Kapittel 2 Å holde jentene
Han løftet meg opp som en fjær og kastet meg inn i baksetet på bilen sin som en sekk, og smalt igjen den tunge metall-døren.
"Hei!" Jeg skyndte meg mot døren før den lukket seg, men det var for sent. Jeg hamret håndflatene mot dørene, men det var nytteløst.
"Layla." En liten stemme hvisket.
Jeg snudde meg akkurat da bilen begynte å bevege seg.
Jeg telte seks jenter foran meg. Dekket i aske og kledd i blondekjoler som meg. Jenta som ropte på meg hadde hjulpet meg med å bygge bålet som brant ned flokken vår. Tårer fylte øynene mine.
Hun løp mot meg, og vi kolliderte i en omfavnelse.
"Alle er borte." Hvisket hun.
Jeg lot tårene falle stille, selv om jeg ville skrike ut i natten. De andre jentene krøp mot oss, og vi dannet en stor omfavnelse.
"Hvor tar de oss?" Spurte jeg tretti minutter inn i turen.
Cora trakk på skuldrene, "De sa ikke."
"Hva skal de gjøre med oss?" Spurte jeg igjen.
"Vi kan bare spekulere." Sa Kate.
Jeg hadde kjent alle disse jentene siden jeg var liten, og nå var vi de siste av flokken vår. Det var vanskelig å leve med vissheten om at alle du elsket var borte. Det var smertefullt å være i live.
"Mor din var veldig modig. Hun kjempet til slutten." Sa Monica.
Jeg så bort slik at hun ikke skulle se øynene mine fylles med tårer.
"Far din forlot oss heller ikke. Han kjempet for alle som ble igjen." Sa Cora.
Kroppen min skalv, og hjertet slo så fort at jeg trodde det skulle eksplodere.
"Derfor kan vi ikke la dem dø forgjeves." Sa jeg.
"Hva sier du, Layla?" Spurte Cora.
"Disse bøllene drepte alle i flokken vår. Nå tror de at de kan gjøre hva de vil med oss? De kan like godt drepe meg, for jeg vil ikke være noens slave."
"Ikke vær dum. Vi kan ikke kjempe mot dem. Du så hva de gjorde, og ikke en eneste av dem forvandlet seg til en ulv."
"De er ikke ulver. De er monstre!" Skrek jeg.
"Hybrid. Jeg så det i øynene deres. Ekte ulver kaster en refleksjon av ulvene sine i øynene, disse gjorde det ikke. Sjeler deres er bunnløse og mørke." Sa Kate.
Bilen stoppet brått, og vi ble alle kastet fremover.
"Vi må rømme." Sa jeg.
"Det er dumt, vi vil alle dø som resten av dem." Sa Cora.
"Det er bedre enn det de kommer til å gjøre med oss."
"Stopp, Layla. Jeg vet at du vil ha hevn for foreldrene dine, for flokken vår, men vi må overleve i dag slik at vi kan kjempe i morgen."
Metall-dørene åpnet seg, og vi skvatt alle sammen. Fyren som dumpet meg her inne åpnet dørene helt.
"Ut." Beordret han. "Ingen morsomheter, jenter. Oppfør dere, så blir det ikke så ille for dere."
Vi gikk ut én etter én. Jentene holdt hodene nede. I flokken min ble vi lært å aldri holde hodet nede. Jeg var den siste som gikk ut, og jeg så fienden min rett i øynene da jeg gikk forbi ham.
Han grep rundt midjen min, og det tok alt i meg å ikke bite ham i armen.
"Det er ikke verdt kampen." Sa han.
Han lot hånden falle, og jeg fortsatte å gå med jentene.
De låste oss inn i et lite rom med et lite vindu. Jeg presset øret mot døren for å høre noe nyttig informasjon. Min rastløshet irriterte jentene.
"Gi deg, Layla. Du bør hvile." Sa Cora.
Den oransje morgensolen snek seg gjennom vinduet. Jeg hadde ikke klart å sove hele natten. Jeg så dem stadig i mørket av tankene mine.
"Er Killian her?"
Jeg spisset ørene da jeg hørte stemmer fra den andre siden av døren.
"Ja." Kom svaret.
"Fikk du tak i det?" Spurte en mann med en grov stemme.
"Nei, Alfaen ville selvfølgelig ikke gi seg. Vi gjennomsøkte hele landsbyen. Ingen tegn til steinen."
"Faen!" Spyttet mannen. "Det er ingen måte de ville ha noe slikt et annet sted. Den må være der."
"Hva vil du at vi skal gjøre?" Det hørtes ut som mannen som grep meg på veien.
"Gå tilbake og let etter den selvfølgelig."
"Det blir vanskelig. Vi brente hele flokken ned."
"Forbannede idioter!"
"Ikke bekymre deg. Vi fikk tak i noen av jentene."
"Hvorfor i helvete skulle jeg bry meg om det? Jeg vil ikke ha gisler. Jeg vil ha månestenen." Han bjeffet.
"Hva vil du at vi skal gjøre med dem da?"
"Tror du jeg bryr meg? Finn steinen. Feil er ikke et alternativ."
De kom til å drepe oss. Min fars siste ønske var at jeg skulle beskytte månestenen. Jeg måtte finne en måte å få tak i den før dem. En av dem nærmet seg døren. Jeg rykket bakover. En mann kledd i mørkt lær åpnet døren og gliste.
"Greit jenter, opp."
