Prolog

"Hvor lenge må vi håpe; håpe på hjelp, håpe på frelse, håpe på gjengjeldelse, håpe på at ondskapen endelig taper? For å være ærlig, jeg er klar til å kaste håpet til side og fortelle henne å flytte seg mens jeg sparker noen onde hekser bak. Se, jeg kan holde meg fra å banne hvis jeg vil, så bit meg, kjerringer." ~Jen

"Jeg sa jo at hun ville være vakker," sa Decebel mens han holdt den lille jenta deres i armene og så ned på henne med mer beundring enn Jen noen gang hadde sett i noen øyne. Han virket enda større enn vanlig, mens han holdt en så liten person i armene sine.

"Selvfølgelig, hun kom fra meg, hva annet kunne hun være?" fnyste Jen.

Decebel så opp fra Cosmina og smilte til henne. "Hun er halvparten min, vet du?"

Jen lot et lurt smil bre seg over leppene hennes, "Så vidt du vet."

Decebel slapp ut et lavt knurr. Jen visste at han ikke kunne hevne seg mens han holdt datteren deres. Jen pumpet neven i været. "Å, ja! Du kommer til å holde henne hele tiden fordi du ikke kan gjøre noe som helst når hun er i armene dine, din store teddybjørn."

Decebel reiste seg sakte, og så ut som den rovdyret han var. Han gikk bort til den pyntete, gule vuggen som sto ved foten av sengen deres. Den var forferdelig, men Jacque og Sally hadde vært så stolte av den at Jen tålte dens tilstedeværelse, men rullet med øynene hver gang hun så på den. Han la Cosmina forsiktig ned i den og strøk henne over kinnet med en finger. Så løftet han ansiktet og øynene, eh, la meg rette det til glødende øyne, tenkte Jen for seg selv, møtte hennes. Jen gjorde en stor taktisk feil da hun så det sultne blikket i partnerens ansikt. Hun tok et skritt tilbake. Aldri, aldri trekk deg tilbake fra et rovdyr, det gjør dem bare enda mer opphisset til å jage.

"Har det gått opp for deg, Jennifer, at jeg kanskje bare kunne legge henne ned?"

Jen prøvde å snakke, men bare en pipelyd kom ut. Hun kremtet og prøvde igjen.

"Selvfølgelig har det gått opp for meg," sa hun, flåsete. "Jeg regnet bare med at du aldri ville slippe henne av syne." Jen forbannet seg selv da hun løftet foten for å ta enda et skritt tilbake. Decebel gliste, og det var hennes tur til å knurre. Hun var ikke bytte. Hun ville ikke oppføre seg som bytte. Men, mens hun så partneren sin sette seg i en angrepsposisjon, bestemte hun seg for at kanskje i dag var hun bytte, og bytte løp som bare det når noen ville spise dem.

"Jennifer," purret Decebel. "Tilbyr du deg selv til lunsj?" Det glitrende smilet hans som bare viste hjørnetennene, fikk henne til å skjelve.

Hun tok enda et skritt tilbake og kjente dørhåndtaket i ryggen. Seier, tenkte hun. Hun visste at Decebel ikke ville forlate lille Cosmina alene for å jage etter henne. Decebel måtte ha sett triumfen i øynene hennes, for akkurat da hun vred om håndtaket og rykket døren opp, kastet han seg frem med et stort brøl. Jen satte av gårde som om helveteshundene var etter henne, og egentlig, hva annet kunne du sammenligne Decebel med?

Hun hørte partneren sin knurre, og så i tankene hørte hun, "Feiging."

"Kanskje," svarte hun. "Men denne feigingen lever for å kjempe en annen dag."

Hun hørte Decebel le og kjente de velkjente sommerfuglene av lyst røre på seg i magen. Forbanna ulv, tenkte hun.

"Du må komme tilbake til rommet vårt en gang, Jennifer, du kan ikke løpe for alltid."

Jen himlet med øynene, "Jeg løper ikke. Jeg... velger bare å ta en lang omvei."

"Ikke bli for lenge. Jeg trenger deg." Jen hørte noe endre seg i stemmen hans, en slags desperasjon som var helt ukarakteristisk for ham. Det virket som om det strømmet gjennom båndet deres.

"Dec, er du ok? Er Cosmina ok?"

"Cosmina?" sa han navnet hennes sakte, som om han hadde glemt det.

"Decebel, snakk med meg."

"Jeg prøver. Jeg fortsetter å si at jeg ville redde deg hvis jeg kunne. Jeg prøver hele tiden å nå deg, men du bare fortsetter å dø og skrike, og så blir babyen vår født, og hun er så liten og puster ikke. Jeg prøver kjære, jeg vil ikke at han skal røre deg igjen, men jeg kan ikke nå deg, jeg kan ikke redde deg. IKKE IGJEN, JEG KAN IKKE SE DETTE IGJEN. JENNIFER!"

Jens øyne fløy opp da hun gispet etter luft. Hun blunket flere ganger og satte seg sakte opp.

"En drøm," mumlet hun, "Det var bare en forbanna drøm."

Men ikke den siste delen. Ikke Decebel som ropte på henne. Det hadde vært ekte. Hun kunne føle ham, føle varmen fra helvetet han gjennomgikk stryke huden hennes og svi sjelen hennes. Han hadde på en eller annen måte kontaktet henne i søvne, og en del av henne ville falle tilbake i søvn så hun kunne gå til ham, fortelle ham at hun hadde det bra. Vel, ikke egentlig bra, hun var forbanna, men ellers uskadd. Hun ville forsikre ham om at hun kom for ham og at hun ville rive portene til Mellomverdenen ned til grus for å nå ham. Den andre delen ville drepe noe, hva som helst. Ulven hennes var rastløs og gikk konstant rundt inni henne. Partner, partner, partner var et mantra i hodet hennes mens ulven hennes lengtet etter ham. Det var vanvittig, og likevel trøstende fordi hun ikke var alene i sin smerte og frykt. Men, ulven hennes var i stand til å gjøre noe som Jen ikke var. Jens ulv hadde ikke følelser som rotet til hjernen hennes. Ulven hennes var fokusert på to ting; få tilbake partneren deres, beskytte valpen deres. Hun ville gjøre hva som helst for de to tingene. Det var ingen gråt, frykt eller sinne. Bare besluttsomhet om å gjenerobre det som var deres. Vår partner, hørte hun ulven sin i tankene, han er vår, og vi skal drepe den som tok ham.

Jævlig riktig, tenkte Jen, vi skal drepe henne og så sette hodet hennes på en spyd midt på slagmarken for at alle skal se hva som skjer når du tukler med hunnene av Canis lupus. Blodtørstig, mye? Kanskje litt!