Kapittel 10

Robert nikket til Joseph, vendte seg deretter mot Rachel og sa: "Hei, jeg hørte fra John at du har lært noen nye dansetrinn. Vil du vise meg?"

Rachel, i et uvanlig godt humør, svarte: "Ja, hvorfor ikke."

Hånd i hånd gikk de mot dansegulvet, mens Joseph ristet på hodet og mumlet: "Den fyren har mange lag."

Som modell mestret Robert dansetrinnene som en proff. DJ-en hadde allerede dempet lysene, noe som fikk dansegulvet til å se ut som en stjerneklar natt. Under de drømmende lysene beveget de seg i takt, og fanget alles oppmerksomhet.

John, som slappet av ved et nærliggende bord, løftet glasset sitt og plystret. Akkurat da dansen nådde sitt høydepunkt, snublet Rachel litt klosset. Kjapp som lynet, fanget Robert henne og trakk henne tett inntil seg.

Rachel fant seg selv presset mot Roberts bryst, og kjente hjertet hans banke.

Akkurat da kom Michael inn, og øynene hans smalnet ved synet. Den vanligvis beherskede Rachel så både forlokkende og sårbar ut i en annen manns armer. Ansiktet hans mørknet, en storm bygget seg opp inni ham.

Robert hvisket i Rachels øre: "Rachel, han er her."

Rachel hadde allerede sett Michaels refleksjon i et nærliggende speil. Hun smilte avslappet og fikset det bustete håret sitt, "Jeg er litt sulten. Skal vi ta noe å spise?"

Da Robert slapp henne og de gikk av dansegulvet, passerte de Michael. Rachel stoppet litt, løftet blikket for å møte hans. For Michael var det en klar provokasjon.

"Rachel, stopp der!" Michaels stemme var skarp, full av irritasjon.

Rachel snudde seg med et ertende glimt i øynene, "Herr Smith, for en overraskelse. Trodde ikke jeg hadde invitert deg, gjorde jeg?"

Michael ignorerte Roberts kalde blikk og snakket til Rachel: "Med tanke på at skilsmissen vår er fersk, burde du være mer forsiktig offentlig. Du bryr deg kanskje ikke, men Smith-familien har et rykte."

Rachel fant bekymringen hans latterlig, "Det er rikt av deg å belære meg. Og ærlig talt, hvem jeg er med er ingen av dine saker."

Uanfektet svarte Michael: "Du misforstår. Jeg prøver ikke å blande meg, men dine sprell har fanget bestemors oppmerksomhet."

Rachels smil stivnet. "Bestemor Smith er tilbake?"

"Ja, og hun vil se deg." Michael kastet et blikk på Robert før han la til: "Selvfølgelig, hvis dine dater er viktigere, kan du ignorere henne."

Uten å vente på svar snudde han seg og gikk. Rachels ansikt viste blandede følelser, men etter en pause bestemte hun seg for å følge ham.

"Rachel..." begynte Robert, klar til å følge, men hun stoppet ham med et beroligende smil. "Ikke bekymre deg. Jeg klarer meg."

Mens Rachel gikk bort, var Roberts øyne fylt med tristhet. Akkurat da la han merke til en skygge i hjørnet.

Joseph kom frem, så litt brydd ut, og kremtet: "Jeg var ute og røykte og overhørte samtalen deres."

Robert så likegyldig ut og ignorerte ham.

Joseph, underholdt av Roberts kulde, sa: "Du liker Rachel, ikke sant? Ikke bekymre deg, jeg konkurrerer ikke med deg."

Robert svarte kaldt: "Det blåser ute, herr Anderson. Du bør gå inn igjen." Med det gikk han bort.

Joseph ble stående forbløffet et øyeblikk, før han ristet på hodet med et smil.