Kapittel 6

Tredje Person

Det er omtrent en time inn i bilturen når Grant tilfeldigvis ser i bakspeilet. Ella sover fortsatt fredelig i baksetet med bamsen sin som pute mens hun lener seg mot dørkarmen. Et mykt smil pryder leppene hans.

Jeg skjønner hvorfor trillingene er så fascinert av henne, hennes skjønnhet kjenner ingen grenser, tenker Grant mens han tar en siste titt på henne, bare for å oppdage noe i bakvinduet som får ham til å rynke pannen. Øynene hans fanger en annen svart sedan som følger sakte etter dem.

Faen, banner Grant stille for seg selv, uten å innse hvor uforsiktig han hadde vært ved ikke å ta flere forholdsregler når det gjaldt å sikre Ella. For selv om hun ikke skjønte det nå, var livet hennes i ferd med å ta en vending der det alltid ville være i fare, ettersom brødrene hennes, Reece, Dylan og Caleb, var ekstremt berømte blant de rike.

Caleb var en kjent NASCAR Formel 1-fører som alltid kom på førsteplass i løpene sine, mens Dylan og Reece var toppsjefene for multinasjonale selskaper verdt milliarder. Dette satte alltid et mål på ryggen deres for leiemordere og rivaliserende sjefer, som alltid prøvde å ta fra Dylan og Reece det de skattla mest i livet. Nå, med Ella i bildet, ville trillingene vært forbannet om noen andre skulle legge krav på henne når hun rettmessig tilhørte dem.

Reece kommer ikke til å bli glad for dette, tenker Grant mens han griper telefonen for å ringe Reece igjen. Han trykker på ring igjen og venter på svar, noe han får etter andre ring. "HVA?" bjeffer Reece, stemmen hans høres ut som om han ble avbrutt.

"Sir, vi har et problem," sier Grant, og holder stemmen lav for ikke å forstyrre Ella som sov i baksetet.

"Hva er problemet?" spør Reece, nå fokusert på Grant mens han legger fra seg det han holdt på med.

"Jeg blir fulgt, sir, en annen umerket bil følger tett etter meg," svarer Grant, hånden hans holder stødig på rattet.

Reece knurrer og blir stille før han snakker igjen, "Mistet dem, Grant. Ikke la dem ta deg, for hvis de gjør det, får de henne," kommer den knurrende beskjeden fra Reece mens han blir på telefonen med ham mens Grant prøver å riste dem av seg, ikke ønskende å lede dem tilbake til huset, huset der Reece, Dylan og Caleb hadde skjult seg fra nysgjerrige øyne, og ga dem den privatliv til å leve et normalt liv utenfor det rike og berømte.

"Jeg skal prøve, sir," bemerker Grant mens han skifter kjørefelt, bare for å banne igjen når bilen beveger seg for å følge ham. "Faen, de kopierte retningen min."

"GRANT!" roper Reece, en antydning av bekymring i stemmen hans mens han blir bekymret for Ella, jenta som er uvitende om verden rundt seg, en verden han håpet å holde skjult for henne til hennes 18-årsdag, når han ville la henne bestemme sin skjebne, en verden der hun alltid ville bli elsket av brødrene sine eller en verden uten dem, en verden fri for nysgjerrige øyne til å leve alene uten familie, da Reece og de andre gjerne ville la henne være i fred hvis det var det hun virkelig ønsket, selv om de selv ikke gjorde det.

"Jeg ringer deg tilbake," er alt Grant sier mens han kobler fra telefonen, kaster den til siden og svinger bilen rundt brått før han kjører tilbake i motsatt retning, den andre bilen klarer ikke å gjøre det samme.

Med et smil om leppene, skynder Grant seg fremover, hånden hans rekker etter telefonen igjen mens han ringer et annet nummer. "Hallo?" sier en mannsstemme.

"Kan du spore meg via GPS?" spør Grant mannen i den andre enden.

"Selvfølgelig kan jeg det, hvorfor?" spør stemmen.

"Jeg blir fulgt... Prinsessen er kompromittert, jeg trenger din hjelp for å riste dem av meg før jeg kan dra hjem med henne, har du lyst på litt moro?" sier Grant med et lite smil mens tanken på en morsom tag-lek kommer til sinnet.

"Selvfølgelig, er der om 5," er alt stemmen sier før de legger på, Grant legger telefonen ned igjen mens han fokuserer på veien foran seg, for fart var som en annen natur for ham, det var slik han lærte Caleb da trillingen ble fascinert av ideen om å kjøre som en proff.

Fokusert fortsetter Grant å svinge og veve seg gjennom den møtende trafikken mens han prøver å holde seg langt nok unna den andre bilen, som ikke klarte å henge med etter hans dramatiske snuoperasjon. Øynene hans faller endelig på den andre Audi A5 sportbacken når den beveger seg i posisjon, og justerer seg direkte bak ham for å forvirre den andre bilen. Når de bryter av, vil den andre bilen ikke kunne finne ut hvilken bil som er hvilken, slik at Grant kan komme seg unna uten problemer.

"Hayden," hvisker Grant, mens han får øye på mannen bak seg. Et lite smil brer seg over ansiktet hans, for Hayden var som en bror for ham. De gjorde alltid ting sammen, fra å gå på skole til college og til og med å få jobber med trillingene. Det eneste som virkelig skilte dem fra å være brødre, var at de ikke var blodrelaterte, noe som var greit, for det betydde at de sannsynligvis kunne dele en kvinne mellom seg uten å bekymre seg for konflikt eller dele seg selv uten å bekymre seg for drama.

Når telefonen hans vibrerer litt, beveger Grant seg for å svare, allerede klar over hvem det muligens kunne være når han begynner å snakke. "Ja?"

"Er du nesten ved sjekkpunktet ditt?" spør Hayden over telefonen, og sørger for å holde seg absolutt nær ham mens de kjørte.

"Ja, jeg er nær, jeg skal snart svinge av, sees hjemme?" spør Grant, vel vitende om hvordan Hayden var.

"Det kan du banne på," ler Hayden, for selv om de spilte rollen som brødre, visste begge bedre, for begge likte alltid en god jakt, og til slutt gjorde det den seksuelle spenningen enda mer fremtredende til det punktet at de ville bli låst i rom i flere timer, og når det skjedde, brydde verken Reece eller de andre seg om å forstyrre dem.

"Bra, for jeg føler meg ganske frekk, hvis du skjønner hva jeg mener," hvisker Grant hest, og hører Hayden male på den andre enden av telefonen. Stemmen hans sender frysninger nedover Grants ryggrad, for selv om noen teknisk sett ville rynke på nesen av deres valg i kjærlighet, brydde verken Hayden eller Grant seg, for mens de begge elsket å erte hverandre, visste begge at forholdet deres ville bli enda bedre hvis de kunne finne en kvinne å dele det med.

"Mmm, jeg skjønner, og neste gang jeg ser deg, er den stramme rumpa di helt min," knurrer Hayden før begge legger på, Grant svinger av i en retning mens Hayden svinger av i en annen, den umerkede bilen følger etter Hayden uten å være klar over byttet, da den hadde vært for langt unna til å fange opp endringen.

Når Grant er sikker på at den umerkede bilen følger Hayden, ringer han tilbake til Reece, som nesten umiddelbart svarer på første ring. "Grant?" sier Reece, ikke i stand til å skjule sin bekymring.

"Slapp av, hun er trygg, Hayden kom meg til unnsetning, jeg er på vei hjem nå, Principessa sover fortsatt dypt," svarer Grant mykt, alltid med en lav stemme for ikke å forstyrre Ella som sov fredelig i baksetet, eller så trodde han, for Ella hadde overhørt samtalen hans med Hayden mens de kjørte.

"Bra, jeg kom nettopp hjem, Dylan og Caleb er også her, vi sees snart," hvisker Reece før han legger på igjen, nå vel vitende om at Ella var trygg fra faren hun hadde støtt på på vei hjem.

Sukkende legger Grant telefonen ned sakte, uvitende om at Ella allerede var våken når hun snakket. "Er du homofil?" spør Ella, noe som får Grant til å sette i halsen mens øynene hans flytter seg for å se på Ella i speilet. "Hva?" hoster Grant, usikker på om han hørte riktig.

"Jeg spurte om du er homofil? Det er greit hvis du er det, jeg kjenner folk på Valley View Academy som er homofile, bifile eller lesbiske, ikke alle er hetero," svarer Ella, uten å se noe galt om Grant var det.

Etter å ha tenkt på hvordan han skulle svare, bestemmer Grant seg for å være brutalt ærlig med jenta. "Nei, Ella, jeg er ikke homofil, jeg er bifil, noe som betyr at jeg kan svinge begge veier og være helt lykkelig med personen jeg er med. Jeg er bare heldig nok til å ha noen som føler det samme," innrømmer Grant, øynene hans forlater aldri Ellas.

"Du mener Hayden?"