Kapittel 4

Det var en stille biltur tilbake til det lille huset mitt.. vel, garasjen min. Jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle si. Kameraten min fant meg i en dårlig situasjon. Jeg er sikker på at denne flokken kommer til å måtte forklare seg grundig når han finner ut at det ikke bare var de ungene som mobbet meg. Jeg håper personlig at han aldri finner det ut. Ja, jeg fortjente ikke å bli mishandlet og behandlet som søppel av noen, men det var ikke nødvendigvis deres feil. Alfa Jackson ble matet med løgner som min tidligere alfa fra min opprinnelige flokk fortalte ham. Jeg kan ikke hate dem. Jeg kan ikke finne i meg å hate noen uansett hva de gjør mot meg. Det er en av mine mange feil, antar jeg. Trixie tenkte for seg selv.

"Du vet at jeg kan høre alle tankene dine?" Trixie snudde hodet raskt mot Kane som holdt rattet aggressivt. Knokene hans ble hvite.

"HVA!" Trixie nesten skrek, noe som fikk Kane til å rulle med øynene.

"Jeg er Helvetes Konge, baby. Jeg kan lese alles tanker. Bare en av mange gaver. Theo og et par andre er de eneste som vet det, så kan du holde hemmeligheten min, kjære?" Kane prøvde å roe seg ned etter å ha hørt tankene hennes. Han forsto sin kamerat og at hun ikke skyldte på flokken for å ha blitt matet med feil informasjon, men samtidig burde de voksne ha visst bedre enn å behandle noen slik, uansett hva de trodde den personen hadde gjort.

"Selvfølgelig skal jeg holde hemmeligheten din, men bare hvis du lover å ikke skade noen på grunn av hva de har gjort.." Trixie smilte nervøst, uten å vite hvordan kameraten hennes ville reagere.

"Trixie, jeg kan ikke love deg det. Jeg fant deg, min kamerat, ikke bare det, men jeg fant deg mens de kjøterne skadet deg. Jeg kan love at jeg ikke vil skade de som er uskyldige, men det er det, baby. De som ikke er uskyldige vil bli straffet deretter." Kane hvisket nesten. Han ville ikke gjøre henne opprørt.

"Jeg forstår, antar jeg. Kan egentlig ikke krangle eller prøve å inngå kompromiss med Helvetes Konge." Trixie sa med et hint av tristhet i tonen og snudde hodet for å se ut av vinduet.

Kane likte ikke det, hun var hans like i hans øyne. Han ville ikke at hun skulle føle at hun måtte prøve å inngå kompromiss om noe som helst. Han forble bare stille. Sekundet han hørte tristheten i tonen hennes, hadde han allerede bestemt seg for hva han skulle gjøre. Han ville ikke skade eller straffe noen som ikke hadde lagt en hånd på henne. Han bare håpet at det ikke var noen andre enn de på den skolen. Alfa Jackson derimot, han kunne kanskje ikke overleve møtet som vil finne sted om et par dager. Dessverre ønsket Kane fortsatt å forene rikene. Han trengte dette, ikke bare for sin kamerat, men hans folk ønsket det også. Det vil være bra for alle de overnaturlige å være forent.

Trixie gikk nervøst inn i huset sitt med Kane rett bak seg. Hun visste ikke hvordan han ville reagere på å se hvor hun bodde. Det var ikke noe fancy i det hele tatt. Det var en gammel, slitt garasje som Mr. og Mrs. Clay lot henne bo i siden hun ble kastet ut av barnehjemmet. Sønnen deres hadde gjort det om til et studioleilighet før han dro på college og sluttet seg til kameratflokken sin for flere år siden. Trixie følte seg utrolig velsignet over å ha et sted å kalle sitt eget og var enda mer takknemlig for at paret lot henne bo der. Hun hadde ikke penger, så hun hjalp til rundt huset og hagen med gjøremål for å betale for leien og middagen de brakte ut til henne hver kveld.

Kane kunne ikke skjule det opprørte uttrykket i ansiktet sitt da han skannet over kameratens såkalte hjem. Ingen burde leve slik. Barnehjemmet var ikke i nærheten av dette, det var praktisk talt et andre flokk hus minus de rangerte medlemmene. Han skulle ødelegge Alfa Jackson for å ha utsatt kameraten sin for denne typen liv. Kane satte seg rolig ned på siden av Trixies provisoriske seng og signaliserte at hun skulle komme og sette seg ved siden av ham. Trixie rørte ikke en muskel. Hun var litt redd for hva som ville skje.

"Vær så snill, kom hit og hjelp oss å roe oss ned. Jeg prøver mitt beste for å holde Goliath under kontroll, men han vil ha blod for de som har skadet deg, for de som har tvunget deg til å leve slik. Vær så snill, kom hit, baby." Kane nesten klynket ut den siste delen. Han har aldri vist noen en svak side av seg selv. Ingen vet om Kane som søt eller omsorgsfull, bare et morderisk monster. Hans folk vet selvfølgelig at han er mer enn bare et monster, men for sin kamerat, hun vil være den eneste som får se denne siden av ham. Hun er den eneste som kan gjøre ham til en stor kosebamse.

Trixie gikk sakte bort til ham og satte seg ned. Hun innså ikke engang at hun holdt pusten. Hun rykket til da Kane skulle legge armen rundt henne. Som svar kom det en lav knurring fra Kane.

"Unnskyld, jeg mente det ikke! Jeg er ikke vant til dette! Jeg trodde du skulle slå meg! Unnskyld, det skal ikke skje igjen!" sa Trixie alt på en gang med tårer i øynene, mens hun senket hodet for å se på bakken, redd for at partneren hennes var sint på henne for å ha rykket unna. Hun visste umiddelbart at hun måtte spille den underdanige rollen for ikke å gjøre ham mer sint.

Kane ble litt sjokkert, han visste ikke engang hvordan han skulle svare på det. Hun trodde han var sint på henne? Så latterlig! "Baby, se på meg." Kane hvisket mykt, og løftet sakte hodet hennes opp for at øynene deres skulle møtes. "Ikke be om unnskyldning på den måten igjen. Du gjorde absolutt ingenting galt. Jeg burde be om unnskyldning for at jeg knurret slik. Vi likte ikke å se deg rykke unna, baby. Vi vil aldri skade deg, noen gang. Det er bare frustrerende å vite hva disse menneskene har gjort mot deg og likevel vil du ikke at de skal betale for sine forbrytelser. Jeg forstår hvorfor, og jeg vil respektere ønsket ditt om ikke å skade disse menneskene, men de som har påført fysisk smerte vil bli straffet. Og Alfa Jackson vil også bli tatt hånd om. Du er min likeverdige, og jeg vil ikke at du skal føle at du må forhandle med meg om alt, men dette er en ting jeg ikke kan overse." Kane holdt øyekontakt med henne, og sørget for at hun fullt ut forsto alt han sa. "Trixie, jeg vil aldri legge hendene på deg slik de har gjort. Jeg lover deg det. Jeg vet at du har vært gjennom noen forferdelige ting, og jeg vil være tålmodig og hjelpe deg gjennom alt, men du må begynne med å stole på meg bare litt, baby. Gi meg litt tillit, og jeg lover at du ikke vil angre." Kane var nå foran henne mellom bena hennes, på knærne, og ba om bare én sjanse til å bevise seg selv.

Trixie kunne ikke annet enn å smile av hvor søt og forståelsesfull partneren hennes var. Hun nikket og lente seg frem for å gi ham et lite kyss på kinnet. Som igjen fikk Kane til å rødme. Goliath gjorde hjulspinn inni hodet hans. Partneren deres ønsket dem og ga dem en sjanse! De var begge overlykkelige! Ingenting kunne dra dem ned nå som partneren deres aksepterte dem!

"Trixie, i det øyeblikket du ble født, ble du hele min verden. Min grunn til å fortsette å puste. Jeg følte det da du ble født, og jeg ønsket så inderlig å komme til deg med en gang, men jeg ville ikke forstyrre livet ditt. Jeg ønsket at du skulle leve livet ditt slik du var ment før jeg kom til deg. Jeg var redd for at hvis jeg kom til deg da, ville foreldrene dine avvise ideen om å komme tilbake med meg til riket mitt. Jeg ville ikke klandre dem. Helvete er ikke et sted for andre skapninger. Jeg ville ha måttet trekke i mange tråder med moren min for at foreldrene dine skulle kunne puste luften der, du er bundet til meg, så du ville ikke ha noen problemer med det, men jeg bestemte meg for at det var best å la deg være, la deg oppleve livet slik du var ment. Jeg kunne alltid føle deg med meg, jeg kunne ikke føle følelsene dine før jeg kom til jorden. Hvis jeg hadde visst at du var i noen form for fare, ville jeg vært der på et øyeblikk, baby. Jeg sverger at jeg ville ha vært det. Jeg burde ha kommet for å sjekke deg, men jeg ville ikke risikere at noen fant ut hvem du var for meg. Men det er derfor jeg har prøvd å forene de to rikene. Jeg vil ikke at du skal forlate jorden for å være med meg. Jeg vil at vi skal være her oppe. Jeg vil ikke at du skal være fanget nedenfor. Jeg startet alt dette for at det skulle bli lettere for oss å være sammen. Når du flytter inn i slottet med meg, vil det bli mye bedre." Kane snakket rolig.

Trixie smilte som en katt som hadde fått kremen da hun hørte historien, men smilet falmet med en gang han nevnte å flytte inn i slottet. "Jeg vil ikke bo i slottet. Jeg vil bli her. Jeg kommer allerede til å få nok oppmerksomhet på skolen etter det som skjedde. Jeg vil ikke være i rampelyset. Jeg aksepterer deg og alle rollene som følger med å være din partner, men vær så snill, ikke tving meg inn i den posisjonen enda. Jeg er ikke klar for det." Trixie sa stille. Hun ville ikke gjøre Kane eller Goliath opprørt. Hun ville ikke at de skulle tro at hun avviste dem.

Med et tungt sukk.. "Det er greit. Jeg forstår, min kjære. Vi kan vente med alt det. Jeg vil aldri tvinge deg til å gjøre noe du ikke er klar for. Du kan bli her, men jeg vil også være her. Jeg stoler ikke på denne flokken og menneskene i den. Jeg håper du forstår det. Du trenger ikke å komme til slottet akkurat nå, men til slutt må du, baby. Jeg vil ikke haste deg, jeg lover, men i det øyeblikket det ikke er trygt for deg her, vil du måtte flytte inn i slottet med meg." Kane var myk og øm i ordene sine, men sørget for at hun visste hvor alvorlig han var. "Nå, første sak på dagsorden, jeg skaffer oss en ny seng og gjør dette stedet mer beboelig. Noen innvendinger, kjære?" Han kunne ikke skjule smilet sitt, selv om han prøvde.

"Jeg vil ha et knallrosa sengetøy."