Kapittel 2

Reece

Jeg satt stille i et av mine årlige styremøter med selskapet mitt da sekretæren min, frøken Scarlett, kom inn i rommet. Hun nærmet seg meg lydløst mens styremedlemmene fortsatte å snakke om finansiering og andre saker.

"Herre, en betjent Johnson er på telefonen for deg, sier det er viktig," hvisker Scarlett i øret mitt. Politiet, ja? Har en av mine dumme brødre gjort noe dumt som Caleb og hans raske kjøring igjen? Jeg sukker og nikker.

"Takk, Scarlett. Jeg tar det på kontoret mitt," sier jeg og reiser meg, noe som forbløffer den som snakker.

"Herre?" sier stemmen, litt forvirret.

"Møtet er avsluttet. Noe har kommet opp som jeg må ta tak i. Vi fullfører dette senere," er alt jeg sier mens jeg går ut av rommet.

Når jeg er ute av rommet, sukker jeg. Grant, min personlige assistent og livvakt, er nå ved siden av meg mens vi går. "Herre, er alt i orden?" spør Grant, hans 1,88 m høye skikkelse ved siden av min 1,90 m. Kroppen hans er som en veltrent kampmaskin, med brune øyne og brunt hår som følger med.

"Nei," sier jeg til ham, idet jeg går inn på kontoret mitt kort tid etter. Jeg setter meg ved skrivebordet før jeg rekker ut etter telefonen, Scarlett hadde allerede koblet samtalen til skrivebordet mitt. Grant ser på mens jeg gjør det.

"Hallo? Mr. Johnson? Dette er Mr. Reece Knight. Min sekretær forteller meg at du ringte for å snakke med meg?" sier jeg når jeg svarer telefonen.

"Ah ja, Mr. Knight. Dessverre har jeg noen bekymringsfulle ting å diskutere med deg," sier politibetjenten.

"Hvis det er om min bror, kan jeg forsikre deg om at det vil bli håndtert," sier jeg, i håp om at det var grunnen til samtalen.

"Faktisk, det er ikke din bror, Mr. Knight. Det gjelder foreldrene dine. En Mr. Alex og Mrs. Kristen Knight," forklarer betjenten, noe som får meg til å stoppe i det jeg skulle si.

Mine foreldre? Jeg tenker, ikke ha sett foreldrene mine siden vi var 18. Etter å ha dratt hjemmefra for college og deretter karrierene våre, hadde vi ikke vært mye hjemme. Tankene mine raser nå til henne. Vår søte lille engel.

"Hva skjedde med foreldrene mine?" spør jeg, litt usikker på hva som skjer.

"De ble myrdet, herre. Myrdet i morges i sikkerheten av sitt eget hjem," forklarer betjenten, og hjertet mitt begynner å rase igjen, i håp om at min engel ikke var hjemme og at hun var trygg.

"Myrdet? Var det et ran som gikk galt? Fortell meg, jeg må vite det," bjeffer jeg, prøver å ikke vise for mange følelser siden jeg er en administrerende direktør og jeg har et rykte å opprettholde, men når det gjelder familien min, bekymrer jeg meg, spesielt når det gjelder henne.

"Dessverre, nei, herre. Ingenting ble stjålet så vidt vi kunne se, men vi ser nærmere på saken," svarer betjenten.

Ubrukelig, knurrer jeg mentalt i sinne.

"Så ring meg når du finner ut noe!" knurrer jeg, vel vitende om at de bare prøver å hjelpe. "Hvor er Ella? Var hun hjemme da dette skjedde?" spør jeg, og beveger meg mot det som betyr mest akkurat nå.

"Nei, søsteren din var på Valley View da det skjedde. Jeg har folk som snart skal hente henne," svarer betjenten, og hjertet mitt roer seg ved å vite at hun i det minste er trygg.

"Hvor skal hun dra nå?" spør jeg, vel vitende om at hun ennå ikke var fylt 18, så hun kunne ikke bo alene lovlig, selv om vi aldri ville latt henne gjøre det. Hun var vår siden vi først møttes, bare visste vi det ikke da. Nå ville hun bli vår, og for det flagret hjertet mitt.

"Som utnevnt verge har hun muligheten til å bo med deg og brødrene dine. Men hvis dere velger å ikke ta henne, vil hun bli plassert i systemet til hun fyller 18, og da kan hun bo alene," svarer betjent Johnson.

Ved nevnelsen av systemet knurrer jeg, Grant ser på meg stille, for ingen søster av oss skulle noen gang plasseres i systemet. Ikke hvis vi hadde noe å si i saken.

"NEI! Vi tar henne. Hun skal bo hos oss," er alt jeg sier til ham, glad for at jeg ba far utnevne oss som hennes verge rett før vi dro til universitetet. Å vite at hvis noe skjedde med dem, ville Ella bli vår, og vi skulle ta vare på henne.

"Som du ønsker. Vi tar henne for å hente tingene sine og bringer henne til politistasjonen. Der vil hun vente på at du eller brødrene dine henter henne," sier betjent Johnson.

"Takk. Jeg skal ordne transport. Noen vil snart være der for å hente henne," sier jeg før jeg legger på, øynene mine ser mot Grant.

"Grant, jeg trenger at du sørger for at vår tesoro (skatt) blir brakt trygt hjem," sier jeg, øynene mine bestemte mens han nikker.

"Selvfølgelig, sir, jeg skal ordne det med en gang," var alt Grant sa før han gikk for å gjøre som han ble bedt om.

Når han er ute av rommet, sukker jeg igjen, en hånd hviler mot tinningen min. Ella, vår prinsesse. Jeg stønner og ser på bildet hennes på skrivebordet mitt. Hun var 16 den gangen og utviklet seg fint mens hun gikk inn i voksenlivet. Vi var 26 den gangen og hadde bestemt oss for å komme hjem til jul ett år da vi så henne, sittende vakkert ved et vindu. Øynene hennes stirret ut på snøen.

Ikke ønsket å forstyrre henne, tok jeg stille et bilde med telefonen min. Et bilde som passet for en modell. Etter å ha tatt bildet, fortalte vi henne at det var middagstid før vi raskt forlot rommet, ingen plass til å snakke da vi stille fikk en ereksjon og måtte dra mens vi kunne, da det var åpenbart at hun var nydelig.

Likevel, selv om hun fortsatt var vår stesøster, gjorde det ikke tiltrekningen til henne noe enklere. Straks visste vi at vi måtte gjøre henne til vår, ingen annen kvinne ville noen gang kunne tilfredsstille oss på en måte som bare Ella kunne. For hun var vår, og vi var hennes, og for det ville vi vente til hun var 18 før vi gjorde krav på henne.

Sukkende visste jeg hva jeg måtte gjøre mens jeg sendte en melding til brødrene mine om foreldrene våre og selvfølgelig Ella, vår nye tilskudd til huset. Et smil nå trakk i leppene mine, da jeg knapt kunne vente med å se henne. Min Tesoro (skatt).