Kapittel 4
Lisbeth reiste seg, klar til å gå ut av rommet.
«Bli her,» sa Sebastian og stoppet henne. «Jeg tar dette ute.» Han gikk ut døra mens han svarte på anropet.
En eldre stemme kom gjennom på linja. «Herr York, jeg setter pris på omtanken din, men jeg har lagt skalpellen på hylla. Jeg opererer ikke lenger. Trenger du hjelp, kan jeg anbefale en av mine elever.»
Sebastian lente seg mot dørkarmen, stemmen var rolig. «Akkurat denne operasjonen må det være deg som gjør.»
«Da kan jeg bare beklage. Hadde du spurt meg for tre måneder siden, hadde jeg sagt ja.»
Etter at han la på, ble Sebastian stående og tenke et øyeblikk før han ringte Noah. «Bestill meg en flyreise til Marigoldia om tre dager. Jeg blir der i tre dager.»
«Skal du møte den gamle professoren?»
«Ja.» Siden professoren påsto at han var pensjonert, ville Sebastian møte ham ansikt til ansikt.
En telefon kunne være for lett å avvise. Men han var sikker på at den gamle mannen ikke ville si nei når de sto overfor hverandre.
«Det går ingen fly om tre dager, men det går et i morgen.»
«Da velger du en annen dag. Jeg kan ikke reise de neste to dagene. Avlys de andre avtalene mine også.»
Han hadde noe viktigere å ta tak i først. Blikket hans gled gjennom vinduene som strakte seg fra gulv til tak, ut mot Lisbeth. Hun satt i sofaen og stirret tomt ut i lufta, med et slitent drag over ansiktet.
«Bare bestill det,» sa han lavt. «Og kontakt Elora. Hvis hun har glemt det, må vi minne henne på at handlinger får konsekvenser.»
«Skjønner.» Etter at han la på, sukket Noah. Sjefen hans mente virkelig alvor.
Da Sebastian kom tilbake, så Lisbeth opp med én gang. Håpet flakket i øynene hennes. «Om det du nevnte i sted …»
«I morgen skal jeg vise deg noe interessant.»
Noe interessant? Lisbeth skjønte ikke helt. Likevel roet det henne å se hvor sikker han var.
Selvfølgelig—det var Sebastian York. For ham fantes det knapt grenser.
«Hva har du tenkt å gjøre?» spurte hun, fortsatt nysgjerrig.
Sebastian skjenket henne en kopp te. «Ikke bekymre deg. Du får se i morgen.» Smilet hans var gåtefullt.
Lisbeth senket blikket, tung om hjertet. Hun hadde aldri trodd at det skulle komme en dag da hun og mannen hun elsket høyest, skulle bli fiender.
Den kvelden dro Sebastian ut sammen med Lisbeth og satte henne av ved sykehusinngangen.
«Gå og se til Dennis,» sa Sebastian. «Ring meg når du er klar til å dra, så henter jeg deg.»
Omsorgen hans, måten han la alt til rette på, fikk Lisbeth til å føle seg nesten brydd. «Greit. Takk.»
Det virket som Sebastian ville si noe mer, men han ble til slutt taus idet bilen rullet av gårde.
Dennis sov fortsatt da Lisbeth kom inn på rommet hans, så hun satte seg stille ved siden av ham. Da sykepleieren kom inn, gikk hun ut av sykehuset.
Ved inngangen nølte hun før hun ringte Sebastian.
«Klar til å dra?» Den dype, milde stemmen hans kom gjennom telefonen.
Den lille skyldfølelsen Lisbeth hadde hatt for å forstyrre ham, forsvant. «Ja, jeg ville bare—»
Plutselig skar en kvinnestemme gjennom linja. «Herr York, jeg har bestemt meg. Jeg godtar betingelsene dine.»
Lisbeth la på i all hast. Den stemmen var umulig å ta feil av. Det var Elora.
Sebastian så på den avbrutte samtalen, så løftet han blikket mot Elora, som satt på andre siden av bordet. Hun bar et kokett smil, men øynene røpet tilfredsheten over at planen hadde lykkes.
«Det der var med vilje,» sa han.
Elora lot som hun ikke skjønte. «Jeg forstår ikke hva du mener. Jeg sa bare ja til det du ba om.»
Hun holdt irritasjonen nede. Hun visste bedre enn å vise misnøye når Sebastian var i nærheten.
«Jeg skal overtale Leopold til å holde en pressekonferanse. Han skal oppklare alt og gi Lisbeth navnet sitt tilbake. Men du må holde det du har lovet—dette materialet skal forsvinne for alltid.»
Til hennes overraskelse gjennomskuet Sebastian henne med én gang. «Du bærer på mye bitterhet.»
Elora bet tennene sammen. «Med den posisjonen du har, og så synke så lavt at du truer meg med gammelt grums … Selvfølgelig våger jeg ikke å bære nag. Men jeg klarer ikke å tro at folk tar feil. De kaller deg en gentleman, men det virker mildt sagt tvilsomt.»
«Og hvorfor skulle jeg bry meg om hva du mener?» svarte Sebastian, blikket urokkelig.
Det var tydelig at han ikke anså henne som verdt oppmerksomheten sin. «Du trenger bare å vite én ting – handlinger setter spor. Bare de med ren samvittighet slipper å frykte at fortiden en dag tar dem igjen.»
Med det reiste han seg og gikk. Teen foran ham sto urørt.
Det var under hans verdighet. Å være i nærheten av mennesker med så lav moral, mente han, forurenset til og med lufta.
Da han gikk nedover korridoren, hørte han lyden av porselen som knuste inne fra det private rommet.
Sebastians lepper krummet seg i et svakt smil. «Leopolds smak har visst forfalt.»
På vei tilbake forsto Noah ingenting. «Mr. York, du trengte ikke å dra dit personlig.»
En kvinne som Elora var ikke verdig Sebastians direkte oppmerksomhet.
Sebastian hvilte haken i hånden, de smale øynene med et drag av underholdning. «Jeg var nysgjerrig på hva slags kvinne som hadde forhekset Leopold så han ville gifte seg med henne. Det viser seg at hun ikke er noe spesielt. De passer hverandre.»
Bilen stanset ved inngangen til sykehuset, og Lisbeth satte seg inn. Hun sa ingenting, og bilen sank ned i en klam stillhet.
Sebastian brøt den først. «Er det ingenting du vil spørre om?»
Lisbeth strammet hendene litt rundt knærne. «Nei.»
Hun sa til seg selv at det var mer enn nok at Sebastian i det hele tatt var villig til å hjelpe noen med et skitnet rykte som hennes.
Hun hadde ingen rett til å stille ham til veggs, selv om han skulle ha noe gående med Elora. Det angikk ham.
Med den tanken kjente hun seg litt lettere.
Plutselig la en hånd seg på hodet hennes. Hun stivnet.
Sebastians dype stemme bar et snev av trett oppgitthet.
«Når ble du så redd?» Han holdt en kort pause. «Hvis du vil spørre om noe, så spør. Det du vil vite, skal jeg si deg – men du må spørre først.»
«Jeg vil vite hvorfor jeg hørte Eloras stemme på telefonen din.» Lisbeth skjønte at hun hadde sagt det høyt før hun rakk å stoppe seg selv.
Men hun angret ikke. Hun brydde seg faktisk. Det var ikke sjalusi – Sebastian var Dennis’ livline. Hvis Elora på en eller annen måte fikk vendt ham mot henne også … hun orket ikke å tenke på hva som kunne skje da.
Sebastian svarte rolig. «Lovet jeg ikke at jeg skulle hjelpe deg å få rettferdighet?»
Lisbeth ble tatt på senga. «Hjelpe meg?»
Sebastian studerte henne.
Lisbeth var fortsatt vakker, men arrene i ansiktet hennes var som knivsnitt i porselen. De gjorde den ene halvdelen av ansiktet urovekkende å se på.
Den andre halvdelen var like engleaktig som alltid – hun hadde tross alt blitt kalt «lille engel» helt siden hun slo gjennom.
«Hvorfor ser du sånn på meg?» Lisbeth snudde instinktivt ansiktet bort og skjulte arrene på høyre kinn.
Hun var vant til det, egentlig. Men akkurat nå følte hun seg uforklarlig mindreverdig, som om arrene hennes skitnet til Sebastians blikk.
«I morgen skal du kle deg vakkert,» sa Sebastian. «Jeg vil at du skal se dem ta tilbake hvert eneste ord de har sagt.»
Lisbeth forsto ikke.
Men neste morgen kom Noah med et nytt antrekk og en makeupartist – en anerkjent mester som Lisbeth aldri ville hatt råd til.
«Ms. Whitaker, du er vakker. Det er ingen grunn til å være usikker. Overlat det til meg,» sa makeupartisten med et smil. Hun hadde hender som virket som magi, som kunne forvandle hva som helst.
Da hun var ferdig, stirret Lisbeth på kvinnen i speilet. Hun ble helt målløs. Var det virkelig henne?
Da de var på vei ut, klarte hun ikke å la være å spørre Sebastian: «Hvor er det egentlig vi skal?»
Sebastian svarte kort. «En pressekonferanse.»
