Kapittel 2 Den fremmede
Idet Emily bare kunne be stille om å slippe unna, kom den ansatte med en iskald irettesettelse som ren himmelsk musikk. «Hvem er du? Hva i all verden er det som foregår her?»
«Jeg leter etter noen,» svarte den sleipe mannen irritert.
«Det er ingen her for deg. Forsvinn med en gang! Og om du forstyrrer gjesten der inne, hjelper det ikke om dere er ti stykker – det vil ikke veie opp,» sa den ansatte, like kald i stemmen.
Roy var sur og fornærmet, men han hadde vett nok til å forstå at Smaragdbyen var full av folk han ikke hadde råd til å tråkke på tærne. Han trakk seg tilbake, mens han mumlet bannskap mellom tennene.
Emily lente seg mot døra. Kaldsvetten trengte gjennom kjolen og klistret stoffet ubehagelig mot huden. Først da gikk det opp for henne at hun hadde søkt tilflukt på territoriet til noen med enorm makt.
Hun ville dra, men hun kunne ikke.
Hvem visste hvor Roy sto og ventet på henne?
I den tilstanden hun var i nå, hadde det vært ren flaks at hun slapp unna ham én gang. Hun hadde ikke krefter til å rømme en gang til.
Hun kunne ikke gå ut – ikke under noen omstendigheter.
Emily klamret seg til en tynn tråd av håp om at personen som bodde i rommet allerede hadde gått, og ikke ville komme tilbake med det første. Og utenom dette rommet fant hun ikke et tryggere sted.
Idet de anspente nervene endelig begynte å slippe taket, ble varmen som skylte gjennom kroppen umulig å holde nede. Den brennende følelsen krøp gjennom årene og ut i armene og beina. Selv fingertuppene var unaturlig røde. Hele rommet lå i skremmende mørke, med bare et svakt lys som sivet ut fra badet.
Badet … kaldt vann kunne dempe det hun kjente.
Redd for å vekke oppmerksomhet våget Emily ikke å slå på lyset i stua. Hun listet seg langs veggen til hun nådde baddøra. Fingrene hadde så vidt rørt det kalde dørhåndtaket da hun hørte et dempet stønn innenfra.
Var det noen der inne?
Hun nølte, så skjøv hun døra opp på gløtt.
Gjennom tåka av damp fikk hun øye på en mann som satt i et stort boblebad. Han hadde ikke kledd av seg. Den svarte skjorta klistret seg til kroppen og tegnet opp de faste skuldrene og ryggen. Vannet glitret av isbiter – det var tydelig iskaldt, tilsatt is. Mannen holdt hodet bøyd. Det våte håret hang fram og skjulte det meste av ansiktet. Hun så bare de tynne leppene presset hardt sammen og den skarpe linja i kjeven, en utilnærmelighet som fylte rommet.
Emily slo hånda over munnen og tok et skritt tilbake.
Hva var det som skjedde?
Mannen i karet virket å merke henne. Han løftet blikket brått. Øynene var urovekkende klare gjennom dampen, som stjerner herdet i is. De skar rett inn i Emilys vettskremte blikk.
Charles Windsor var omtåket til det smertefulle, og synet gikk i bølger. Han kunne bare svakt skimte en skygge som sto i baddøråpningen.
«Ut!» befalte Charles med hes stemme.
«Hva?»
Emily hørte det ikke ordentlig, men hun forsto at denne mannen heller ikke hadde det bra.
«Er … er du i orden?» spurte Emily forsiktig. Brenningen inni henne gjorde at halsen kjentes som sandpapir. Stemmen hennes var like hes som hans.
Charles svarte ikke. Han rynket bare pannen enda dypere. Hvem var det som hadde vært så frekk at de dopet ham ned?
Om han fant den skyldige, skulle vedkommende ikke forlate Smaragdbyen i live.
Denne gangen hadde han vært uforsiktig.
Heldigvis hadde assistenten hans oppdaget tilstanden i tide og fått ham tilbake til det private rommet, før det rakk å utvikle seg til noe verre.
Da Emily så at Charles ikke sa et ord, gikk hun bort mot badekaret på ustø bein. Hun ville sjekke hvordan det sto til med ham.
I det samme hånden hennes berørte armen hans, grep han tak med et rykk. Håndflaten til Charles var brennhet, i skarp kontrast til kroppen hans som lå nedsenket i isvann.
Emily fór til og prøvde å rive seg løs, men han holdt bare hardere.
Charles hadde aldri likt å ta på fremmede. Men da den svake duften av dusjsåpe blandet seg med den særegne friskheten av ungdom som hang ved Emily, kjente han seg merkelig rolig. Uroen som stoffet hadde pisket opp i ham, dempet seg et lite øyeblikk.
Tankene hans sløret til. Den kjølige berøringen fra fingertuppene hennes og den behagelige duften hennes virket som en lunte. På et øyeblikk tente den flammen han hadde holdt nede. Han hadde allerede nok med å stå imot virkningen. Denne brå kroppskontakten knuste det siste han hadde igjen av kontroll.
Han dro henne brutalt ned i badekaret. Det kalde vannet trengte straks gjennom kjolen til Emily, men hun kjente ingen kulde. Kroppen til Charles slo seg rundt henne som ild.
«Slipp … slipp meg …» Emily strevde panisk, men kreftene hennes var ingenting mot hans.
Den dype, tunge pusten hans var helt inntil øret hennes, mettet av fare. Kysset hans kom uten forvarsel. Herskende og desperat. Det kvalte hvert forsøk på protest.
Kysset bar en uimotståelig kraft. Det spredte seg fra leppene hennes til kjeven, videre ned til den slanke halsen. Hver berøring var som flammer mot huden.
Alt i Emily ble hvitt. Brannen inni henne støtte sammen med kraften fra Charles, som to like sterke fosser som dundret mot hverandre. Hun ville gjøre motstand, ville skrike, men halsen var som stengt. Det eneste som slapp ut, var kvelende små lyder.
Gradvis tok instinktet over fornuften. Hun hadde ikke lenger styrke til å kjempe imot. Hun kunne bare bli værende, passivt, og tåle det som kom.
Lyden av vann som skvulpet og tung pust flettet seg sammen i baderommet. Det iskalde vannet og varmen innenfra pirret to sårbare kropper gang på gang.
Den gjennomvåte skjorten til Charles klistret seg til huden og tegnet opp jevne konturer av muskler. Dråper rant fra hårtuppene hans og gled over kragebeinet til Emily.
Det blå safirsmagnet rundt halsen hennes glimtet kaldt, og gjorde henne bare enda mer iøynefallende.
Da begjæret først hadde brutt gjennom demningen, flommet det ut som vårvann.
Hud mot hud. Lepper og tunger som møttes. Det holdt ikke lenger for den mannens instinkter, skjerpet av rusen. Charles slapp plutselig leppene hennes. Den tunge pusten hans var varm mot ansiktet hennes. Øynene hans var mørke som natta, fulle av virvler og uro hun ikke klarte å forstå.
Han løftet Emily med én arm. Hun gispet og la instinktivt armene rundt halsen hans. Verden snurret et øyeblikk, før han kastet henne ned på den myke sengen.
Den høye skikkelsen til Charles ruget over henne. Emily klarte fortsatt ikke å se ansiktet hans ordentlig. Hun kjente bare varmen hans mot sin egen kropp. Bevisstheten hennes vippet mellom klarhet og overgivelse, før den til slutt ble helt slukt av den kommende bølgen.
Etter det som kjentes som en evighet, slapp stoffets virkning endelig taket i Charles. Han sank ned i en dyp søvn. Emily hadde for lengst besvimt.
I mørket var ansiktene deres utydelige. Bare en blodflekk på de hvite lakenene var klart synlig.
