Kapittel 3

Lydias hender var myke og delikate, men Caroline måtte tvinge seg selv til ikke å trekke seg unna. For henne var Lydia som en slange.

Caroline så opp på Lydia med et avhengig uttrykk. "Takk, Lydia."

"Vi er familie; det er ikke nødvendig å takke meg," sa Lydia med et smil, og tenkte at Caroline var så dum at hun ikke trengte å gjøre noe mer.

Caroline ga et forsiktig smil. "Lydia, jeg må på toalettet."

Da Lydia så det skremte uttrykket hennes, tenkte hun ikke mye over det og sa ja med en gang.

Caroline gikk sakte ut av sykehusrommet og satte kursen mot toalettet.

Bak henne så Lydia at hun virkelig gikk mot toalettet og gikk tilbake til rommet. Men etter mer enn ti minutter hadde Caroline fortsatt ikke kommet tilbake, og Lydia skjønte at noe var på ferde. "Nolan, har Caroline stukket av?"

Nolans ansikt forandret seg, og han løp ut for å jage henne. Lydia sjekket toalettet, men Caroline var borte.

De to løp ut og så en kjent jente gå raskt foran dem. "Caroline, stopp der!"

Jenta hørte stemmen og begynte å løpe uten å se seg tilbake.

Fem år senere, på Aurora City internasjonale flyplass, hastet Sarah Parker gjennom mengden, prøvde å komme seg frem.

Akkurat da dukket Caroline opp med to små barn, kom ut av flyplasspassasjen.

Caroline hadde på seg en hvit hettegenser, jeans og noen sprø tøfler. Hun så super avslappet ut, men fortsatt utrolig vakker. Hennes trekk var delikate, huden myk, og figuren akkurat passe. Hun holdt et barn i hver hånd og skannet mengden som om hun lette etter noen. Barna var søte som små engler, med små oppstopperneser og store øyne.

De fanget straks alles oppmerksomhet.

"Sjekk ut den dama med barna, de er nydelige!"

"Wow, de genene er gull. Får meg til å ville ha barn."

"Caroline, her borte!" ropte Sarah og vinket som en gal, mens hun presset seg frem til dem.

Caroline fikk øye på Sarah og smilte.

"Sarah," ropte de to små i kor, noe som fikk Sarah til å lyse opp av glede.

"Åh, mine kjære små, jeg har savnet dere så mye."

Selv om de to barna så ut som tvillinger og begge var kledd som gutter, var de faktisk en gutt-jente duo.

Gutten, Ryan Rockefeller, var den eldste, stille og fjern, en total datanerd.

Jenta, Sophie Rockefeller, var livlig og energisk, alltid med maten i tankene.

Da Sarah løftet opp barna, sa Caroline, "Sarah, kan du passe på dem mens jeg henter bagasjen?"