Kapittel 2 Emily vil ha skilsmisse.

"Nei, det gjorde jeg ikke," sa den andre tjeneren.

"Heller ikke jeg," falt en uhyggelig stillhet over dem.

De to så på hverandre.

Etter en lang stund snakket en av dem igjen, "Kanskje vi ikke hørte det fordi vi var i bakhagen, langt unna."

"Det må være det," sa den andre tjeneren.

Tross alt var det Sophia som hadde klaustrofobi, ikke Emily.

James sto ved villaens inngang og rynket pannen dypt. Emily var skadet? Hvordan hadde han ikke lagt merke til det?

Og hva med at Sophia ved et uhell skulle ha sparket Emily ned i heisen? Det var umulig.

Sophia var så snill; hun ville aldri gjøre noe slikt.

Det måtte ha vært Emily som med vilje hoppet ned og laget en scene for å ramme Sophia.

Emily måtte ha bestukket de to tjenerne som snakket inne for å stå der og si de tingene for at han skulle høre det.

Da Sophia satt fast i heisen og ikke ble funnet på lenge, måtte det ha vært Emily som instruerte de to tjenerne om å holde seg unna.

Han tenkte, 'Emily, jeg gir deg tittelen fru Smith, og du bestikker fortsatt mine tjenere for å ramme Sophia. Hvor ondskapsfullt!'

"Hva driver dere med?!" James steg inn. "Jeg betaler dere for å ta vare på Sophia, ikke for å hjelpe andre med å skade henne og sladre her. Dere er sparket. Gå og kom ikke tilbake."

Uten å vente på at de to tjenerne skulle reagere, snudde James seg og gikk.

Han måtte dra til huset der de bodde etter bryllupet for å finne Emily og gi henne en lærepenge, advare henne om å ikke gjøre flere dårlige ting. Ellers, uansett hva hun gjorde eller hvem hun fikk til å overtale ham, ville han skille seg fra henne.

James kjørte så fort han kunne til villaen.

"Emily! Emily, kom ut!" James sparket opp døren og stormet inn. "Emily, du vet hva du har gjort. Kom ut her og innrøm feilen din!"

"Emily!" ropte James flere ganger, men det kom ikke noe svar.

"Emily, ikke tro at å gjemme deg vil redde deg. Straffen vil bli verre hvis du gjemmer deg. Kom ut nå, innrøm feilen din, og be om unnskyldning til Sophia, så kanskje jeg tilgir deg," ropte James sint.

Villaen var dødstille; ingen svarte ham.

James' ansikt ble mørkere.

Han ble enda sintere, stemmen hans kaldere enn is. "Har noen sett henne? Hvor er Emily? Finn henne!"

Fortsett var det bare stillhet.

Så slo det James—han hadde ikke ansatt noen tjenere for villaen etter at de giftet seg, bare for å plage Emily og hevne seg på henne for å bruke Ava til å tvinge ham inn i ekteskapet.

Emily måtte gjøre alle gjøremålene selv—vaske gulv, rengjøre trapper, tørke rekkverk, alt.

Uten tjenere rundt, måtte James lete etter henne selv.

Han lette overalt—oppe, nede, på badet, kjøkkenet, soverommet, arbeidsrommet, mediarommet, til og med takbassenget, hagen bak, og garasjen under bakken—men ingen tegn til Emily.

Til slutt så han de signerte skilsmissepapirene på skrivebordet i arbeidsrommet og fant deres eneste bilde sammen kastet i søpla.

Da han giftet seg med Emily, ville han ikke engang dra til rådhuset for å få sertifikatet, langt mindre ta noen bryllupsbilder med henne.

Det bildet ble tatt på den femtende dagen i den første måneden etter ekteskapet, da han tok henne med på middag med Ava. Emily lente seg inn for å få ham til å le, og Ava knipset bildet.

Emily hadde bedt Ava om bildet, fått det fremkalt på et fotostudio, rammet det inn, og hengt det over sengen deres som et bryllupsbilde.

Han husket fortsatt dagen hun hengte det opp. Emily sto ved siden av ham, så på ham med beundrende øyne, og sa: "Sammenlignet med de storslåtte bryllupsbildene, foretrekker jeg vårt, som er fullt av liv."

Nå lå det "fullt av liv" bryllupsbildet kastet i søpla.

Sprekker spredte seg som et edderkoppnett over glasset som dekket bildet, og forvrengte bildet av hans kalde ansikt og Emilys smilende ett. Smurt over det ødelagte glasset var en rød væske som så ut som blod som rant fra deres avbildede ansikter.

For andre gang i dag følte James en gigantisk hånd rive i hjertet hans.

Emily ville virkelig ha skilsmisse.

Hun kastet ikke bare et raserianfall eller spilte tankespill.

Hun ønsket virkelig å forlate ham.

På Johnson Manor, trengte Emilys familie seg sammen ved døren til rommet hennes, og kikket gjennom sprekken på Emily, som fortsatt sov.

"Kan Emily føle seg uvel? Hvorfor har hun ikke våknet ennå?" spurte Aiden, med et ansikt fullt av bekymring.