vrak, blod på skjorten hans mens håret var en eneste røre. I det øyeblikket følte jeg medlidenhet for ham...jeg følte meg så dårlig. Jeg ønsket å klemme ham...trøste ham...men var redd for hans reaksjon, og fremfor alt, jeg var så sjokkert da alt skjedde rett foran meg.

Han løftet sakte hodet for å se på meg. Jeg gispet da jeg så hans røde øyne tydelig vise at han hadde grått. Ansiktet hans forvandlet seg til sinne mens han stirret på meg, fikk meg til å svelge tungt. Han reiste seg sakte opp og ga meg det skumleste og sinteste blikket jeg noen gang hadde sett av ham mens jeg bare stirret på ham med tårer. "Atlas...jeg er så-" ansiktet mitt fløy til siden, kinnet brant fra hans slag. Jeg sto der frosset i sjokk mens kinnet dunket av smerte. "Dette......Dette er på grunn av deg....du forsøkte å drepe min kone.....du forsøkte å drepe min baby......din jævla kjerring" freste han og slo meg igjen, fikk meg til å vri meg, men jeg sto fortsatt der, for sjokkert til å reagere. "Dette er alt på grunn av deg....DU ER DEN JÆVLA GRUNNEN TIL AT ALT GÅR GALT.....DU ER EN JÆVLA FEIL I MITT LIV.....DIN JÆVLA MORDER.....JEG HATER DEG FAITH ABDELLA......JEG HATER DEG" ropte han og slo meg igjen.

"ATLAS...STOPP NÅ" ropte en kvinnestemme bak meg. Jeg følte en hånd på kinnet mitt mens jeg vred meg stille, fortsatt for sjokkert til å reagere. Jeg var nummen...frosset...såret....død?. Jeg hørte et slag og så sakte opp, så min far gripe tak i Atlas' krage. "Hvordan våger du å slå min datter?.....vi er alle bekymret for Melissa og ditt barn, men hvordan VÅGER DU Å SLÅ MIN DATTER?" ropte min far til slutt og slo Atlas igjen, som nå så ned i bakken.

"Hun var der. Hun var der da hun falt..." hvisket han og stirret på pappaen min. "Men...ÅPENBART, HUN VAR SJALU PÅ Å SE MEG OG MELISSA LYKKELIGE OG HUN DYTTA HENNE FOR Å DREPE BARNET MITT. FØRST FORRÅDER HUN MEG, SÅ PRØVER HUN Å DREPE MIN KONE OG MITT BARN...HVORFOR SKULLE JEG IKKE SKADE HENNE?" ropte han. 'Forråde? ...Jeg forrådte aldri...han forrådte meg...han og Melissa forrådte meg sammen' sa jeg mentalt. Moren min rørte forsiktig ved den røde kinnet mitt og gråt. "Åh, babyen min" hulket hun og klemte meg mens jeg sto der stille...fortsatt følte hans håndavtrykk på kinnet mitt.

Nåtid

"Fai...Angel...Faith" noen ristet meg lett, og brakte meg tilbake fra transe. En hånd veivet foran meg og fikk meg til å blunke bort tårene. "Fai...er du ok?" sa en stemme med bekymring. Jeg stirret på figuren og reiste meg opp. Han trakk seg tilbake og så på ansiktet mitt med bekymring. "Så...svaret ditt?" spurte han med høye forhåpninger som jeg ønsket å knuse. "Nei" svarte jeg rett ut og snudde meg for å gå. Han sto der frosset i noen sekunder før han grep håndleddet mitt som jeg raskt rev til meg som om berøringen hans brant meg. Han så på meg med smerte og ba med øynene sine som jeg svarte med et tomt blikk. "V..vær så snill, Fai...vær så snill" tryglet han. "Nei...aldri...aldri vil jeg gå inn i det huset...jeg er heller ikke interessert i å møte det barnet nå, forsvinn" sa jeg med en kald tone, men drittsekken var ikke villig til å gi opp. Han blokkerte veien min igjen og tok kinnene mine i hendene sine, noe som fikk meg til å fryse. Berøringen hans...den pleide å gi meg kriblinger, men nå...gjorde den ikke det, men dypt inne brydde jeg meg fortsatt...hvorfor?...fordi han en gang var livet mitt, men det betyr ikke at jeg vil gå tilbake til ham. Ikke tale om!

"Få hendene dine vekk fra ansiktet mitt, Mr. Williams...jeg advarer deg" sa jeg med en truende stemme. Han ga meg et dumt smil og strøk kinnet mitt med tommelen. "Ok...ok da...kan jeg ta ham med til deg? ...vær så snill?" sa han med triste, bedende øyne. Jeg tok et dypt pust. "Nei...ta ham med til parken ved siden av huset mitt" sa jeg, uten å ville ha denne mannen og det barnet i huset mitt. Han pustet lettet ut og smilte til meg. "Takk...tusen takk, Faith...dette vil bety mye for ham...takk" sa han i en hast, smilende som om han hadde vunnet en pris. Jeg var for sliten til å krangle med ham, så jeg sa ja til hans dumme forespørsel. Det er ikke som om jeg skal leke med det barnet. Jeg skal bare vise ham ansiktet mitt og gå.

Da jeg innså at han fortsatt rørte ved kinnene mine, flyttet jeg ansiktet bort og tok noen skritt tilbake fra ham, noe som fikk ham til å knytte kjeven, men smilet forble på ansiktet hans. Jeg stirret på ansiktet hans som jenter syntes var kjekk. Han så nå litt eldre ut...men fortsatt like kjekk som alltid...men jeg kjente ham bedre enn noen...hvor mørk han er på innsiden.

"Ta ham med til parken klokken 14:00, jeg er en travel person...så jeg blir ikke lenge," sa jeg med en tom tone. "Men...men-" "Vær takknemlig for at jeg har akseptert forespørselen din, ellers kan jeg avlyse den" avbrøt jeg ham. "Ok...ok, jeg skal ta ham med," sa han med et sukk og smilte før han forlot rommet.

Jeg himlet med øynene og så på utsikten utenfor fra det store glassvinduet mitt. Plutselig kjente jeg en vibrasjon i baklommen og tok ut telefonen for å sjekke de nye meldingene mine. Jeg smilte til brukeren og leste meldingen hans høyt.

"Jeg kommer tilbake, prinsesse"