Kapittel 142 «Blink to ganger.»

Abraham virkelig erter meg, ikke sant? Jeg kan ikke snakke med munnen så full...

Jeg prøver å nikke, men grepet hans strammer seg rundt håret mitt, holder meg på plass. Vibrasjonene fra stønnet mitt ser ut til å glede ham, fingrene hans graver seg inn i hodebunnen min.

Han ler lavt, en latter som se...