Kapittel 2

Jeg ser på dem i sakte film, absorberer hver eneste bit av informasjon som kryper inn i hjernen min. Gamle, rustne tannhjul knirker endelig og begynner å snurre, et blinkende lys blinker på.

Ah. Dette er grunnen til at han ikke svarte på meldingene mine.

Før noen av dem merker meg, snubler jeg bort fra døren som om håndtaket brente meg. Kvalme og halsbrann kryper opp i halsen og svir med syre.

Å være på denne festen er plutselig den verste ideen jeg noen gang har hatt. Så jeg begynner å vakle mot trappen, svimmel.

Oliver… Han og jeg hadde vært bestevenner i årevis. Han visste mer om meg enn de fleste, noen ganger til og med mer enn mamma.

Og jeg fortalte ham... Jeg fortalte ham at jeg ikke ville date ham, selv når han spurte meg. Jeg ville beholde min beste venn og ikke miste ham.

Men Oliver endret mening. Sa at vennskap ville gjøre kjærligheten vår sterkere... For en vits.

Øynene mine svir mens jeg går ned trappen. Med det nye året her, er festen nå i full gang. Hvis de var bråkete før, er de kaos nå—kaos som raskt feier meg opp.

Som en asteroide trukket mot en planet, er jeg for svak til å presse meg gjennom kroppene til utgangen. De danser og vrikker, lukter lykkelige og av billig alkohol. Det får meg til å ville kaste opp.

Bare la meg slippe unna... La meg ut—

Og jeg får endelig mitt ønske på den verste måten.

Noen dytter meg bakover, og baksiden av ankelen min fanger på foten til noen andre. Det er ingen som stopper meg fra å falle på et bord.

Jeg ser ikke hva som er på det, men tilsynelatende er det fylt med mat. Vekten min er den siste dråpen. Bordet bøyer seg, og plutselig krasjer alt på meg.

"Aagh!"

Brød smuldrer mot armene mine mens jeg prøver å dekke ansiktet mitt. Kvalmende søt paste smører seg inn i håret mitt. Jeg føler noe smushe på ryggen.

Muffins.

Ansiktet mitt, håret, klærne... Alt jeg hadde prøvd å gjøre for å se fin ut. Dekket i nyttårsmuffins.

Brystet mitt gjør så vondt. Jeg prøver å puste gjennom nesen og munnen i intervaller som jeg hadde sett på nettet. Men det er for vanskelig, og jeg ender opp med å hive etter pusten og blindet av festlysene.

Men så begynner jeg å se skygger sveve rundt meg. Synet mitt føles uklart... Det gjør vondt. Gråter jeg?

Jeg gisper, tvinger lungene til å utvide seg, og skyggene tar menneskelig form.

Det er mennesker. Festdeltakere. Planeter som ser ned på en knust klump.

De stirrer ned på meg, noen nysgjerrige, andre irriterte. Ingen av dem rekker ut for å hjelpe. Stemmer deres rumler i bakgrunnen som hvit støy.

Så fokuserer øynene mine på et par. To personer svinger lett gjennom mengden for å se på mitt spektakel.

Det er Oliver. Kjære Oliver. Min ledestjerne.

Armen hans er rundt jenta han var i sengen med, begge kledd tilfeldig. Hun lener seg på Olivers skulder mens han snakker.

"Cynthia? Hva gjør du her?" Han ser rundt meg. "Gud, for et rot..."

...Er dette hvordan du snakker til kjæresten din når hun ligger på gulvet, dekket i kake?

Øynene mine svir mer mens fingrene hans krøller seg med den andre jentas.

Jeg er en tosk. En absolutt tapdansende fenomen.

Jeg svarer ham ikke. I stedet prøver jeg å kravle til hendene og knærne og flykte.

Men glasuren er for glatt. Skoene mine glir mot gulvet uten feste, og jeg faller fremover. Skulderen min smeller mot bakken, blir mer dekket i kake og glasur og smerte smerte smerte.

Noen fniser, så ler noen få personer. Når jeg ser opp, stirrer telefonkameraer på meg som gjennomtrengende øyne. Galle bygger seg opp i munnen min.

"Hei, kom igjen—" Oliver begynner. Gjennom luggen ser jeg at han snakker til de andre, prøver å få dem til å legge bort telefonene.

Han stopper når jenta trekker ham tilbake nær henne, stirrer ned på meg som om jeg er hundedritt.

"Kjenner du henne fra et sted, Ollie?"

"Å, ja," Oliver smilte til henne. Det er lyst. Krøller øynene hans på en måte jeg ikke har sett på en stund. "Hun er vennen min."

...Rett.

Venn.

Han kan si det helt fint, ikke sant? Fordi ingen vet at vi er sammen.

Et hikst kveles motvillig i halsen min, akkurat i det jeg kjenner en hånd gripe rundt bicepsen min.

"Ok, ok, kom igjen. Det er nok moro, folkens," maser Oliver, mens noen folk buer lekent på ham. "Hei, la oss få deg hjem, ok?"

Fingrene hans graver seg inn i kjøttet på armen min, følelsen tar meg tilbake til et mørkt sted. Hendene mine blir numne, men jeg kan bare kjempe for å stå opp mens han trekker meg opp. Ingen legger merke til hvor røft han behandler meg...eller kanskje de ikke bryr seg.

Jeg vet at Oliver bryr seg. Han bryr seg så mye. Jeg kunne ødelegge nyttårsdaten hans, tross alt.

Han vil ikke at jeg skal fortelle alle sannheten. Men ville det være noe poeng i å gjøre det?

Hvem ville alle tro: den kommende hockey venstre vingeren eller den ukjente jenta som ødela festen?

Det bare gjør vondt. Alt jeg trodde om ham har vært en løgn.

Dette er akkurat som pappa, er det ikke?

Oliver... jeg trodde... Men han er...

Jeg vet ikke når eller hvordan vi kommer til døren, men jeg er for stiv til å bevege meg mye lenger.

Det føles som om noen sitter på brystet mitt, med hendene krøllet rundt halsen min. Jeg gisper, men ingenting kommer inn. Spytt samler seg i munnen min, renner ut fra hjørnene av leppene mine.

"...Du er full. Jeg skal bare få deg hjem."

Men jeg... Jeg vil ikke...

Jeg kan ikke si noe. For opptatt med å dø.

Ytterdøren åpnes, sender kjølig luft mot min kropp smurt med glasur. Øynene mine prøver å fokusere, fortsatt kokende i skallen.

Det var ikke Oliver som åpnet den. Det er Alex, iført samme antrekk som på restauranten, holder døren åpen på vei inn. Men han stopper der, bare tar oss inn.

"Åh, hei Alex. Eh, beklager rotet," hører jeg Oliver gjennom bomullen i ørene mine. "Vi skal komme oss ut av veien."

Blikket Alex gir oss er litt ubeskrivelig. Synet mitt svømmer fortsatt for mye til å kunne si.

Oliver’s grep på armen min strammer seg og jeg kveler tilbake et skrik. Han begynner å dra meg et sted...

Men så, en stor hånd klemmer rundt håndleddet mitt. En kjent hånd.

Ørene mine fortsetter å ringe mens blikket mitt glir ned til der Alex holder fast i meg.

"Åh, eh, ja. Beklager, Alex. Kan vi, eh, bare flytte oss til siden?"

Hans grønnøyde blikk borer seg inn i mitt, på en eller annen måte gjennom den vaklende gardinen av tilbakeholdte tårer.

"...Jeg bryr meg faktisk litt."

Oliver stopper. "Hvorfor da? Vi prøver å komme oss ut av veien din. Ingen respektløshet, men kan du slippe henne?"

Men i stedet for å svare ham, stirrer Alex bare på meg et øyeblikk lenger. Først da snakker han.

"Hei, vil du hjem med ham?"

...Åh. Han er...

Han snakker til meg. Ikke ignorerer meg.

Ser faktisk på meg. Selv etter den forferdelige tingen jeg sa til ham tidligere.

"Cynthia?"

Oliver’s stemme høres anstrengt ut. Likevel kan jeg ikke ta øynene fra Alex akkurat nå, kroppen min for stiv til å bevege seg mens lungene brenner.

"Cynthia...—hei, slipp—Cynthia. Gi meg bare et sekund, ok? Jeg kan forklare på vei hjem."

Øynene mine føles som bly mens jeg beveger dem i sokkene, klarer å se på ham. Men det tar bare et øyeblikk før blikket mitt snapper tilbake til Alex.

Ansiktet hans var uten bekymring for meg. Ingen anger, ingen skyld. Bare forlegenhet, ser tilbake mot folkene som nå ser på vår konfrontasjon ved ytterdøren.

...Hva er det han vil fortelle meg?

Vil det være en tårevåt historie om på en eller annen måte å bli tvunget til å være utro mot meg? Er det hvordan jeg gjorde noe som skjøv ham bort? Vil han gjøre det til min skyld?

Leser han og min biologiske far fra samme jævla håndbok? Gjør noe galt, gråter og ber og sier at han vil endre seg, blir tilgitt etter mye tanke. Gjenta.

Er det det han vil?

...Jeg kan ikke snakke. Brystet mitt er for stramt. All min innsats går til å sørge for at lungene ikke kollapser.

I stedet snur jeg hånden og krøller fingrene rundt Alex’s håndledd, stivt trekker.

Vær så snill.

Vær så snill.

Jeg er lei meg, Alex. Jeg er lei meg for det jeg sa.

Vær så snill, få meg ut herfra.