Kapittel 4

1 år senere

Faiths synsvinkel

Det har gått et helt år siden Atlas og Melissa dro til New York. I løpet av dette året har jeg følt at Atlas sakte har distansert seg fra meg. Tekstmeldingene, samtalene og Skype-samtalene våre ble færre dag for dag. Først trodde jeg det var fordi han var opptatt, men jeg er sikker på at han ikke kunne være så opptatt at han ikke engang hadde 2 minutter til overs for meg.

Melissa og jeg snakket hver dag, men hun sluttet også å snakke med meg. Hun fortalte meg at tanten hennes skulle gjennom en operasjon, så jeg ville ikke plage henne, men jeg savnet dem så mye. Jeg var her langt borte i London mens de to var i samme by sammen. De ville til og med tilbringe tid sammen, og her er jeg og holder på å dø uten dem. Atlas har også oppført seg merkelig mot meg. Han snakker til meg som om han kjeder seg eller er lei av meg. Har han funnet en annen jente?... har han væ-...nei...jeg vet at han aldri vil være utro mot meg. Han lovet meg...han elsker meg, og jeg stoler på ham.

Hver gang jeg ringte eller sendte en melding, sa han alltid at han var opptatt. Han hadde ikke engang tid til meg lenger, og den tanken gjorde meg trist. "Hei lillesøster, hva skjer?" sa storebroren min Noah, mens han satt ved siden av meg og spilte på telefonen sin. "Ingenting...bare kjeder meg" sukket jeg. "Har du snakket med Atlas og Melissa?" sa han uten å ta øynene fra telefonen. "Nei...tilsynelatende er de for opptatt til å ta seg tid til meg," sa jeg med en stille tone. "Hei...ikke bli lei deg...vi er her for deg, og dessuten er de dine beste venner...de vil finne tid...opp med humøret, søs" Noah dyttet borti meg og fikk meg til å le. Verken familien min eller Atlas sin familie visste om forholdet vårt. De tror bare vi er veldig nære venner, bortsett fra fru Williams...hun har heiet på meg og Atlas siden vi lå i mors mage.

Et år senere

"Atlas, det har gått 2 år. Du har også sluttet å besøke meg," klaget jeg. "Jeg er opptatt, Faith. Jeg har ikke tid til å chatte med deg," sa han med en kald tone. Jeg rynket pannen. "Atlas, hva er galt med deg?...hvorfor oppfører du deg sånn?...har du funnet noen andre, hæ?" sa jeg sint. "Hold kjeft, Faith...slutt å oppføre deg som en kontrollerende, besittende kjæreste. Jeg har et liv her...jeg har en jobb, i motsetning til deg som lever på foreldrene dine sine penger. Nå slutt å plage meg...jeg er opptatt," og med det la han på og etterlot meg sjokkert. "Kontrollerende, besittende kjæreste?...seriøst?" fnøs jeg. Tårer fylte øynene mine av ordene hans. Hva har skjedd med min Atlas?.

3 år senere

Jeg var så lykkelig i dag. Herr og fru Williams ringte meg og fortalte at Atlas kom tilbake. Det er tre år siden vi sluttet å snakke sammen, men jeg hadde fortsatt håp om at han ville komme tilbake for meg. "Fai... han er her," ropte fru Williams nedenfra og fikk meg til å rødme. Totalt har det gått fem år, men tre år siden jeg sist så ansiktet hans. Min mann har virkelig blitt berømt. Jeg er så stolt av ham. Han var endelig administrerende direktør i et av herr Baileys selskaper, og han eide mange andre klubber, restauranter og andre bygninger. Han var overalt i avisene, og jentene gikk amok etter ham. Jeg fnyste av den tanken. Atlas tilhørte meg, men var det grunnen til at han distanserte seg fra meg nå som han var en kjent forretningsmann?...

Jeg løp raskt ned trappene i begeistring, klar til å møte kjærligheten i mitt liv, mannen jeg har ventet på hele livet. Han lovet meg at han skulle komme tilbake for meg, han ba meg vente på ham, noe jeg gjorde i fem år, og endelig var dagen kommet.

Jeg holdt på å snuble i trappen, men jeg brydde meg ikke om jeg skadet meg. Jeg lengtet etter å se ham, jeg var desperat etter å se ansiktet hans igjen etter fem lange år.

Med et bredt smil gikk jeg gjennom gangen og var klar til å hilse på ham, men smilet mitt forsvant ved synet som møtte meg. Jeg hørte hjertet mitt knuse i tusen biter av det jeg hørte neste... Hvordan? Når? Hvorfor?... disse spørsmålene raste gjennom hodet mitt.

"Gratulerer med bryllupet, sønn. Du og Melissa ser helt fantastiske ut sammen," sa fru Williams og så på paret med beundring og kjærlighet. Jeg lente meg mot veggen, følte meg svak med friske tårer som rant nedover mine røde kinn. 'Gift? Han var gift?'. Jeg så på ham med enorm smerte og svik. Gift? ... men ... han sa ...

Plutselig møttes blikkene våre, og hjertet mitt frøs til is. Jeg så et glimt av smerte i øynene hans, men han skjulte det raskt med en kald maske. Han så på meg med et tomt uttrykk som om han ikke brydde seg, som om han ikke brydde seg om hvordan jeg følte meg.

Jeg ventet i fem lange år på ham. Jeg forble trofast, lojal for å være ren for ham, og her kommer han hjem med en kvinne, ikke bare hvilken som helst kvinne, men min beste venn ved hans side og påstår at de er gift. Jeg så på min venn med avsky og svik. Hun så på meg og ga meg et ondt smil.

'Hvorfor?'

"Jeg er virkelig skuffet over at du ikke fortalte oss det. Hvordan kunne du gifte deg uten at vi visste det? Jeg trodde du og Faith hadde noe på gang. Du har virkelig overrasket oss, sønn," sa herr Williams med en rynke i pannen. Jeg sto i bakgrunnen med tårer som strømmet ut av mine røde øyne. Øynene mine var låst på ham og bare ham. 'Var min kjærlighet en spøk for ham? Var min kjærlighet et spill for ham?'

'Hvorfor ville du gjøre dette mot meg, Atlas? Hvorfor?'