Kapittel 3

Ella

Det har gått omtrent to timer siden jeg snakket med rektoren, og nå satt jeg i kontorets lobby og ventet på at politiet skulle dukke opp. Hendelsene var fortsatt ferske i minnet.

Jeg-jeg kan ikke tro det. Foreldrene mine er borte. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg er helt alene. Følelsene begynner å ta overhånd, og jeg prøver å roe meg ned, forsøker å sortere alle følelsene jeg kjenner på.

Fordypet i tankene mine merker jeg ikke at en annen person nærmer seg meg. "Frøken Knight?" sier en stemme som får meg til å skvette.

"J-ja," sier jeg, og fokuserer nå på mannen kledd i blått og svart.

"Jeg er betjent Riley. Jeg er her for å følge deg hjem slik at du kan hente det du trenger," sier betjent Riley, og prøver å gi meg litt trøst når han ser de røde, hovne øynene mine.

"T-takk," mumler jeg og reiser meg. Jeg tar vesken min fra gulvet og følger etter ham ut, blikket festet til bakken mens tankene mine vandrer. Plutselig tenker jeg på stebrødrene mine.

Reece, Dylan og Caleb. Brødre av fødsel og en plage i mitt liv. Selv om de ikke var direkte slemme mot meg, var de heller ikke særlig tilgjengelige. Jeg husker en gang da jeg var 10 og guttene nettopp hadde fylt 20, vi var på en familiefest. Av en eller annen grunn var jeg det eneste barnet der. Foreldrene mine prøvde å ta hensyn til meg, men jeg hadde ingen på min egen alder å leke med, så når jeg prøvde å tilbringe tid med enten Dylan, Caleb eller Reece, ignorerte de meg fullstendig. Jeg følte meg helt alene den gangen.

Jeg rister på hodet for å kvitte meg med de tankene. Jeg hadde ikke sett dem annet enn på høytider og spesielle anledninger, de var aldri mye rundt. Ikke engang da jeg var 8 og foreldrene våre endelig giftet seg. De var visst for opptatt med studiene sine til å bry seg.

Så hvorfor skulle de bry seg nå? tenker jeg mens betjenten leder meg ut av bygningen mot politibilen sin.

"Her er vi," sier betjent Riley mens han åpner døren til baksetet for meg.

"Takk," sier jeg og glir inn i setet idet han lukker døren bak meg.

"Når som helst," sier han og lukker døren før han setter seg i førersetet. "Vi er ved huset om cirka 45 minutter, så bruk denne tiden til å hvile. Jeg sier ifra når vi er fremme."

Jeg nikker og lener meg mot setet i bilen, lar dagens hendelser skylle over meg igjen.

Jeg kan ikke tro at de virkelig er borte, tenker jeg, og kjemper for å holde tårene unna. Kroppen min er nummen mens jeg prøver å slappe av i baksetet, men jeg er altfor anspent til å bry meg.

Jeg vet at det vil bli begravelsesforberedelser å gjøre og familie å kontakte, så jeg begynner mentalt å forberede meg på alt jeg må gjøre før ting går galt. For ting pleier alltid å spinne ut av kontroll, spesielt når du minst venter det.

45 minutter senere...

"Vi er fremme, frøken Knight," sier betjent Riley, og trekker oppmerksomheten min mot omgivelsene.

Blinkende ser jeg huset mitt. Halvt ventende på at dette skal være en drøm, venter jeg til bilen stopper foran huset. Når vi gjør det, setter betjenten bilen i park før han lar meg gå ut.

"Jeg venter her. Vennligst bruk denne tiden til å hente det du trenger for reisen, resten kan du komme tilbake for," sier han mens han trår til siden og lar meg gå inn i huset. Døren er ulåst idet jeg åpner den. Jeg holder pusten, halvt ventende på at familien min skal hoppe frem og rope overraskelse.

Rolig nå, sakte men sikkert, tenker jeg mens jeg beveger meg inn. Huset ser normalt ut, bortsett fra at foreldrene mine ikke vil være her og vente på meg. De vil aldri være her igjen.

Jeg ser meg rundt i huset og kan ikke unngå å legge merke til hvor uhyggelig det er. Ingen lyder, ingen stemmer, ingenting. Skummelt. Jeg vil ikke bli her lenge, så jeg skynder meg mot rommet mitt, uvitende om farene som lurer rett utenfor rekkevidde.

Når jeg nærmer meg rommet mitt, stopper jeg opp. Døren står litt på gløtt, selv om jeg vet at jeg lukket den da jeg dro på skolen om morgenen. Skremt, beveger jeg meg sakte nærmere. Lyden av noe som blir rotet med, blir tydeligere jo nærmere jeg kommer.

"Hvor er det? Det må være her," grynter en stemme mens han fortsetter å rive fra hverandre rommet mitt. Skremt fortsetter jeg å nærme meg, behovet for å se hvem det er, er større enn trangen til å løpe vekk.

Jeg dytter døren forsiktig opp og stivner. Der, i rommet mitt, står en mann. Kledd i svart, med et glattbarbert hode, er han stor og muskuløs, og han fortsetter å rote rundt som om han leter etter noe.

Jeg svelger nervøst og prøver å rope på hjelp, men innser at mannen ikke er alene. En annen kommer bak meg og griper meg rundt midjen, noe som får meg til å gispe når han drar meg inn i rommet.

"Se hvem som endelig kommer hjem," ler en stemme, nesten russisk i klangen. Aksenten er så tykk at det er vanskelig å tolke.

"Slipp meg! Hvorfor er dere i rommet mitt?" krever jeg mens jeg kjemper for å komme fri.

"Vi leter etter noe, og rommet ditt er det siste stedet vi ikke har sjekket," gliser stemmen, mens den andre mannen snur seg mot meg. Jeg kan ikke unngå å legge merke til et arr langs kinnet hans, noe som får meg til å stivne.

"Hva er det dere vil ha?" spør jeg, livredd.

"Informasjon som pappaen din hadde. Du er den eneste som vet hva det er," sier mannen med arret, stemmen hans normal.

"Hva da? Jeg aner ikke hva dere snakker om," sier jeg, redd for at de vil skade meg.

"Åh, Prinsesse... Ikke lek med oss. Du vet nøyaktig hvor pappa gjemte det," smirker mannen mens han nærmer seg, og prøver å ta på ansiktet mitt. Jeg stivner, prøver å trekke meg unna, men da dukker betjent Riley opp.

"STÅ STILLE! HENDENE I VÆRET," roper betjent Riley mens han trekker våpenet sitt. "Slipp jenta nå."

Mennene slipper meg med et dunk, og jeg lander på rumpa mens de beveger seg mot vinduet i soverommet mitt. Smilene deres er uforstyrrede.

"STÅ STILLE," roper betjent Riley, våpenet fortsatt rettet mot dem.

"Vi sees, Prinsesse," sier de mens de hopper ut av vinduet. Skremt tør jeg ikke røre meg før betjent Riley går bort til vinduet, mennene er borte.

"Pokker! Vi må dra nå," sier betjent Riley, oppmerksomheten hans nå rettet mot meg mens jeg fortsatt prøver å forstå hva som nettopp skjedde.

Han nærmer seg for å ta tak i meg. "Nei, vent, jeg må hente noe først," sier jeg, og uten å vente løper jeg for å hente en kosebamse. En stor bamse som var en gave fra stebrødrene mine. Det var rett før foreldrene våre giftet seg. Vi hadde alle vært i en fornøyelsespark som en familie.

Jeg var bare seks år den gangen, og guttene var 16 da jeg så den søteste teddybjørnen. Lei meg for at jeg ikke kunne få den, prøvde Reece og brødrene hans å vinne den for meg, og Reece var den som vant bamsen.

Smilende rakte han den til meg. "Her, Principessa," hvisker Reece mens han ser på at jeg klemmer bamsen tett. "Takk, Grande Fratello," jubler jeg mens jeg fortsatt holder bamsen.

"Når som helst, Amore Mio," hvisker Reece igjen, uvitende om at jeg hørte ham den gangen. Jeg blunket forvirret over hvorfor han kalte meg sin kjærlighet da jeg bare var seks år gammel.

Jeg trakk på skuldrene, for ung til å forstå, og for liten til å begripe hva de ordene ville sette i gang, en evig kjærlighet som ville være både en velsignelse og en forbannelse.

"Skynd deg, vi kan ikke bli her. Jeg kan sende noen tilbake senere for å hente tingene dine, men nå må vi dra," er alt jeg hører mens han drar meg ut av rommet. Med bamsen i hånden skynder vi oss å forlate huset, klærne og eiendelene mine blir igjen. Uvitende om at gjenstanden de lette etter var skjult inni bamsen min.

Hva har jeg rotet meg bort i nå? er alt jeg kan tenke mens betjenten leder meg bort.