Kapittel 2

Lisbeth stormet til sykehuset og braste rett inn i Sebastian York i korridoren.

Til slutt fikk hun ut spørsmålet som hadde brent i henne og tynget henne i dagevis. «Med den posisjonen du har, ville kvinner stått i kø for å gifte seg med deg. Hvorfor velge meg?»

Ansiktet hennes var vansiret. Karrierekurven hadde stupt, og hun var en skilt mor.

Lisbeth skammet seg ikke over det. Men slik Leopold hadde sagt det – og slik mange andre så det – var moren hennes og Dennis en byrde. Et bunnløst hull som aldri ble fylt, uansett hvor mye man ga.

Og likevel: Sebastian var eneste arving til York Group. Storbyens mektigste forretningsdynasti. I tillegg var han en internasjonalt anerkjent skuespiller.

Utseendet hans var iøynefallende, ja. Men det var noe mer også. Hver bevegelse hadde en ro, en selvfølge. En autoritet som kom av å være født inn i penger og innflytelse.

Sett utenfra var hun langt under ham.

Til den dag i dag hadde hun og Sebastian bare møttes tre ganger.

Første gang var på en prisutdeling. De hadde ikke gjort mer enn å nikke og smile til hverandre.

Andre gang var da hun fikk vite at han var den kompatible beinmargsgiveren til Dennis, slik sykehusjournalen hadde funnet fram til. Og akkurat den dagen satte Sebastian prisen med én gang – ekteskap.

Hvordan skulle hun kunne tro på noe sånt?

Sebastian rynket svakt på pannen. «Foreldrene mine var store fans av filmen din, ‘Song of Summer’. De begynner å dra på årene. Helda deres svikter. Hvis jeg gifter meg med deg, får de oppfylt et ønske.»

Lisbeth hadde ikke stort hun skulle ha sagt. «Greit. Men jeg avsluttet skilsmissen i dag, og jeg kan ikke gifte meg med deg med en gang. Jeg trenger noen dager til å ordne opp i alt.»

Sebastian pustet ut, som om en knute løsnet. Han svarte raskt: «Ikke noe problem!»

Han hadde ventet i årevis – hva var vel noen dager til?

Da de først var enige, gikk de rett til legekontoret for å få operasjonen satt opp.

Dennis hadde akutt leukemi. Og når en passende giver endelig var på plass, ville legen få ham inn til inngrepet så fort som mulig.

Sebastian ble sendt videre til undersøkelser før operasjonen for å bekrefte matchen. Lisbeth gikk ned til hovedresepsjonen.

Hun hadde knapt betalt regningen før hun snudde seg og kjente at hun ble omringet. En vegg av mennesker presset seg inn. Blitzlys smalt uavbrutt. Mikrofoner ble dyttet opp foran ansiktet hennes.

«Frøken Whitaker, vi har hørt at du har fått herr York til å donere beinmarg til sønnen din. Stemmer det?»

Før hun rakk å svare, kom enda flere mikrofoner nærmere.

«Har du og herr York en hemmelig affære? Sjansen for en match uten slektskap er ekstremt liten. Kan gutten være herr Yorks uekte sønn?»

«I går kranglet mannen din og herr York her på sykehuset. Var det fordi han fant ut at barnet ikke er hans?»

«Lisbeth, hadde du et forhold til herr York mens du var gift og fikk barnet hans? Var det en glipp i øyeblikket – eller noe du planla?»

«Frøken Whitaker …»

Ekte journalister og paparazzier om hverandre. Hvert spørsmål skarpere enn det forrige.

Lisbeth knyttet nevene og stirret rasende på mediehopen. Det var tydelig at de var forberedt. Det var ingen tvil om hvem som sto bak.

Elora og Leopold var villige til å stemple Dennis som et «uekte» barn bare for å dra navnet hennes gjennom søla? De hadde til og med dratt Sebastian inn i det for å få maks skandale!

Lisbeth skjønte at hun måtte komme med en offentlig uttalelse nå. Hvis ikke ville etterdønningene bli knusende.

Hun presset raseriet ned og sa bestemt: «Fram til nå har jeg ikke hatt noe som helst forhold til Mr. York! Faren er eksmannen min, Leopold Hearst. Vi kan bekrefte—»

Men et høyt rop bakerst i mengden avbrøt henne: «Lisbeth! Prøver du fortsatt å skjule sannheten?!»

Halvparten av reporterne snudde seg mot stemmen.

Leopold presset seg fram mellom folk, helt til han sto rett overfor Lisbeth. Elora, kledd i hvitt, fulgte tett i hælene hans.

Leopold henvendte seg til pressen med kjølig, metodisk tydelighet: «Da Lisbeth ble gravid, lå jeg fortsatt bevisstløs etter en eksplosjon. Hvordan i all verden kan en bevisstløs pasient gjøre en kvinne gravid?»

Lisbeth rynket pannen og forsøkte å si noe, men Leopold ga henne ikke et sekund til å forsvare seg.

«Og dessuten. Av hensyn til barnet som kaller meg ‘pappa’, og av hensyn til ekteskapet vårt, dro jeg i stillhet til sykehuset. Jeg klamret meg til et siste håp om å bli testet som donor. Resultatet? Jeg var ikke en match for det barnet i det hele tatt!»

Han lot stillheten henge, som et velplassert scenelys. «Men skuespilleren Sebastian York var en perfekt match! Hva sier det dere?»

Reporterene utvekslet blikk som om de allerede hadde skrevet overskriftene. Det tydet på at ryktene ikke var tatt helt ut av lufta—Lisbeth måtte ha hatt et forhold til Sebastian hele tiden!

Den berømte skuespilleren som aldri hadde vært innblandet i en eneste skandale, hadde i hemmelighet vært sammen med en gift kvinne, fått et barn utenfor ekteskap og latt den juridiske ektemannen oppdra det?

Det brøt ut kaos. Spørsmålene ble spissere, blandet med hånflir og fordømmelse.

Lisbeth prøvde desperat å forklare, helt til stemmen ble hes, men ingen hørte etter.

De ville bare vite hvor lenge det «upassende forholdet» hennes til Sebastian hadde vart. Noen spurte til og med hvor mange ganger de hadde ligget sammen.

Lisbeth fortsatte å forklare mens hun rygget. Til slutt sto hun presset opp mot veggen, uten noe sted å trekke seg unna.

Hun løftet blikket kaldt mot Leopold og sa, med en bitter smak i stemmen: «Du går virkelig inn for å sverte meg, gjør du ikke? Du bryr deg ikke engang om ditt eget rykte! Hva er det med deg? Vi er allerede skilt—er du fortsatt redd for at jeg skal klamre meg til deg?»

Stemmen hennes sank til en farlig hvisking. «Slapp av. Jeg er ikke så skitten og patetisk som du vil ha det til. Jeg kan elske dypt og gi helt slipp. Men du skal ikke kaste møkk på Dennis! Den dagen minnene dine kommer tilbake, kommer du til å angre.»