Kapittel 3

POV MATEO

Jeg stirret på skjermen mens jeg leste e-posten fra cybersikkerhetsteamet mitt. Det samme hadde skjedd igjen— noen hadde brutt seg inn i systemene våre og ødelagt alt.

Jeg knuste tennene mens jeg leste gjennom skadevurderingen som cybersikkerhetsteamet mitt hadde gjort. Dette var ikke første gang noe slikt hadde skjedd. Dette begynte å bli nesten rutine nå. Til tross for alle våre anstrengelser, fant noen alltid en måte å komme seg rundt alle våre sikkerhetskontroller, og dette begynte nå å gå meg på nervene.

Så langt har vi en liste over mistenkte som kunne stå bak dette. Listen besto av tre navn. Jeg ville jakte dem alle ned for enhver pris og få dem til å angre på hele livet sitt. Jeg skulle sørge for at de døde de langsomste dødsfallene, tiggende og gråtende etter den raskeste utveien, men de skulle ikke få den.

Ingen krysset meg og slapp unna med det. Jeg jaktet dem alltid ned og ga dem den mest torturerende døden slik at de ikke ville våge å bli født igjen.

Før jeg kunne slå knyttneven gjennom skjermen, ringte telefonen min. Jeg rynket pannen og plukket den opp.

"Strøk Jeremy av listen," snakket Hunter, broren min, først. Jeg hevet et øyenbryn og lente meg tilbake i stolen.

"Du drepte ham?" spurte jeg, nysgjerrig. Jeremy var en av våre tre hovedmistenkte.

"Nei, han tok livet av seg selv," svarte Hunter, med en tone av underholdning i stemmen. Jeg knuste tennene. I slike tider likte jeg ikke humor særlig mye. "Men, før han tok seg selv, ga han oss et tips."

"Virkelig?" spurte jeg, "Hvem er det da? Florence?" Det var en annen av våre mistenkte. Til svar lo Hunter.

"Florence er også død. Noen andre tok ham," sa Hunter, stemmen hans mørk og kynisk. "På dette tidspunktet kan du gjette riktig hvem det kan være."

"Morgan," pustet jeg. Det var en hacker ingen noen gang hadde sett. Ingen visste hvem Morgan var, hvor han eller hun bodde, hva deres virkelige navn var og viktigst av alt, hvorfor de målrettet oss. Men jeg visste én ting— det var Morgan hele tiden. Jeremy og Florence var beryktede hackere, men de hadde det ikke i seg å spille slike pranks på oss.

Dypest sett hadde jeg visst underbevisst at det var Morgan, men jeg hadde sendt broren min etter Jeremy og Florence bare for å være sikker.

"Den jævelen," mumlet Hunter.

"Har du funnet noe om ham?" spurte jeg.

"Ingenting, men vi kan være sikre nå på at det har vært ham hele tiden," bekreftet Hunter, og jeg var enig. Hvem enn denne Morgan var, var de gode på det de gjorde, så gode at selv cybersikkerhetsteamet mitt, som skulle være det beste i landet, ikke kunne finne Morgan.

Til tross for min frustrasjon og sinne mot ham for kontinuerlig å angripe oss, var jeg imponert over Morgans ferdigheter. De virket å vite hva de gjorde, og de gjorde det bra. Hvis de ikke var mot oss, ville jeg ha betalt dem millioner for å jobbe for oss.

Dette gjorde meg mer nysgjerrig på Morgan og enda mer rastløs for å finne ham. De hadde bevist at ferdighetene deres var de beste i landet, og hvis vi ikke klarte å finne dem i tide, kunne de bringe oss ned alene. Jeg skulle ikke tillate det.

"Og hva tipset Jeremy deg om?" spurte jeg.

"Jeremy hadde prøvd å finne ut om Morgan i årevis, og så langt fortalte han meg at Morgan er en jente og hun er fra et sted rundt sørkysten,"

"En jente," freste jeg.

"En hunnulv," funderte Hunter, og gjorde ilden i brystet mitt enda sterkere. Nå var jeg mer bestemt enn noen gang på å jakte henne ned. Jeg skulle ikke la en hunnulv ødelegge oss. Og når hun var fanget, skulle jeg sørge for at hun angret på at hun rotet med oss.

"Hva mer?" spurte jeg for å være sikker.

"Ingenting særlig. Jeg er tilbake innen kvelden etter at jeg har avsluttet saken her ordentlig," sa Hunter til meg, og i bakgrunnen kunne jeg høre noen av våre menn snakke og knuse ting. De måtte rive Jeremys hjem fra hverandre for å finne andre viktige ting.

"Kom tilbake så fort som mulig. Jeg finner denne hunnulven snart," erklærte jeg, og fikk Hunter til å le.

"Lov meg at du deler henne med meg. Jeg vil også ha en bit av henne. Tross alt har hun holdt oss på tå hev en stund," lo Hunter. Jeg visste hva han egentlig mente med det. Jeg visste ikke hvorfor, men jeg var mer interessert i å jakte ned Morgan.

"Morgan skulle ønske hun var død," knurret jeg.

"Hun må ha nerver av stål for å rote med oss," kommenterte Hunter etter å ha bjeffet noen ordre til en av mennene i bakgrunnen. "Å rote med oss begge, og ikke bare én gang, men utallige ganger og gjøre dette i årevis uten at vi noen gang har klart å finne ut noe om henne," Han sa det jeg hadde tenkt på hele tiden. "Du må gi henne det,"

"Vi må finne henne snart," sa jeg før han kunne fortsette om henne, "Fordi Jeremy og Florence er ute. Dette kan ha varslet henne,"

"Jeg vet. Jeg river ned alt i Jeremys hus for å se hva annet han fant ut om henne," fortalte Hunter meg. "Må gå nå. Ser deg i kveld, bror," Med det avsluttet han samtalen. Umiddelbart sendte jeg en melding til teamet mitt og fortalte dem alt Hunter sa til meg om Morgan.

I mellomtiden kunne jeg bare vente på at de skulle fortsette etterforskningen og at Hunter skulle komme tilbake. Og dette var den delen jeg hatet mest— å vente.

Jeg var den mest tålmodige mannen, men i det siste hadde ulven min oppført seg merkelig. Jeg sukket dypt og sjekket tiden. Det var snart fem om morgenen. Jeg hadde ikke sovet hele natten fordi ulven min hadde vært ganske aktiv inni meg, og ikke lot meg sove.

Det var som om han prøvde å fortelle meg noe, men hver gang jeg prøvde å snakke med ham, stengte han meg ute. Dette hadde aldri skjedd før. Jeg hadde alltid vært i harmoni med ulven min. Noe fikk ham til å oppføre seg merkelig, og jeg visste ikke hva det kunne være.

Kanskje jeg skulle besøke den gamle heksa som bodde i skogen. Hun visste alt— en av grunnene til at vi aldri rotet med henne og lot henne bli i vårt territorium selv om hun ikke var medlem av flokken vår. Hun ga oss en hjelpende hånd av og til, og det var alt som utgjorde vårt symbiotiske forhold.

Jeg reiste meg og bestemte meg for å prøve å ta en lur selv om jeg visste at jeg ikke ville klare å sove. Jeg forlot kontoret og gikk til huset jeg delte med broren min. Jeg gikk til badet mitt og kledde av meg før jeg tok en kald dusj.

Jeg trakk pusten skarpt da det kalde vannet traff kroppen min, stakk huden min som tusen nåler. Ubehaget lettet etter et par sekunder, og musklene mine slappet av mens jeg kjente vannet renne nedover kroppen min.

"Vi kommer for deg, Morgan,"