Kapittel 5

POV MYRA

Jeg ventet i skyggene en stund, lyttet. I det fjerne kunne jeg høre lyden av havet som slo mot klippene, sammen med naturens lyder fra skogen.

Skogen var tettere og vanskeligere å nå her— en av grunnene til at dette var det perfekte stedet for meg å møte folk. Jeg hadde naturlig gjort krav på dette området som mitt.

Jeg rettet meg opp, årvåken, da jeg hørte noen lyder i det fjerne. Ulven min var også på vakt. Jeg lyttet nøye til henne og lydene for å se hvem det kunne være.

Jeg trådte ikke ut av skyggene fra trærne før en kjent skikkelse kom ut i lysningen og gikk mot klippekanten. Men selv da tok jeg meg tid til å observere ham.

Jeg kunne ikke forstå hvorfor, men noe hadde plaget meg i det siste, noe som gjorde det vanskeligere å stole på min naturlige intuisjon. Da jeg ikke trådte frem umiddelbart, skannet skikkelsen skogen, men han fant meg ikke.

Jeg smilte for meg selv. Det var Nat, en av de mest dyktige drapsmennene, men likevel klarte han ikke å se meg selv når jeg var delvis synlig. Jeg antar at de mange timene med kamuflasjetrening hadde lønnet seg godt.

"Jeg er her," annonserte Nat da jeg fortsatt ikke hadde trådt frem. Jeg funderte noen sekunder på hvordan det ville gå om jeg ertet ham. Det ville vært komisk, men skuldrene mine sank umiddelbart, for det ville ikke være mulig i dag. Jeg hadde et annet sted å være etter dette møtet.

Kanskje neste gang.

Uanfektet trådte jeg ut av skjul, med hendene i lommene, masken og stemmemodulatoren på, og øynene festet på mannen. Jeg la merke til hvordan kroppen hans stivnet synlig da han så meg. Jeg kunne ikke annet enn å smile for meg selv.

Han fryktet meg, og av en eller annen grunn gledet det meg. Dypt. Det fikk meg til å lengte etter å se frykten i øynene hans mens jeg stod foran ham.

"Du er sen," sa jeg til ham og så ham svelge hardt. Det fikk meg til å smile bredere under masken.

"Jeg ble forsinket av et ærend," forklarte han raskt, "Din oppgave er utført feilfritt. Betalingen må gjøres innen i kveld," presset han på, og vippet hodet til siden og ga meg et utfordrende blikk selv om spenningen i kroppen hans økte.

Jeg lo.

"Vis meg først," krevde jeg, og trådte nærmere og så ham bli enda mer anspent. Han pustet ut før han trakk en konvolutt ut av frakken sin. Jeg rev den fra ham og rev den opp før jeg så på bildene av en mann skutt i hodet.

"Hva synes du?" spurte han, med et hint av nysgjerrighet i stemmen. Jeg kastet et blikk på ham.

"Ti tusen dollar trukket," spyttet jeg, "Det ville vært perfekt hvis skuddet hadde truffet midt mellom øyenbrynene hans."

"Kom igjen! Du ville ha ham død, og han er død," protesterte han, og kastet hendene i været av sinne. Jeg ga ham et strengt blikk, og han rettet seg raskt opp. Han kunne ikke se øynene mine, men han kunne føle vreden i blikket mitt under masken.

"Tjue tusen dollar trukket,"

"Hva?"

"Totalt tretti tusen,"

"Vent, nei," Han avbrøt, "Greit. Jeg skjønner. Jeg skal huske det til neste gang."

Jeg nikket, tok lighteren fra lomma og brant bildene.

"Jeg har noen nyheter," prøvde han å friste meg før jeg kunne gå. Jeg vippet hodet og så på ham. Hånden min på pistolen i tilfelle han kastet bort tiden min. "Men jeg trenger de tretti tusen hvis du vil høre det," sa han til meg.

"Hva med at du forteller meg nyhetene, og så dreper jeg deg?" spurte jeg, og han rettet seg raskt opp.

"Dette kommer til å få deg drept en dag," hørte jeg ham mumle under pusten. Jeg vurderte om jeg skulle vise ham den nye pistolen min, men han snakket før det, "Men jeg skal gi deg en godbit i dag. Florence er død."

"Det er gammelt nytt."

"Og det samme er Jeremy," la han raskt til, og fikk meg til å fryse. Han smilte til meg, vel vitende om at dette var første gang han tok meg på senga. Jeg knyttet neven mens han fortsatte, "Og du kan gjette hvem som tok ham ned."

King-brødrene.

De to jævlene.

Ikke at jeg var trist over Jeremys død. Nei. Jeg var glad for at han var død fordi han hadde prøvd å holde øye med meg. Med ham borte, hadde jeg en ting mindre å bekymre meg for, men hvis noe, var hans død mer en indirekte melding fra de jævlige brødrene.

De er der ute. På jakt etter meg. Jeg visste at jeg var neste etter Jeremy. Jeg burde ha vært redd, men det fikk meg til å le høyt, og forvirret Nat. Han så på meg med sjokk.

"Du burde virkelig ikke le," kommenterte han, ansiktet ble hardere. "De kommer for deg, Morgan. Hvis jeg var deg, ville jeg ønsket at jorden slukte meg hel før brødrene kunne nå meg."

"Det er greia, Nat," lo jeg. Han prøvde å advare meg, men hvis noe, fikk ordene hans meg til å le. "Du er ikke meg. Du vil aldri være meg. Jeg har mine måter, og det er greit om du ikke forstår dem. Bare hold deg i din lane og gjør som du blir fortalt," sa jeg til ham.

Han ristet på hodet til meg.

"Du burde frykte dem, Morgan," sa han til meg. "De er ikke som Simmone. De er mye farligere, og de kan gå til hvilken som helst lengde for å jakte deg ned."

"Og hvorfor er du så bekymret for meg?" lo jeg i stedet for å bli alvorlig som han ønsket, men faen heller. Jeg fryktet ikke lenger. Ikke engang de jævlige brødrene. De ville aldri få tak i meg. Aldri.

"Du betaler meg godt. Jeg ville hate å miste den inntekten; dessuten er de Alpha-brødrene. Alle frykter dem. Du burde også."

"Jeg er ikke alle, Nat. Jeg setter pris på bekymringene dine, men det er klart du undervurderer meg. Mye," sa jeg til ham, "Jeg tror det er på tide for meg å finne en ny leiemorder," annonserte jeg, og han ristet på hodet igjen. Jeg kunne se at han ønsket å si mer, men jeg gikk før det.

Jeg hadde viktigere ting å håndtere enn de jævlene.