Kapittel 3 Escape

Emily våknet av en brennende smerte mellom beina.

Den feberhete varmen fra i går kveld var borte. Igjen lå bare en kulde som gikk helt inn i margen, og en verkende kropp som føltes knust. Hun slo opp øynene og så et tak hun ikke kjente igjen. Tunge gardiner hang for, og mannen ved siden av henne sov.

Minnene fra natta før skylte inn som vann gjennom et sprukket damlukke: svimmelheten etter at hun var blitt dopet ned, Roys sleipe glis, den desperate flukten barføtt ut i natta, og så—det ukontrollerte sammenviklet i baderommet. Deretter de brennende bølgene på senga.

Emily kjente ansiktet bli varmt. Skam og panikk strammet seg rundt hjertet som kvelende slyngplanter.

Hun hadde faktisk ligget med en helt fremmed.

Nei. Hun måtte komme seg vekk før han våknet.

Kjolen hun hadde hatt på seg, var revet i filler. Emily hadde ikke noe valg. Hun tok på seg klærne til Charles. Hva denne mannen skulle ha på seg når han våknet, var ikke lenger hennes problem.

Utenfor Johnson-villaen var Emily på vei inn for å konfrontere Simon om hvorfor han hadde gjort dette mot henne.

Da traff en grov, motbydelig mannsstemme ørene hennes. «Simon, hva faen er dette? Du lot Emily lure meg så jeg så ut som en idiot! Jeg holdt på å slite meg ut i går kveld av å løpe etter henne. Du skylder meg en forklaring!»

Så kom Simons sleipe latter, med en underdanig tone. «Ro deg ned, herr Murphy. Emily er bortskjemt og skjønner ikke sin plass. Men bare vær trygg: I kveld leverer jeg henne personlig til senga di som oppreisning. Jeg skal sørge for at hun oppfører seg, og at hun ikke våger å lage mer bråk.»

«Det var bedre. Si til den lille kjerringa, Emily, at hun ikke skal være utakknemlig. Å bli valgt av meg er hennes lykke!»

«Ja, ja, selvfølgelig, herr Murphy.» Simons stemme ble enda mer krypende.

Emily fikk ikke med seg resten.

Hun sto helt stille, som om lynet hadde slått ned i henne. Blodet ble til is. Den rivende smerten mellom beina var der fortsatt, men mot kulda i hjertet betydde den ingenting.

Så det var ikke bare Claras spill.

Faren hennes hadde brukt henne som byttemiddel for å blidgjøre folk med makt. Dopen i går kveld. «Unnskyldningen» i kveld. Alt var nøye regissert, en plan lagt med kald hånd.

Hun hadde trodd at hvis hun bare holdt ut lenge nok, kunne hun ta tilbake morens Mirage Fashion og klamre seg til den siste fliken av håp.

Men nå forsto hun at hun ikke kom til å klare å holde ut til da.

Emily bet seg hardt i leppa til hun kjente smaken av blod, og tvang tårene tilbake. Hun hadde allerede grått seg tom. Det som var igjen, var en rå, beinkald stillhet og en beslutning som ikke lot seg rokke.

Hun kunne ikke bli her.

Livet hennes kunne ikke lenger styres av Johnson-familien.

…

Raset i Charles’ panne hadde ennå ikke lagt seg. Denne dopingen hadde åpenbart vært rettet mot ham. Den som hadde planlagt det, hadde vært hensynsløs og truffet tidspunktet med kirurgisk presisjon. Om ikke assistenten hans hadde oppdaget det i tide, ville konsekvensene vært utenkelige.

Blikket hans falt på den mørkerøde flekken midt på lakenet, nå tørket inn. Uttrykket hans var uleselig.

Hvem var den kvinnen?

Minnene fra i går kveld var tåkete. Han husket bare den svake duften hennes, det blå safirkjedet som hadde presset mot huden hans, og den stille, skjelvende motstanden i armene hans. Han hadde aldri før følt seg så ute av kontroll, som om hun var den eneste motgiften mot villdyret inni ham.

Han hadde regnet med å avhøre henne da han våknet. Han hadde bare aldri sett for seg at hun kom til å stikke av.

Ikke bare hadde hun stukket av, hun hadde også…

Blikket til Charles feide over teppet. Hun hadde tatt med seg klærne hans?

Han plukket opp mobilen og ringte assistenten sin, Nathan Brown. Stemmen var isende kald. «Finn ut hvem kvinnen var som kom inn på rommet mitt i natt.»

Nathan nølte et kort øyeblikk i andre enden før han svarte kontant. «Ja, herr Windsor. Det er en blind sone i overvåkingen utenfor det private rommet ditt, men vi har opptak fra korridoren og heisen. Jeg sjekker med én gang. Skal vi holde dette internt?»

«Ingen grunn,» sa Charles kort. «Jeg vil ha hele profilen hennes. Jeg vil vite hvem hun er.»

Han ville se nøyaktig hvem denne kvinnen var. Hun som hadde våget å snike seg inn på rommet hans, forsvinne uten et ord og i tillegg ta med seg klærne hans.

Nathan våget ikke å drøye. «Ja, herr Windsor. Jeg setter i gang med det samme!»

Da han la på, gikk Charles bort til vinduet og dro til side de tunge gardinene. Morgenlyset flommet inn og fylte rommet, helt inn i krokene. Likevel klarte det ikke å jage vekk mørket i blikket hans.

Charles hadde en følelse av at de ikke kom til å forbli fremmede som bare delte én natt.

Fingrene hans trommet lett mot vinduskarmen mens blikket gled mot silhuetten av høyhusene i det fjerne. Øynene hans var mørke av ettertanke.

Han tenkte: Den kvinnen, du som fortsatt er uten navn… du slipper ikke unna.

Om hun kunne slippe unna senere eller ikke, så hadde Emily i alle fall klart å komme seg unna nå.

Simon kunne finne henne i hvilken som helst by i landet gjennom kontaktene sine.

Det eneste valget hun hadde, var å forlate landet.

Vekk, langt bort fra dette kvelende stedet. Til et sted de aldri kunne nå.

Emily smatt inn på soverommet sitt mens familien Johnson ikke fulgte med. Hun stjal passet sitt, visumet og et bankkort moren hadde etterlatt henne, med noen private sparepenger.

Akkurat idet hun stappet alt ned i bagen og snudde seg for å gå, hektet kjedet rundt halsen seg fast i en glippe i skapdøren. Låsen ga etter. Det fine, blå safirkjedet – det som moren hennes, Scarlett, hadde etterlatt henne – falt ned på teppet.

Hjertet trakk seg sammen. Hun bøyde seg instinktivt for å plukke det opp, men i samme øyeblikk kom det skritt utenfor rommet.

«Helvete!»

Emily lot kjedet ligge. Hun grep bagen og stormet bort til vinduet. Hun gled ned langs nedløpsrøret og landet på bakken. Så klatret hun over muren igjen.

Først da hun satt i en drosje og så konturene av Johnson-villaen forsvinne bak henne, turte hun å se tilbake. Øynene fyltes med tårer med én gang.

Det kjedet var det siste minnet hun hadde etter moren, Scarlett.

Men nå hadde hun ikke engang mot til å dra tilbake for å hente det.