Kapittel 9

Goliat snudde hodet så raskt at man skulle tro det ville falle av. Goliat var helt målløs. Trixie så rasende ut. Goliat klarte ikke å holde tilbake den lille latteren som slapp ut. Horer? Hva slags tull snakker hun om?? Kane var like forvirret som sitt beist. Goliats lille latter utviklet seg til en fullstendig latterkrampe. Han kunne ikke kontrollere det.

Trixie derimot, hennes sinne begynte sakte å avta. Hun innså ikke engang at tårene allerede rant nedover ansiktet hennes. Hun senket hodet. "Så de-de vaktene hadde r-rett da.." Trixie klarte knapt å få det ut, du kunne høre stemmen hennes bryte.

Goliat sluttet umiddelbart å le. "Hva snakker du om? Hvilke vakter? Hva gjorde vakter med å plage deg??" Goliat begynte å få panikk. Hvem i helvete ville fortelle henne at vi har horer eller hva faen!! Kane kokte av sinne. Folk fortalte babyen hans alle slags løgner om dem! Å se henne gråte hjalp heller ikke.

Hva gjør jeg? Hun tror vi har en annen kvinne, Kane! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! Goliat var livredd for hva som kunne skje hvis hun nektet å lytte til ham.

Fortell henne sannheten! Start med å fortelle henne at vi ikke har noen annen kvinne og så fortell henne hvem Demy er! Ro deg ned! Hun sa hun ville gi oss en sjanse, jeg tror ikke hun bare ville tro noen tilfeldige jævla vakter over oss! Forklar alt dette til henne! Og fortell henne om demonenes paring. Det burde hjelpe å roe nervene hennes. Hun er så sårbar, Goliat. Vi må være hennes fred. Fortell henne hva hun betyr for oss! Vær så snill... Kane nærmest tryglet Goliat.

Greit, greit, jeg kan gjøre dette. Goliat var aldri en som snakket mye. Alltid holdt seg stille til det var nødvendig, men for Trixie ville han gå ut av komfortsonen sin og være den partneren hun trengte.

Trixie svarte ikke Goliat da han spurte om de vaktene. Hun hadde helt glemt dem til alt dette startet. De venter sannsynligvis fortsatt på at de skal avslutte møtet som endte for omtrent tretti minutter siden. Mens Goliat så ut til å være fortapt i tankene sine, gikk Trixie bare bort til sin lille sofa og falt ned med et tungt sukk. Hun ville ikke tenke på at Kane og Goliat var mannehorer, men hun kunne egentlig ikke klandre dem, kunne hun? Jeg mener, de er mye, mye, mye eldre enn henne. Hun kunne ikke forvente at de fortsatt var jomfruer etter tusenvis og tusenvis av år..

"Det er ikke viktig." Det var alt Trixie ville si. Hun ville ikke engang ha denne samtalen lenger.

"Baby, hør, det er ingen ho..." Goliat ble avbrutt midt i setningen.

"Bare glem det, ok?! Jeg vil ikke høre noe av det! Bare dra med vennen din og ring hvem som helst. Jeg bryr meg ikke. Bare dra, ok.." snappet Trixie.

"Først og fremst, du skal lytte til hvert eneste ord jeg sier, ok kamerat? Jeg har ingen anelse om hva faen du snakker om! Det er ingen horer. Jeg vet ikke hvem som har foret deg med løgner, men jeg skal rive strupen ut av dem når jeg finner dem. Du sa du ville gi meg en sjanse, så vær så snill å ikke gi opp på oss. Vi har ikke gjort noe galt. Jeg beklager at jeg lo, jeg trodde ærlig talt at du tullet eller noe. Kjære, jeg har, nei, vi har aldri vært med noen kvinne. Ikke engang et eneste kyss, kjære. Alle våre første ganger vil være med vår partner, deg. Demoner ligger ikke rundt med andre. Vi er ikke ulver. De har latterlig høy sexlyst og av en eller annen grunn klarer de ikke å holde seg i buksene før de møter sin partner. Det er patetisk, ærlig talt." Goliath stoppet opp, og sørget for at Trixie lyttet. Selvfølgelig gjorde hun det, det gjør hun alltid. "Vår mor brukte århundrer på å se Månegudinnen velsigne andre skapninger med partnere, og så så hun de partnerne behandle hverandre som dritt, utro, slå, voldta sine partnere og andre. Vår mor sverget til Månegudinnen at hvis hun noen gang velsignet henne med en partner, ville hun og hennes slag aldri bli som de bikkjene. Jeg antar at Månegudinnen hørte henne og aksepterte hennes 'utfordring.' Du skjønner, min kjærlighet, Månegudinnen og vår mor er søstre. Hvem enn som skapte alle gudene og gudinnene, sørget for at Månegudinnen og Ildgudinnen var tvillinger. Jeg vet ikke hvorfor, men det gjorde de. Uansett, da vår mor fant ut at hennes søster skulle velsigne henne og hennes folk med partnere, fortalte hun dem alt med en gang. De var så begeistret. Selv før vårt folk ble velsignet med partnere, lå de aldri rundt. Det var ikke slik vår mor ledet dem. Visst, noen av dem ble forelsket på den menneskelige måten og startet familier og slikt, men min mor var en sterk tilhenger av å vente på ekte kjærlighet eller 'partnere' og forventet ikke noe mindre fra sitt rike. Selvfølgelig aksepterte hun parene som ble forelsket og støttet dem, men det var før Månegudinnen velsignet oss med partnere." Goliath begynte å få hodepine. Kane ville ikke holde kjeft, han sørget for at Goliath fortalte historien riktig og ikke hoppet over et eneste steg. "Selv med at hun sa at hennes rike aldri ville skade sine partnere som Månegudinnens andre skapninger, antar jeg at det ikke var godt nok for henne. Månegudinnen bestemte seg fortsatt for å legge en 'forbannelse' på vårt slag. Hun ville være sikker på at vi levde opp til hennes forventninger. Du skjønner, kjære, vi kan ikke pare oss med noen andre enn våre partnere. Menns peniser blir ikke harde, kvinner kan ikke bli opphisset, vi kan ikke gjøre noe eller føle noe seksuelt med noen andre enn vår skjebnebestemte partner. Det er ikke nødvendigvis en forbannelse for nittifem prosent av vårt slag, men for de andre prosentene prøver de å bryte forbannelsen eller de ender opp med å skade sine partnere og de dør. Det finnes ingen gråsoner, det er rett og slett svart og hvitt, Trixie. Vi kan akseptere velsignelsene fra Månegudinnen og virkelig elske vår partner, eller vi kan lide den mest ubeskrivelige død. Ja, når demoner dør på jorden, kan vi gjenopplive dem i Helvete, men hvis de forråder Månegudinnen slik, dør de for godt og selv jeg kan ikke redde dem. Ikke at jeg ville ha den typen mann eller kvinne i mitt rike." Goliath stoppet sin historie for å se om Trixie hadde noen spørsmål.

"Åh.. Jeg.. Hva... Så.." Trixie klarte ikke å ta inn alt dette. Hun var faktisk sjokkert. Hun hadde ingen anelse om denne historien, de lærte henne aldri dette i historietimen om overnaturlige vesener på skolen som de skulle. Sikkert andre vet om dette?

"Vi har ventet i over ti tusen år på deg, Trixie. Vi ville aldri forråde deg, aldri skade deg. Aldri gi deg noen grunn til å ikke stole på oss. Du er vår verden, lille jente. Vi vil vente tusenvis av år til på deg. Ingen på denne planeten, universet, galaksen er viktigere enn deg." Goliath holdt øyekontakt med Trixie hele tiden så hun visste at han bare snakket sannheten. IKKE GLEM Å FORTELLE HENNE HVEM DEMY ER, DIN TULLING!! Kane skrek som en vill banshee. "Og lille jente, Demy er ikke en kvinne. Demy er kort for Demon. Han er vår helveteshund. Vil du møte ham?" Goliath lo lett og merket sjokket i ansiktet hennes som raskt ble til forlegenhet. Hun var så utrolig søt.

"Hva med at du holder av o..."

Ahhh! Trixie hoppet og falt av sofaen. Hun hadde glemt mannen ved døren. "PRØVER DU Å GI MEG ET HJERTEINFARKT!" Trixie prøvde å roe ned den raske hjerterytmen sin.

Goliath kastet seg over og løftet opp sin kjære, vel vitende om at hans berøring ville hjelpe med å roe henne ned, selv om det bare var et lite skremmeskudd. Det stoppet ham ikke fra å gi sin gamle venn det verste dødsglaret han kunne oppdrive, og tro meg, hans blikk kan drepe.

"Hvorfor er du egentlig her, Jake?" Goliath og Kane hadde begge glemt at Jake var der.

"Jeg visste ikke at vår dronning allerede hadde gjort deg til en stor teddybjørn, Goliath." Jake prøvde ikke engang å stoppe smilet som formet seg på leppene hans. "Jeg mener, ingen kan virkelig temme deg, ikke sant? Det har du alltid sagt. 'Ingen vil noen gang kunne kontrollere meg, jeg bryr meg ikke om hvem de er eller hvor spesielle de tror de er. Ikke engang min kjære kan kontrollere meg.' Jeg tror det var dine eksakte ord, ikke sant? Jeg mener, det høres ikke så ille ut, men hatet du brukte i stemmen din når du snakket var skremmende. Jeg husker det så levende." Jake visste hva han gjorde, han likte alltid å trykke på knappene til Kane og Goliath, spesielt med Theodore.

"Jeg tok feil." Goliath snakket rolig, uten å bry seg eller egentlig legge merke til Jake lenger. Goliath kunne ikke ha et gram av sinne i seg når han holdt sin lille jente. Hun gjorde alt bedre bare med den minste berøring.

Jakes kjeve falt nesten til gulvet. Han var sikker på at han kunne få en reaksjon fra sin venn bare ved å dukke opp, men da det ikke fungerte, trodde han definitivt at å prøve å gjøre ham flau foran hans kjære ville fungere, og likevel mislyktes han miserabelt.

Goliath og Kane bare lo for seg selv. De likte alltid å lese andres tanker. Selvfølgelig ville de aldri lese Trixies tanker igjen uten hennes tillatelse, de følte hvor opprørt hun ble da de leste tankene hennes i bilen på vei hjem etter bare å ha møtt henne, og de ønsket aldri at hun skulle føle det slik igjen. De ønsket at hun skulle stole helt på dem.

Jake var fortsatt tapt i sine egne tanker mens han så hvordan Goliath interagerte med sin kjære. Det var virkelig et syn å se. Den store, skumle beistet hadde blitt temmet. Det var utrolig.

"Jeg beklager at jeg forlot deg og Theo... Jeg vil bare komme hjem. Jeg var ikke klar for alt det ansvaret, men jeg er det nå. Jeg har vært borte lenge nok. Jeg vil ha min plass som kaptein." Jake snakket selvsikkert.

Goliath så ikke engang på ham. "Du har blitt erstattet."