Kapittel 2 Morgenen etter

Astrid kastet et blikk mot badet. Lyset stod på, og lyden av rennende vann fortalte at Silas fortsatt dusjet. Utenfor runget Olivers nådeløse banking gjennom døra, som om han skulle slå den inn.

Olivers svik hadde allerede visket ut det siste som fantes av varme følelser. Hun nektet å la ham manipulere henne, eller bruke henne som agn for andre menns vulgære fantasier.

Men nå var ikke tiden for konfrontasjon. Hun ville først være fornøyd den dagen hun selv regisserte hans totale fall i det fine selskap i Cypress Bay. Akkurat nå handlet alt om å komme seg vekk.

Kjolen hennes var revet i stykker av Silas. Hun kunne ikke bruke hoveddøra uten å gå rett i Oliver. Da hun fikk øye på dressjakka til Silas over sofaen, tok en plan form.

Noen minutter senere gled en slank skikkelse, nesten oppslukt av en altfor stor jakke, ut gjennom skyvedøra i glass. Astrid vurderte avstanden ned. Så klatret hun forsiktig over rekkverket og over til balkongen ved siden av. Naborommet var tomt. Det hamrende hjertet hennes roet seg endelig.

Bak henne stoppet bankingen brått.

Hun kjente et sting av frykt for å bli oppdaget. Astrid satte opp tempoet og lot tankene låse seg fast på ett mål: ut.

I gangen stivnet Oliver idet døra endelig ble åpnet. Da han så mannen som stod der, skalv stemmen.

«Silas?»

«Ja.» Silas svarte kort. Irritert over at Astrid plutselig var borte, var stemmen ekstra skarp. «Hva er det? Dette må være viktig.»

Oliver svelget og stammet. «Jeg… jeg leter etter kjæresten min.»

Silas’ blikk ble mørkere. «Forventer du at jeg skal hjelpe deg å finne den savnede kjæresten din? Se på deg. Fullstendig ubrukelig. Til morgendagens gallamiddag får du jammen meg finne henne selv, og ta henne med.»

«Selvfølgelig!» Oliver nikket ivrig. «Klart! Jeg skal ikke forstyrre deg mer!»

Da Oliver til slutt smatt av gårde, var Astrid allerede hjemme. Hun dusjet og skiftet til en kjole med høy hals, en slik som skjuler mer enn den viser. Den dekket merkene Silas hadde etterlatt på huden hennes. Så kastet hun dressjakka hans i søppeldunken ute.

Det hadde bare vært et tilfeldig møte. De kom aldri til å møtes igjen.

Astrid rynket pannen mens hun tenkte på hvordan hun skulle få brutt det arrangerte ekteskapet mellom Prescott- og Montgomery-familiene. Før hun rakk å legge en plan, gikk låsen i ytterdøra.

Oliver kom inn og fikk øye på Astrid. Hun stod rett i ryggen, med en ro som om hun eide rommet. Den fine kjolen fremhevet den feilfrie figuren hennes. I stillhet bannet han vennen som hadde gitt ham et falskt tips. Astrid var jo hjemme. Trygg og hel. Takk og lov for at han ikke hadde stormet inn på rommet til Silas uten å tenke seg om.

Da han husket hvordan han hadde brukt kvelden før på å drikke og tulle rundt med en eskortejente på Astrids bursdag, slo en kort bølge av skyld over ham.

«Astrid, det var helt forferdelig med trafikken i går kveld,» sa Oliver, med et beklagende uttrykk idet han gikk nærmere for å legge armene rundt livet hennes.

«Trafikk hele natta?» Astrid trådte til side og passet på å holde avstand. Blikket hennes var iskaldt.

«Selvfølgelig ikke.» Oliver holdt smilet på plass og dro frem en fløyelseseske fra lomma. «Jeg ble forsinket fordi jeg skulle hente gaven din. Se.»

Han åpnet den. Et glitrende kjede med en rosa diamant lå der og lyste mot dem. «Jeg vet du elsker rosa diamanter. La meg hjelpe deg å ta det på.»

Da han kom nærmere, slo de kvalmende bildene fra telefonen hennes i går kveld tilbake i Astrids hode. Kroppen hennes stivnet. For hvert skritt han tok mot henne, vred magen seg.

Men hun kunne ikke avsløre noe ennå. Hun måtte treffe. Dødelig. Når tidspunktet var riktig.

Astrid svelget avsky og tok kjedet varsomt. Hun spilte sjenert og sendte ham et advarende blikk. «Neste gang du går glipp av bursdagen min, kommer du til å angre!»

Oliver trodde hun bare var fornærmet over at han var sen. Han sukket lettet. «Det er en viktig gallamiddag på Montgomery-godset i morgen kveld. Bli med meg,» sa han og lente seg inn, grådig etter å trekke inn duften hennes.

Astrid svarte ikke. I tre år hadde de, på Olivers initiativ, holdt forholdet hemmelig. Skulle han endelig presentere henne for familien?

«Du virker annerledes i dag,» mumlet Oliver, helt oppslukt. «Enda mer… fengslende.»

Astrid presset frem et smil. «Jeg har alltid sagt at alkohol ikke er bra for deg. Drakk du i går kveld?»

Oliver kremtet, uskyldig tilgjort. «Selvfølgelig ikke.»

Han rakte etter hånden hennes, men hun gled unna, mykt og kontrollert. Oliver var trygg på at hun var helt i hans grep. Han fortsatte tålmodig å lokke. «Ikke vær sint. På gallaen i morgen skal jeg offisielt bekrefte statusen din. Har du ikke alltid ønsket at alle i Cypress Bay skal vite at du er min?»

Det hørtes ut som om det å være kjæresten hans var en stor veldedighet. Det var til å le av.

Han ble mer og mer frastøtende. Astrid skulle akkurat til å si at hun ikke følte seg bra, da Olivers telefon ringte. Han kastet et blikk på skjermen og gikk straks mot døra. «Haster. Jeg sender en bil til deg i morgen,» slengte han over skulderen før han forsvant.

Da hun endelig var alene, skjøt en skarp smerte gjennom underlivet. Astrid knep øynene sammen. En rask sjekk på badet viste at hun blødde.

Hun bannet for seg selv over hvor hardhendt Silas hadde vært. Så satte hun seg i bilen og kjørte rett til legevakta.

Etter undersøkelsen rynket legen pannen mot journalen. «Du må vise mer måtehold i intimlivet.» Da hun så at Astrid var alene, la legen til, tydelig misfornøyd: «Hvor er kjæresten din? Han må styre seg og ta hensyn til deg. Dette er svært hensynsløst.»

Selv med sin vanlige kontroll kjente Astrid at ansiktet ble varmt. «Det er… den nye mannen min,» løy hun raskt. «Det var første gang… Vi skal være mer forsiktige.»

Hun ville bare bort fra den pinlige belæringen. Astrid skjøv opp døra til undersøkelsesrommet og hastet ut.

I blinde gikk hun rett inn i et hardt bryst.