Kapittel 4
CAMILLA
I de neste få sekundene hadde han tatt noen skritt fremover og grep hånden min. I sjokk gispet jeg og vred meg, men han holdt meg strammere og rakte etter den andre hånden, trakk meg fremover, så jeg endte opp helt i hans grep.
Var dette fyren jeg skulle holde meg unna? Som jeg sa, det ville ikke være mulig.
Jeg kremtet, prøvde å bryte fri fra grepet hans. Han ville at jeg skulle si noe, miste hodet og rope ut slik at han kunne glise i seier. Nei. Jeg vil ikke gi ham så mye seier.
"Camilla?"
Han kalte i en myk tone. Jeg glemte avgjørelsen min fra bare tre sekunder siden da innsiden min smeltet til goo ved lyden av stemmen hans.
Han har kanskje glemt hva som skjedde, men jeg gjenopplever det hver dag, prøver å glemme, men det virker umulig, og det å være så nær ham bringer alle følelsene tilbake i full kraft. Jeg kan ikke la ham komme inn i hodet mitt igjen, jeg er forelsket i Kyle og ikke flørter rundt med en annen fyr. Dette er galt. Jeg kan ikke. Jeg burde ikke.
Jeg tråkket hardt på foten hans. Jeg kanaliserte alle følelsene jeg følte så det skulle gjøre vondt, og det gjorde det. Han trakk seg tilbake i smerte, og jeg utnyttet muligheten til å løpe ut av stuen uten å se tilbake. Jeg løp opp trappen, nådde enden av gangen og løp inn på rommet mitt.
Hjertet mitt truet med å hoppe ut av brystkassen, huden min kriblet fortsatt fra berøringen hans, og hodet mitt var fylt med minner. Dette er ikke bra.
"Nei..." mumlet jeg mens jeg krøp sammen på gulvet.
"Uansett hva, jeg må holde meg unna ham, jeg kan ikke la meg bli fanget opp."
Jeg advarte meg selv. Jeg bestemte meg. Jeg har en kjæreste som jeg trenger å konsentrere meg om, og jeg vil ikke bli distrahert av Dylan lenger.
Jeg tok av meg klærne, løsnet håret i behov av en kald dusj, jeg visste ikke hvor lenge jeg ville være der inne, men jeg ville bare ha ham ut av hodet mitt. For godt, helst.
Kroppen min var fuktig etter å ha duppet over de våte flekkene med et håndkle da jeg kom ut av dusjen. Jeg fortsatte med å skifte til vanlige klær og hvile på rommet mitt, kanskje tekste på telefonen til det er bevis på at noen andre er i huset for å unngå å være alene med du vet hvem.
Jeg plukket opp telefonen min bare for å se minst tjue ubesvarte anrop, alle fra Kyle. Riktig. Jeg hadde satt den på lydløs. Jeg sukket. Hvis jeg ikke ringer tilbake nå, kommer han til å bli gal.
Jeg slo nummeret hans tilbake, ventet på at han skulle svare.
"Babe. Beklager. Jeg visste at jeg oppførte meg dumt i dag, og jeg var gal og usikker, men jeg ville bare ikke miste deg."
Han snakket ut. Han snufset, og hjertet mitt myknet. Jeg er den som burde be om unnskyldning for å ha behandlet ham som en absolutt drittsekk, men han gjør alt for meg. Hvordan fikk jeg noen som ham? Likevel lar jeg en annen røre meg.
"Kyle, du gjorde ingenting galt. Jeg var ikke meg selv i dag, og jeg overførte aggresjonen min til deg, og jeg beklager. Det er min feil. Ikke din."
Jeg ba om unnskyldning, og jeg hørte lettelsen hans sukke, han er redd for å miste meg, og jeg vet det. Jeg er redd for at han skal miste meg også. Jeg er redd for meg selv, for å være ærlig. Det høres dårlig konstruert ut, det får det til å virke som om jeg ikke er redd for å miste ham.
Jeg pustet. Nok tanker for i dag. Jeg er så stresset.
"Så du mener at du ikke er sint på meg, vi er ok?"
Jeg hadde glemt at Kyle var på telefonen til han stilte det spørsmålet som en måte å forsikre seg selv på. Jeg nikket som svar, glemte at jeg var på telefonen med ham. Han hørtes så sårbar ut.
"Ja, vi er ok."
Jeg svarer etter en stund. Hvor lenge? Spurte jeg meg selv etterpå.
"Jeg elsker deg så mye."
Han mimer, og jeg kunne se at han mente det.
Vanligvis ville jeg på et sekund fortelle ham at jeg elsker ham mer, men ordene kom ikke ut.
"Elsker deg."
Jeg svarte med en liten latter.
"Du må være sliten, jeg ringer deg senere." Jeg nikket igjen før jeg slo meg selv i ansiktet.
"Greit. Jeg svarte, og han la på."
Jeg lå i sengen og tenkte på Kyle og hvor søt han er, og så er det Dylan som er arrogant, frekk og gal. Det stikk motsatte av hva jeg vil ha i en kjæreste, men jeg klarer bare ikke å få ham ut av hodet etter all denne tiden. Jeg hørte et forsiktig bank på døren min. Jeg reiste meg og ba om at det ikke var Dylan, jeg var ikke i humør til å snakke med ham i kveld.
"Kjære, er du våken?" hørte jeg fru Emerton spørre fra den andre siden av døren.
"Ja, jeg er våken." svarte jeg og renset halsen.
"Min mann og jeg skal ut og spise middag om noen minutter, jeg lurte på om du vil ha noe, kjære?" spurte hun og fikk meg til å smile. Jeg åpnet døren for å møte henne.
"Nei, takk, jeg har det bra."
"Ikke kall meg frue." Jeg lo, og hun smilte.
"Greit, vi kommer tilbake senere, men du bør ikke være på rommet ditt hele dagen, det er ikke bra med tanke på alt du har vært gjennom. Kom ut. Dylan er i kinoen, du bør bli med ham og se en film." foreslo hun, og jeg svelget tungt.
"Nei, det går bra. Jeg har det fint." prøvde jeg å avslå høflig. Jeg prøvde å unngå ham, ikke komme i enda tettere rom.
"Tull. Dylan!" ropte hun. Som på kommando dukket han opp sekunder senere.
"Du og Camilla går og ser en film, faren din og jeg går ut." beordret hun i en fast tone.
"Jeg vil ikke at du skal være inne hele dagen, lev litt." Hun kysset meg på kinnet før hun snudde seg og gikk.
"Kom igjen, kinoen er denne veien." Han gikk foran, jeg fulgte nølende etter ham. Ingen spydige kommentarer? Kanskje han venter på at moren og faren skal dra helt. Selvfølgelig.
Rommet var ikke godt opplyst, men det var en stor skjerm i midten, Dylan så allerede på en actionfilm.
"Noen valg?" Jeg ristet på hodet og bestemte meg for å se hva han ville.
"Greit." Han gikk tilbake til setet sitt og tygget på litt popcorn. Ingen kommentarer i det hele tatt? Han oppførte seg veldig rart.
Vi så filmen i stillhet, den eneste lyden var fra filmen og det sporadiske tappingen av foten min. Til slutt var filmen over, og Dylan reiste seg for å bytte film. Den startet, og jeg skjønte at det ikke var en actionfilm. Det var en skrekkfilm. Jeg tror jeg har hørt om denne blant jentene på skolen som skravlet om hvor romantisk det var med kjærester. Filmen het "IT".
Filmen begynte. Jeg lukket øynene ved de skumle delene og skrek. Dylan snudde seg for å se på meg, og jeg kjente blikket hans på huden min. Jeg åpnet øynene for å møte hans smilende blikk.
"Det er ikke morsomt." utbrøt jeg, og han lo.
"Pyse." Han understreket, og jeg stønnet.
Plutselig gikk lysene helt av, og filmen stoppet.
"Dylan." ropte jeg, plutselig redd.
Akkurat da kom lysene tilbake, men Dylan var ikke lenger i setet sitt.
"Ugh!." Jeg hørte et skrik bak meg.
"Ikke spis meg!" skrek jeg og skjermet ansiktet mitt. Han begynte å le. Det var Dylan. Jeg åpnet øynene for å se Dylan holde en fjernkontroll og le seg skakk.
"Ikke spis meg." hermet han. Jeg tenkte på ulike scenarier, og de endte alle med at jeg sto over hans kalde døde kropp. Han er død. Jeg reiste meg med alle intensjoner om å ta livet av ham.
