Kapittel 4 Barnet ditt?
Clara var akkurat i ferd med å gå ned i tøflene da hun passerte rommet til Emily. Da fikk hun øye på noe som glitret i teppet.
Nysgjerrig gikk hun bort og bøyde seg ned for å plukke det opp. Et safirkjede i et gammeldags design. Det så ikke ut til å være særlig mye verdt.
Men Clara kjente igjen kjedet. Det hadde tilhørt Emilys skrantende mor, Scarlett. Emily hadde pleid å gå med det hele tiden, og holdt det kjært som om det var en uvurderlig arvegjenstand.
Hvorfor lå det her?
Hadde Emily kommet hjem i morges?
Og hvis hun hadde det… kunne hun ha overhørt dem snakke om planen om å sende henne til Roy i kveld?
Det kunne da ikke være så mye tilfeldighet, kunne det?
Clara lot kjedet snurre mellom fingrene. Blikket hennes var fullt av forakt og hat. «For en innbilsk kjerring. I stedet for å holde Roy med selskap skikkelig, lager hun bråk av ingenting!»
Dørklokka ringte brått.
Clara tenkte at det kunne være Emily som kom hjem, og skyndte seg ned.
Denne gangen skulle hun ikke få slippe unna. I kveld skulle Emily helt sikkert følge Roy.
La henne få smake hvordan det var å…
Tjeneren åpnet døra og kom snart tilbake. Han hadde med seg en mann i svart dress, med en skarp, profesjonell framtoning. Mannen gikk rett inn i midten av stua. Det gjennomtrengende blikket feide over rommet før det til slutt festet seg på Clara.
«Unnskyld, er dette hjemmet til herr Johnson? Jeg heter Nathan, og er assistent ved direktørkontoret i Windsor-konsernet. Jeg vil gjerne spørre deg om noe.»
Windsor-konsernet?
Claras hjerte hoppet over et slag. Hvem i Smaragdbyen visste ikke hvor mye makt Windsor-konsernet hadde?
Hvorfor skulle de plutselig komme hit?
Kunne det ha noe med det som skjedde i går kveld å gjøre?
Hun tvang fram et innøvd smil. «Ja, jeg er datteren hans, Clara. Hva kan jeg hjelpe deg med?»
Nathans blikk hvilte på ansiktet hennes og hendene hennes i noen sekunder. Den uklare skikkelsen på overvåkingsopptaket fra i går kveld var ikke tydelig nok til å identifisere. Likevel virket kroppsbygningen ganske lik kvinnen som sto foran ham nå.
Og hun holdt safirkjedet Charles hadde nevnt.
Han sa det lett, nesten likegyldig: «Var det noen i husholdningen deres som besøkte privatsuiten i 28. etasje på Azure Palace Hotel i går kveld?»
Seks år senere, Smaragdbyen.
Utenfor de gulv-til-tak-høye vinduene i VIP-venterommet lå den dype duren fra motorene på en Boeing 747 som et lavt trykk i lufta. Charles sto lent mot en søyle. Holdningen hans var rett som en furu, og han utstrålte en kjølig autoritet som gjorde ham utilnærmelig. Det var som om lufta rundt ham stivnet.
«Charles, hvor mange ganger har jeg sagt at du ikke skal gå rundt med det sure trynet? Ikke rart du fortsatt ikke har barn i din alder!» William Windsor dundret stokken i gulvet. De sølvgrå øyenbrynene hans skjøt i været, og han så ut som en gammel løve med bustete manke.
Charles rullet med øynene inni seg uten å lage en lyd.
«Bestefar, de har begynt å boarde.»
«Ikke skift tema! Seks år! Clara har vært med deg i seks år, men hun har fortsatt ikke blitt gravid. Er det du som ikke duger, eller er det hun? Charles, vi kan ikke være for fine til å få legehjelp.» William lente seg brått nærmere, senket stemmen, og prikket Charles i leggen med spissen av stokken.
Adams eple hos Charles hoppet, men han svarte ikke.
«Det er vel ikke du som ikke duger, eller?» William fikk plutselig et ertende uttrykk og kastet et blikk rundt seg.
Akkurat idet han skulle til å anbefale et sykehus til Charles, ble munnen hans stappet full med en kjeks. William tygde et par ganger. «Hvilken kokk har laget dette? Sparken umiddelbart—det smaker forferdelig.»
«Clara laget disse sukkerfrie kjeksene spesielt til deg.»
William skulle til å tvinge dem ned, men da han hørte navnet Clara, spyttet han dem ut med en gang, helt uten å bry seg om folk så det.
«Jeg spiser ikke noe hun lager! Clara er altfor beregnende. Sist på familiemiddagen serverte hun meg suppe, og så glapp hånda hennes, så det havnet på buksa mi. Etterpå sa hun til de ansatte at jeg veltet den selv fordi jeg er senil. Tror hun de gamle øynene mine ikke ser? Bytt henne ut! Finn noen skikkelig som kan få barn!» Han klasket Charles på armen.
«Bestefar, jeg må ordne opp i mine egne…»
«Dine saker er mine saker!» William hevet stemmen brått, og flere av de ansatte i nærheten sendte dem raske blikk.
«For seks år siden, da du absolutt skulle ta med Clara hjem, sa jeg at hun ikke var til å stole på. Men du kranglet med meg! Se hvor det har ført deg. Ikke ett eneste barn!»
Han sank ned i sofaen og begynte å småmumle, trassig som en unge. «Tom borte i gangen har fått et oldebarn som snart er fem. For to dager siden hang han rundt halsen min og kalte meg oldefar. Den ungen ga meg til og med karamell å suge på. Han er mye søtere enn den iskalde maska di.»
Charles klemte hardt over neseryggen.
Bestefaren hans, som en gang hadde vært fryktet i næringslivet da han var yngre, hadde blitt til et fullt og helt barn på sine gamle dager. William elsket virkelig unger. Hver eneste gang de møttes, maste han på Charles og Clara om å få en baby.
Charles forsøkte å styre unna slike samtaler når han kunne.
Denne gangen var William invitert av en gammel venn for å komme seg litt i Lumaria. Som barnebarn hadde Charles ikke noe valg. Han måtte personlig følge William til flyplassen.
Charles var rådvill og hadde ikke lyst til å prate. William var irritert på barnebarnet og hadde ikke mer å si.
De ble sittende i taushet.
Da lød en stemme bak dem.
«Mamma! Mamma! Vent på meg!»
Den klare barnestemmen var som en liten stein som plasket ned i et stille vann.
En liten gutt i blå snekkerbukse stormet mot dem som en liten kanonkule. To skritt fra William gled han. Han slo rett ned i teppet. Leketøyet han holdt i hånden, trillet bort og stoppet ved føttene til Charles.
William spratt opp fra sofaen med en smidighet som hos en ung mann. Han løftet gutten opp i armene, hele ansiktet fullt av smil. «Forsiktig! Hvor slo du deg? La meg se!»
William var oppriktig bekymret. En som ikke kjente ham, kunne lett trodd at han var guttens egen bestefar.
Gutten gned seg på kneet og så opp på William. Tårene hang i de lange øyevippene, og øynene var vidåpne.
Det ynkelige lille ansiktet fikk William til å smelte med én gang.
William løftet armene hans og sjekket ham fra side til side. Så snudde han seg brått mot Charles og ropte: «Charles, kom og se! Den nesa! Den munnen! Det er jo som om han er skåret ut av akkurat samme treverk som du var da du var liten!»
Charles rynket pannen, nesten umerkelig.
Den svake buen opp i øyekroken. Den lille nedoverknekken i munnen når leppene ble presset sammen. Til og med den grunne linjen mellom brynene når han rynket pannen. Alt var slående likt bildene av Charles som barn, de han hadde sett i fotoalbumene på det gamle godset.
Hvis han ikke husket krystallklart at han i over tretti år bare hadde vært intim med én kvinne, Clara, og at hun aldri hadde fått barn, ville han mistenkt at gutten var hans egen biologiske sønn.
Blikket til barnet var uvanlig klart, som polert obsidian. Han virket sky, men i øynene lå det en ro som ikke passet alderen.
Charles var nesten sikker på at dette var et nøye planlagt bedrag. Kanskje et nytt knep fra konkurrenter.
Jo mer William stirret, desto mer forbauset ble han. Til slutt satte han bare gutten ned i sofaen, plantet hendene i siden og så på Charles med et blikk som plutselig ble skarpt, som hos en forhørsleder. «Charles, si meg sannheten. Er dette barnet ditt?»
Luften i avgangshallen ble øyeblikkelig iskald.
Til og med den lille gutten som hadde sittet og gnidd kneet, stoppet opp. Han blunket med de store øynene og så fra den rasende William til den uttrykksløse Charles. Det lille ansiktet var fullt av overraskelse.
Charles bøyde seg og plukket opp leken ved føttene. «Bestefar, hva er det du sier? Hvordan skulle det være mulig?»
William trodde ham åpenbart ikke. Han tok et skritt frem, og stemmen steg. «Hvorfor ikke? Den ungen ser jo akkurat ut som du gjorde da du var liten! Hvis han ikke er din, hvem sin er han da? Var det du for noen år siden, med ei eller annen kvinne…»
Charles avbrøt ham kontant. «Nei. Jeg har ingen barn.»
