Kapittel 7 Jerk mye?
CAMILLA
Det var min måte å få en følelse av kontroll, hvis noe fortsatt eksisterte. Få tak i sinnet mitt eller slukke det i det minste. Uansett, jeg skal drepe ham med mine bare hender, jeg skal klemme den dumme halsen hans til den knekker. Jeg skal kvele ham til han gisper etter luft, han vil ikke kunne puste, og selv da vil jeg ikke føle noen medlidenhet eller stoppe for noe som helst. Han skal betale for dette. Jeg skal mangedoble smerten jeg føler ti ganger før jeg serverer den på hans tallerken.
Jeg gjorde ingenting. Ikke mot ham i det minste. Jada, jeg har gjort urett mot en hel haug andre mennesker, bare ikke ham. Hvorfor har han til hensikt å ødelegge livet mitt?
Faen. Jeg er så sint. Nok prat, det er tid for handling. Han er død. Dylan er død.
Jeg visste hvor han var. Den jævla fotballbanen. Dit er jeg på vei. Jeg gir faen i hvem som overhører eller hvordan de tar nyhetene. Hele skolen kan finne ut at vi bor sammen, jeg bryr meg ikke. Han lagde de reglene og brøt dem, det er ikke noe problem om jeg gjør det selv. Han er ikke den eneste som bestemmer hvilke, når og hvor mange regler som skal følges.
Fotballaget tilbringer friminuttet på banen med å øve før de går til garderoben. Det var velkjent.
Spiller. Jeg mente det både bokstavelig og billedlig.
Han var jævlig god på det også, hvis bare holdningen hans kunne dempes litt. Ugh.
Som stjernequarterback visste jeg at han ville være der, selv om jeg ikke var sikker på om han trente eller ikke. Jeg var forberedt på å vente fordi jeg koker av sinne. Hvis det tar overhånd og jeg ikke klarer å holde det inne, stormer jeg inn der og gir ham en bit av tankene mine, så gjentar jeg det hans dumme kjæreste for dagen eller uka, hvis hun er heldig, gjorde.
Jeg skal slå ham til han blir svimmel. Jeg sverger til himmelen at jeg skal.
Ansiktet mitt sved fra slaget den jenta ga meg, og Dylan skulle få føle min vrede. Jeg visste at jeg hadde skreket til ham i morges, men det var før "dette" skjedde.
Jeg økte tempoet og nådde garderoben på null tid. Gjett hva? De var ferdige med treningen for minutter siden og hadde gått i dusjen. Også, gjett...Jeg venter. Jeg kan vente. Ingen flukt i dag. Han skal møte min vrede på en eller annen måte.
Mens jeg ventet, roet hjertet mitt seg sakte. Jeg var fortsatt rasende på ham, bare ikke så rabiat lenger.
Det er sant at folk tenker bedre med et klart hode. Før lenge slo det meg at mens jeg var overskygget av mitt sinne over å drepe Dylan, slå ham, og få ham til å betale for alt han gjorde, unnlot jeg å erkjenne noe annet.
Jeg var dum faktisk. Jeg glemte at han ikke ville være den eneste som kom inn. Fotballaget besto av over tjue unge videregående elever.
Jeg tenkte ikke dette gjennom. Fortsatt, tid til å redde dette før det blir et verre mareritt.
Jeg prøvde å reise meg. Prøvde. Det er nøkkelordet.
Før jeg kunne rette opp det forferdelige valget jeg nettopp hadde gjort, sprengte døren opp og de stormet inn. Snakk om dårlig timing. Dette kan ikke skje.
Jeg snudde meg og skjermet ansiktet mitt. Dumt. Men hva kunne jeg gjøre?
Jeg ble tatt på fersken. Veldig pinlig. Åh, jord, vær så snill å svelge meg nå.
Jeg kikket akkurat da en av dem la merke til meg og dermed varslet noen andre. Jeg svelget. Faen.
"Hvem sin dame er dette?" spurte han med et fullt smil på ansiktet. Jeg reiste meg og trakk meg tilbake mens resten av dem fulgte øynene på kroppen min.
"Dylan." stotret jeg, trengte å bli reddet. Merkelig nok var navnet hans det første som dukket opp i hodet mitt. Jeg velger ham over et dusin fotballspillere.
Jeg trodde han ikke hørte meg og at jeg var dødsdømt til han dukket opp fra resten av dem. Han beveget seg foran meg skjorteløs, stående ansikt til ansikt med lagkameratene sine. Jeg svelget i beundring av hans bare rygg, perfekt skulpturert av den allmektige. Han var virkelig fantastisk.
"Hold dere unna." Han knurret gjennom tennene, som en løvinne som beskytter sin unge.
De trakk seg alle tilbake umiddelbart. Noen av dem hevet spøkefullt armene i overgivelse.
"Hun er sexy da." hørte jeg en av dem kommentere, de beveget seg mot skapene for å kle på seg. Jeg flyttet blikket bort og bestemte meg for å fokusere på Dylan, det var mye verre, øynene mine var limt til magemusklene hans, og jeg svelget igjen ute av stand til å se bort.
"Skal du si noe, eller skal du bare stirre hele dagen?" Kommentaren hans dro meg ut av transen. Jeg løftet blikket til jeg møtte hans.
Ansiktet hans glinset av vann, som rant nedover halsen og hele kroppen hans, og jeg glemte nesten hvorfor jeg var her. Nesten.
Jeg satte opp det kaldeste blikket jeg kunne klare.
"Fortell kjæresten din at du og jeg ikke er noe, for neste gang hun våger å røre meg, vil jeg slå tilbake." Jeg spyttet ut, stemmen min hard og bestemt.
"Hvilken kjæreste?" Han svarte. Dylan lot som han benektet det, noe som gjorde meg enda mer rasende.
"På grunn av ditt lille stunt, har Kyle og jeg problemer, og din syke kjæreste våget å slå meg." Tonen min viste tydelig hvor irritert jeg var i øyeblikket. Han gjorde det ikke. Først så han genuint forvirret ut, så litt forvirret, men sekundene etter at de ordene forlot munnen min, forandret ansiktet hans seg til noe annet.
Ansiktet hans viste begeistring, og så smilte han skjevt.
"Her er tingen, Camilla, jeg skal si dette på den mest relaterbare måten mulig, den første delen altså, mens jeg er veldig ærlig, om Kyle, jeg kan ikke si at jeg føler meg dårlig, jeg vil ikke at du skal date noen."
Ordene hans ringte i ørene mine, jeg ble sint. Jeg hørte ikke på ham. Hvem var han? Min far. Selv han forbyr meg ikke å date. Hadde han falt? Slått hodet kanskje?
"Du har mistet det, har du ikke?" Jeg spurte og kvalte en lett latter. Det må være det.
"Nei." Han svarte og poppet "P-en".
"Og om den andre delen, som jeg sa, jeg har ingen, en kjæreste altså. Hvem som enn hevdet å være det eller introduserte seg som det, er bare fanget opp i Dylan-veldigheten, men jeg har ingen kjæreste. Det er min faste tro at forhold er for syke tapere, du ser ikke ut som en, en taper altså, og derfor bør du være glad for at ditt er i ferd med å ta slutt. Jeg forventer en takk for å hjelpe til med å akselerere prosessen, det eneste jeg gjorde var å bringe fremtiden hit. Jeg tar imot den takken nå."
For en frekkhet!
"For det første, jeg tror du er gal. For det andre, mitt forhold til Kyle tar ikke slutt med det første fordi vi vil ordne opp. For det tredje, hvis hun ikke er din kjæreste, hvorfor ville hun og hennes lakeier fortelle meg å holde meg unna deg når ingenting foregår, og hun ikke ville være mistenksom hvis du ikke hadde gjort ditt dumme stunt." Jeg avsluttet og krysset armene over brystet.
Det er morsomt hvordan lagkameratene hans titter fra hjørnet.
"Vent, jente og hennes lakeier? Det snevrer søket ganske godt, men la meg gjette, blondt hår, for mye sminke, bitchy?" Han spurte, jeg nikket fordi det beskrev henne perfekt. Han begynte å le mens jeg så irritert på.
"Ikke bry deg om Paula, hun er ingen."
Han viftet henne bort, senket hodet litt for å møte blikket mitt. Lett for deg å si.
"La meg gjette, du har huket opp med henne utallige ganger, og hun erklærte seg som kjæresten din." Han smilte skjevt, og jeg visste at jeg hadde rett.
"Idiot." Jeg bannet.
"Fortell henne at hun kan ha deg helt for seg selv, jeg gir faen. Jeg vil ikke ha deg, jeg må snakke med Kyle, og jeg er ute herfra. Du bryr deg ikke, det er åpenbart, men mens du er i ditt storhetsmodus, vær så snill å gjøre det klart for din ikke-kjæreste at vi ikke er i noe form for forhold. Takk."
Jeg snudde meg for å gå bort da han trakk meg tilbake.
Overrasket kunne jeg ikke gjøre annet enn å la et lite gisp slippe ut fra halsen min, og så se Dylan Emerton klemme hendene mine mot veggen. Han sto rett foran meg, nesten så jeg fikk et klart blikk på øynene hans. Hvorfor brukte Den Allmektige så mye tid på å perfeksjonere ham bare for at han skulle manifestere dumme holdninger? Vi kan ikke ha alt, jeg vet det, men hvis bare han ikke var så arrogant og irriterende. Hvis bare...
"Dette kommer til å være rett på sak, men jeg bryr meg ærlig talt ikke. Jeg vil ha deg."
Han hvisket hest, pusten hans strøk nakken min, limt og fast til den posisjonen. Jeg kan ikke annet enn å skjelve. Han var nær. Altfor nær.
Hva synes du om boken så langt? Legg igjen en kommentar.
