Kapittel 6
«Ingen gråt. Dette går også over,» lo Lisbeth gjennom tårene.
Hun hadde lært sannheten på den harde måten – uansett hvor bittert, smertefullt eller tungt det var, så bleknet alt til slutt med tiden. Selv de dypeste sårene ble til ubetydelige arr. Arr som en dag ikke lenger sved når man kom borti dem.
Assistenten klarte ikke å holde tårene tilbake lenger. «Frøken Whitaker … du trenger ikke å være så sterk hele tiden. Jeg hater å se deg sånn. Det gjør vondt helt inn i hjertet.»
«Hvis du mistet noe du en gang satte høyt, ville du blitt lei deg?» spurte Lisbeth lavt.
«Selvfølgelig!» Assistenten tørket seg under øynene. «Jeg hadde grått så jeg ble helt tom.»
Lisbeth slapp ut en hul latter og strøk bort de siste fuktige sporene fra kinnene. «Men livet går videre. Det er jo ikke verdens undergang, er det vel?»
Assistenten ble stille. Det var sant.
Jorda fortsatte å snurre, sola fortsatte å stå opp. I det store bildet – hvor mye kunne egentlig én persons knuste hjerte bety?
«Kom igjen, ikke flere tårer,» sa Lisbeth. Og like fort som det kom, var gråten borte. Et mildt smil tok plassen. Bare de lett rødsprengte øynene avslørte hva som nettopp hadde skjedd.
«Godt York ikke var her. Det hadde vært pinlig for oss begge å sitte og gråte sånn.» Hun sukket. «I dag skulle jo handle om å få dem til å trekke ordene sine tilbake.»
Hun var redd Sebastian kom til å bli skuffet over henne. Hun følte seg ikke som en vinner. Bare trist.
Assistenten snufset. «Det blir han ikke. York er et godt menneske. Han hadde aldri hånet deg.»
Lisbeth hadde tålt så mye – offentlig ydmykelse, å bli forlatt av den slyngelen Leopold, byrden med legeutgifter for barnet sitt, og å miste roller fordi arrene var synlige.
Assistenten tok seg i å lure på om Lisbeth i det hele tatt ville klare å betale lønna hennes.
Takk og lov at Sebastian dukket opp da han gjorde.
På sykehuset hadde Elora ikke forlatt Leopolds side siden han falt om.
Da legen kom bort, spurte hun febrilsk: «Hvordan går det med ham? Kommer det til å gå bra? Kommer han til å huske fortiden sin?»
«Ikke bekymre deg, han blir helt fin. Når det gjelder minnene … det er lite sannsynlig.»
Elora trakk pusten lettet. «Det var fantastiske nyheter. Tusen takk, doktor.»
Legen gikk ut, fortsatt forvirret – ville hun virkelig ikke at partneren hennes skulle få minnene tilbake?
Leopold sov helt til kvelden. Da han endelig våknet, stirret han tomt i taket, som om han var i en døs.
Elora fulgte ham med engstelige øyne. «Leopold, hva er det?»
Hadde minnene kommet tilbake?
Leopold snudde seg langsomt mot henne. «Hvem er du?»
Da Sebastian kom tilbake til villaen, fant han Ava som sukket tungt.
«Hva er det som plager deg?» spurte han.
Ava kastet et blikk opp trappa. «Frøken Whitaker har ikke kommet ned siden hun kom hjem. Hun har vært der oppe hele tiden. Hun spiste ikke engang middag … Jeg lurer på om noen har såret henne.»
Hun fulgte ikke med på sosiale medier og visste ingenting om bråket på nettet. Hun visste bare at Lisbeth hadde gått ut døra strålende, og kommet tilbake som om hun hadde grått.
Sebastian ble stille et øyeblikk. «Lag noe lett som er snilt for magen hennes. Jeg går og henter henne.»
Han gikk opp og banket på soveromsdøra hennes. «Lisbeth, middagen er klar.»
Etter en lang, anspent ventetid – så lang at han rakk å vurdere å åpne døra selv – hørte han svake skritt av tøfler. Døra gled opp.
Lisbeth sto der. Sminken var vasket av, og hun hadde på seg behagelige hjemmeklær. «Beklager, jeg sovnet,» sa hun.
«Du har grått.»
Sebastian hørte det på stemmen. Den var tett og nasal.
«Jeg har allergi.»
Selv om han skjønte at det var en unnskyldning, presset Sebastian henne ikke. «Ava sier du ikke har spist. Hun er bekymret.»
«Jeg var bare utslitt,» svarte Lisbeth og ga ham et unnskyldende smil. «Jeg kommer ned nå.»
Hun skulle akkurat til å gå, men innså hvor ustelt hun så ut. Med et nytt, litt flaut smil gikk hun tilbake for å skifte før hun gikk ned.
Da hun satte seg ved bordet, oppdaget hun to hardkokte egg foran seg. Idet hun rakte hånden fram for å spise det ene, stoppet Sebastian henne.
«De der er ikke til å spise.»
«Ikke?»
«De er til øynene dine.»
Lisbeth forsto endelig. Hun ville si noe, men ordene ville ikke komme.
Hun senket hodet og presset eggene stille mot de hovne øyelokkene.
Sebastian sukket for seg selv. Øynene hennes var så oppblåste, og likevel påsto hun at hun ikke hadde grått.
Han skjøv en bolle med grøt bort til henne. «Jeg kommer rett fra sykehuset. Dennis er våken.»
Lisbeth la fra seg eggene, men etter et meningsfullt blikk fra Sebastian tok hun dem opp igjen.
«Jeg drar til sykehuset med en gang. Jeg har hatt så mye å gjøre i det siste at jeg ikke har vært nok sammen med Dennis …» Hun kjente seg mislykket som mor.
Sebastian nikket. «Jeg kjører deg.» Akkurat nå trengte hun sønnen sin mer enn noe annet.
Etter middag kjørte Sebastian Lisbeth til sykehuset selv. Dennis lå i sykehussenga, synlig lei. Han var for svak til annet enn å hvile.
Da han fikk øye på moren sin, lyste ansiktet hans opp. «Mamma.»
Lisbeth strøk ham forsiktig over det lille ansiktet. «Mamma er her for å se deg. Jeg blir hos deg i natt.»
Dennis var bare tre år og skjønte ikke stort av verden. Men dette skjønte han. «Jippi, mamma blir.»
Lisbeth kjente hjertet smelte helt.
Sebastian hadde sett det komme. «Jeg har ordnet så Dennis blir flyttet til et bedre rom. Det står en ekstraseng til deg der.»
«Takk.» Lisbeth visste ikke hvordan hun skulle få sagt hvor takknemlig hun var.
Sebastian sa det mildt: «Hvis du virkelig vil takke meg, så hvil litt. Jeg vil ikke at moren min skal tro jeg har behandlet deg dårlig når hun møter deg.»
Lisbeth rettet seg straks i ryggen. «Jeg skal sørge for å se så bra ut som mulig så fort jeg kan.»
Sebastian lo lavt og vendte hodet. Da møtte han Dennis’ nysgjerrige blikk. Gutten gransket ham fra topp til tå, som om han forsøkte å finne ut av noe.
Det ble så stille i rommet at de hørte hverandres pust.
«Pappa.»
Ordet falt som en stein og knuste stillheten.
Sebastian stivnet, og smilet forsvant.
Redd for at han skulle bli irritert, forklarte Lisbeth fort til sønnen: «Dennis, han er ikke pappaen din. Du kan ikke kalle ham det.»
«Hvem sier at jeg ikke er det?»
Lisbeth stirret på Sebastian, sjokkert. Skjønte han tyngden i det han sa? Hvis sannheten kom fram senere, ville det føles som en løgn for barnet. Hun ante ikke hvordan hun skulle forklare noe slikt.
Men Sebastian fortsatte: «Ikke glem forholdet vårt akkurat nå. Du er kona mi. Da er barnet ditt barnet mitt også, er det ikke?»
Lisbeth ble helt stum.
Hun så hvordan han satte seg ved siden av senga og spurte den nysgjerrige Dennis: «Er pappa kjekk?»
Lisbeth holdt på å velte av overraskelse.
Dennis nikket. «Ja.»
Han visste sannsynligvis ikke engang hva «kjekk» betydde. Siden han ble født, hadde han vært syk. Lisbeth kjente både skyld og kjærlighet, og hun hadde aldri presset ham for hardt.
Hun ville bare at den lille gutten hennes skulle være så lykkelig som mulig.
Sebastian smilte. «Bare se på meg, greit? En dag blir du like kjekk som meg.»
Dennis blunket. Han forsto ikke hva «kjekk» var, men han merket instinktivt at det var noe bra. Så han stirret enda mer intenst.
Sebastian klarte ikke å la være å le. Han la hånden varsomt over øynene til Dennis. «Hvis du stirrer sånn, blir øynene dine slitne. Ta det rolig. Vi har god tid foran oss.»
Lisbeth sto stille og så på dem sammen.
Siden Dennis ble født, hadde Leopold ikke holdt ham én eneste gang. Nå som Dennis endelig var våken, kom Leopold ikke engang for å se til ham.
Dennis visste fortsatt ikke at faren hans var fanget i en glødende affære med en annen kvinne.
Hun ristet på hodet, som om hun kunne riste tankene av seg. Så snudde hun seg – og så Leopold i døråpningen, med Elora rett bak ham.
