Den Evige Kongen

"Jeg kan ikke tro at vi faktisk er her." Theodore snakket med hat. Han var ikke glad for å komme til Jorden, spesielt ikke for å prøve å forene sitt rike med jordboerne, som Theodore likte å kalle dem.

"Du vet at Jorden har endret seg dramatisk siden vi var her sist. Du er mer enn i stand til å håndtere alt, Theo, dessuten, hvem ville våge å røre et hår på hodet ditt med meg som din bror?" Kane kunne ikke annet enn å himle med øynene av sin lillebror.

"Ja, ja, du er stor og skummel, woo hoo." Theodore sa med en ertende tone og et smil som spilte på leppene hans. Uansett hvor gamle de ble, elsket Theodore fortsatt å erte broren sin og trykke på knappene hans.

Kane bare sukket og himlet med øynene for hundrede gang på denne turen. Han forsto at Theo bare ertet ham, men han kunne ikke la være å bli frustrert av Theos barnslige spill noen ganger.

Kane var den eneste demonen med et indre beist, Goliath. De fleste demoner var ett med sin menneskelige del, ingen indre stemme, bare ett sinn og to kropper. Kane derimot hadde to sinn så vel som to kropper. Kane og Goliath var den perfekte duoen, Helvete gikk perfekt med dem ved roret, ikke at noen andre kunne styre det. Helvete var ingen andre enn Kanes mor. Helvete fødte Kane og velsignet ham med Goliath for å være den Evige Kongen. Kanes mor forelsket seg i et menneske og ønsket ikke annet enn å slå seg til ro og leve sitt liv med ham. Og så har Kane styrt det Evige Riket de siste ti tusen årene med sin bror Theodore rett ved siden av seg. Theodore var der ikke fra begynnelsen. Kane visste ikke at faren hans hadde et annet barn før Kane en dag følte en sterk dragning mot Jorden. Kane var ikke sikker på hva denne dragningen kunne være, så han gikk til foreldrene sine for hjelp og håpet at de kunne forklare denne rare følelsen han hadde, denne følelsen som bare gjorde Kane syk og han ønsket at den skulle ta slutt.

(for over ti tusen år siden)

Mens Kane satt der i en fullstendig døs, kunne han ikke tro hva foreldrene nettopp hadde fortalt ham. Jorden var full av andre skapninger som ham? Han hadde vært i live i 30 år nå, og de hadde aldri fortalt ham om de andre overnaturlige i verden. Han visste aldri at det fantes en vesen kalt Månegudinnen, og at hun velsignet skapninger som ham med en bestemt partner, og på toppen av det hele, hun var hans mors søster. Hva i all verden foregikk egentlig? tenkte han for seg selv. Det var altfor mye for Kane å ta inn på en gang. Men som den sterke kongen han er, lyttet han til hvert ord foreldrene snakket. Så kom ordene han aldri trodde han skulle høre, gjennom ørene hans.. Den syke følelsen og dragningen du har, er sannsynligvis din bror, han må være syk eller skadet. Faren hans snakket med bekymring, og prøvde å ikke høres mer opprørt og bekymret ut enn han allerede var.

Kane spratt opp fra setet og krevde å vite hvor han var. Kane kunne ikke tro at de ville holde en så stor hemmelighet fra ham! Men han visste at de bare gjorde det fordi Kane ville bringe Theodore til helvete og gjøre ham til en av dem. Kanes far ønsket ikke det for sin andre sønn i begynnelsen. Han ønsket at han skulle oppleve livet og bare leve sitt liv til hans tid var over, men nå virket det som om den tiden var kommet.

Kane gikk gjennom portalen til Jorden og fulgte tiltrekningen til sin bror. Kane fant Theodore dødelig syk, inne i det som så ut til å være en slags helbreders telt. Kane kastet ikke bort noe tid på å plukke opp sin bror og bære ham tilbake til portalen. Hans foreldre ventet på den andre siden på at de skulle komme tilbake. Da Kane kom tilbake, begynte de prosessen med å gjøre Theodore til en av dem og håpet bare at han ikke var for langt borte og at det ville fungere. For første gang takket Kane Månegudinnen for at hun hjalp ham med å redde sin 'lille' bror.

(nåtid)

Da Kane og Theodore nærmet seg grensen til Fullmåneflokken, angret Kane umiddelbart på at de kom denne veien. Fem varulver dukket opp og krevde å vite hvorfor deres slag var her.

Theodore fnøs av deres dårlige forsøk på å høres tøffe ut. Kane, derimot, ga bare sitt signatursmil. Et smil som bare betydde dårlige ting var på vei. Kane kunne ikke tåle varulver. I løpet av de siste ti tusen årene har Kane og Theodore sett hvordan de sterkere ulvene ville mobbe de svake og gjøre dem praktisk talt til slaver, rengjøring, matlaging, gjøre alt arbeidet de ikke ville gjøre. De delte seg til og med i flokker, skilte seg fra sitt eget slag. Hater hverandre, gjør fiender av hverandre. Kane kunne ikke forstå det i det hele tatt. Hans kongerike var ett. Det var ingen "flokker." Selvfølgelig var det hundrevis av forskjellige byer eller småbyer i hans rike, men de var alle ett kongerike. Ingen fiender, ingen hat mot sitt eget slag. Han styrte et fredelig kongerike og var stolt av kjærligheten og lojaliteten de hadde til sin Konge og kongerike. Så å komme hit og se denne grensepatruljen, bare la mer brensel til bålet.

Før Kane rakk å gjøre noe, var kong Gabriel der og begynte umiddelbart å dempe problemet. Gabriel visste allerede at Kane og Theodore var der, han kunne føle deres nærvær i det øyeblikket de krysset inn i hans rike. Mest av alt visste han hvordan hans gamle venn var, han kunne ikke la noen dumme unge ulver bli drept bare fordi de sa feil ting til selveste Kane.

Etter at spenningen var borte og Theodore hadde klart å roe ned broren sin, selv om han ikke ville, eskorterte Gabriel og hans vakter Kane og Theodore til kongedømmets slott. Å si at slottet var stort, var en underdrivelse, men selvfølgelig var dette ingen overraskelse for Kane og Theodore. De var vant til sitt eget slott hjemme.

Da mennene ankom slottet, ble de møtt av Gabriels make, dronning Evy. Hun var 160 cm høy med langt, lysebrunt hår og mørkebrune øyne og en perfekt rund babymage. Gabriel kunne ikke unngå det store smilet som bredde seg over ansiktet hans da han så sin make sakte vagge mot dem. Dagen han møtte Evy var uten tvil den beste dagen i hans liv. Da han først så Evy, sa han at hun så ut som en engel. Lite visste han at Evy faktisk var en ekte engel. Gabriel hadde aldri trodd at Månegudinnen ville velsigne ham, en demon-lykan-heks hybrid, med noen så ren og vakker. Gabriels mor var en hvit heks, den reneste og sterkeste av heksene, mens hans far var en demon-lykan hybrid, kongen av alle de overnaturlige. Ikke mange vet at Gabriels lykan er en hybrid med en demon, det ville skape et opprør i hans rike som han helst vil unngå. Spesielt siden hans barn ville være hovedmålet for alles hat mot ham. Mens Gabriel var 2 meter høy, muskuløs og hadde styrken til å støtte seg opp, kan og vil han ikke sette sin familie i fare. For de vennene som kjenner hans hemmelighet, forstår og respekterer de hans beslutning fullstendig.

Etter å ha hilst på Evy, kastet Kane seg rett over til forretningene. Han var på et oppdrag, og det oppdraget var viktigere for ham enn å møte hver sjel i slottet. Gabriel ledet dem rett til privatlivet på kontoret sitt for å diskutere foreningen av de to rikene og årsaken bak det.

"Kan vi komme i gang nå?" sa Kane i det sekundet døren ble lukket.

"Vi har gått gjennom alle papirene du har sendt oss, og jeg er enig i nesten alt du har foreslått skal skje etter foreningsritualet," sa Gabriel langsomt og rolig for å sikre at Kane ikke ble irritert over det han nettopp hadde sagt.

Men selvfølgelig ble Kane frustrert. "Nesten alt? Hva i helvete skal det bety? Jeg har vært mer enn sjenerøs, mitt rike kan slå seg sammen med ditt, mitt folk kan leve fritt blant ditt, de vil ikke forårsake noen problemer med ditt folk. I motsetning til ditt, støtter mitt rike mine beslutninger fullt ut. De er ivrige etter å finne ut om deres partnere er hekser, en lykan, en vampyr eller til og med en forbannet fe. For de som ønsker å bo innenfor flokkens grenser, vil de bidra akkurat som enhver annen flokkmedlem ville gjort. De vil IKKE bli behandlet som mindre enn dine såkalte alfaer. Jeg har sett hvordan de sterke mobber de svake her, og jeg vil ikke tillate at mitt folk blir behandlet slik, jeg er sikker på at du kan forstå det, kong Gabriel." Bare fra denne lille tiraden ble Kanes allerede korte lunte enda kortere.

"Jeg forstår fullstendig, Kane. Jeg liker heller ikke hvordan de sterke mobber de svake. Jeg har prøvd å endre det, men det er lettere sagt enn gjort når jeg ikke kan være i alle flokkene mine samtidig. Ja, jeg har gitt en kunngjøring om hvor opprørende det er at de heller vil skade svakere medlemmer i stedet for å prøve å hjelpe dem til å bli sterkere. Flokker bør beskytte hverandre, ikke skade hverandre. Men det er ikke det jeg er uenig i, Kane. Du nevnte at ingen får komme inn i ditt rike bortsett fra dine egne?" Gabriel begynte også å bli irritert over dette møtet. De skulle forene rikene, og likevel holdt Kane sitt lukket for andre.

"Det Evige Riket, kjent som Helvete for de fleste, er ikke et trygt sted for ulver, feer eller noen annen type å vandre rundt i. Mens for demoner er det hjem og et trygt tilfluktssted, for andre vil solen, luften drepe dem innen minutter. Helvete er ikke laget for folk fra Jorden å bo i eller engang besøke. Jeg prøver ikke å holde mitt rike for meg selv eller holde det låst bort. Jeg prøver bare å forhindre at medlemmene av ditt rike dør hvis jeg skulle åpne Helvetes porter. Det er ikke fysisk mulig for dem å leve der... Med mindre de er parret med en prins av helvete eller kongen, meg." Overraskende nok forklarte Kane dette til mennene i rommet i stedet for å være sin sta selv og bare ignorere Gabriel.

"Vel, siden det er avgjort, la oss gå videre til ritualet som skal finne sted. Når vil du at dette skal skje?" spurte Gabriel med et smil.

"Etter at jeg finner min partner og gjør henne til min dronning. Bare dine menn her vet hvorfor denne foreningen skjer. Jeg vil ikke at noe skal stå i veien for å kreve min partner." uttalte Kane. "Og jeg vil ikke vise noen nåde til noen eller noe som står i veien min."