Kapittel ett

"Det finnes ingen steder du kan dra hvor jeg ikke vil finne deg. Du er min. Du vil alltid være min, og jeg vil plante mitt frø i deg, slik at du aldri vil være fri."

Ordene til et monster som noen ganger er en mann.

DRAVEN

Da jeg gikk av toget på Port Orchard stasjon, var det første jeg la merke til den tette tåken som omringet byen. Som røykstrimler i et tungt teppe, forgrenet som armer fra en enkelt sky, strakte den seg overalt. Den slynget seg rundt de eviggrønne trærne og opp langs fjellsiden. Den la seg over havkanten og bryggene i Port Orchard, Washington.

Himmelen over var dyp grå til tross for at det var midt på dagen, og et fint dryss av regn danset i luften. Det var vakkert, og nå var det mitt hjem.

Jeg hadde søkt på en jobb på en av de få barene i byen mens jeg fortsatt bodde i Florida. Jeg hadde spart de siste tre årene i påvente av dagen jeg endelig kunne forsvinne fra Miami, for alltid. For omtrent to uker siden fikk jeg sjansen. Og jeg tok den.

Men igjen, ikke sikker på om du ville kalle det jeg gjorde før, å leve. Jeg antar, det var mer som å eksistere.

Og...

Lide.

Jeg ristet av meg minnene om menneskene jeg etterlot, og steg ut på den mildt travle gaten. Port Orchard var ikke den største byen, men av en eller annen grunn var det mange mennesker ute på gatene. Bildevakre butikker linjet kvartalet jeg var på, med tårn av gamle hyttehus som klatret oppover bakkene bak det. Til høyre kunne jeg se det ferske fiskemarkedet nær bryggene og til venstre et travelt marked fullt av sjarmerende byfolk som solgte sine varer.

Nydelig.

Jeg hadde studert kartet over denne byen på telefonen min før jeg knuste den i fillebiter, tilbake i Miami. Jeg var glad for å se at bildene av dette stedet var ganske nøyaktige. På nettet så det ut som et virtuelt paradis. For noen som ønsket å flykte inn i regn og tåke, virket det perfekt. Virkeligheten skuffet ikke.

Jeg hevet ryggsekken høyere opp på skulderen og gikk mot bryggene i retning av min nye arbeidsplass.

Moonlight Lounge hørtes fancy ut, men jeg visste at det ikke ville være det. Ikke for lønnen de tilbød. Dessuten var dette ikke en by fylt med luksusbiler og snobbete kunder. Da jeg søkte over internett på biblioteket i Miami, trodde jeg egentlig ikke at jeg ville få jobben. Det var bare et langskudd i en rekke av langskudd som jeg hadde fantasert om.

Ironisk nok kom denne stillingen med en leilighet som lå over etablissementet. To fluer i en smekk der, så selvfølgelig var det øverst på ønskelisten min. Eieren ønsket noen som ikke bare kunne bartende, men også fungere som en slags vaktmester for stedet. Så naturligvis var det perfekt for noen som meg. Noen som ikke akkurat ønsket navnet sitt på noen leiekontrakt.

Selv om jeg kanskje 'tilfeldigvis' hadde krysset av i boksen merket mann i stedet for kvinne, og tilbudet jeg mottok var adressert til en Herr Draven Piccoli, hadde jeg ikke tenkt å rette opp denne misforståelsen før jeg ankom. Noe jeg var i ferd med å gjøre nå. Ikke mange vaktmestere er kvinner. Nå er alt som gjenstår å be om at arbeidsgiveren min kanskje overser min lille glipp og lar meg bli.

Hvis ikke? Vel, da ville jeg bo på et motell eller noe til jeg fant arbeid et annet sted. Nå som jeg er her, som faktisk her, er jeg fullstendig sjarmert av den mystiske auraen som omgir stedet. Nå vil jeg at dette skal være mitt hjem.

Jeg kikket opp på neonskiltet som blinket Moonlight Lounge i en moderne font med lilla bokstaver, tok et dypt pust og gikk inn.

Baren er ren og stort sett tom. Ikke helt uvanlig for barer på denne tiden av dagen. Det dempede lyset og det retro skinninteriøret gir stedet en nesten mafia-aktig stemning. Jeg går lenger inn mot den lange trebardisken, drar av meg hetten og ser meg rundt.

Blikket mitt fanger bordet i det fjerne hjørnet, nærmest de tonede frontvinduene. Der sitter tre menn, og alle ser opp i det øyeblikket jeg kommer inn. En av dem stivner, setter seg opp og stirrer på meg mens jeg stirrer tilbake.

Brystet mitt strammer seg. Hjertet dunker i ørene. For et øyeblikk er det som om jeg kjenner ham. Som om jeg VET hvem han er, men det er umulig.

Han er usedvanlig kjekk, med mørkerødt-brunt hår i en kort hestehale og øyne som brent kull. Dype og grå og... noe gjennomtrengende. De andre to mennene ser mer vanlige ut, og ikke på langt nær så skremmende som den første. Ingenting spesielt der, bare et par muskelbunter med dårlige holdninger.

Blikkene deres skifter mot meg, alle sammen hånler. Jeg løfter haken og ser bort, i hemmelighet håper jeg at ingen av de tre er eieren.

Fuck dere også, gutter.

Jeg vender oppmerksomheten tilbake til baren og ringer på den lille bjellen ved siden av kassaapparatet, i håp om at det kan fange oppmerksomheten til hvem enn som er i bakrommet.

En høy, kraftig mann som ser for ung ut til å være eieren, kommer stormende gjennom de svingende dobbeldørene bak disken. Med et bustete brunt skjegg og et hode fullt av hår som matcher, ser han også ut til å være overdrevent bygd og umulig muskuløs. Fyren smiler svakt mens han ser på meg. Blikket hans vandrer over meg fra topp til tå og tilbake igjen. De vennlige blå øynene smalner litt når de fanger opp ryggsekken min.

"Kan jeg hjelpe deg, lille dame?" spør han med et smil.

Jeg nikker, "Er du Bartlett?"

Mens han tørker et glass med en terryklut han tok fra hyllen, nikker han. "Det er jeg. Hvem kan du være?"

Her er det. Sannhetens øyeblikk.

"Jeg er Draven Piccoli. Jeg skal begynne å jobbe i dag."

Bartlett spenner seg, øynene faller mot bordet i hjørnet, så tilbake til meg. "Nei. Det kan du ikke være. Draven skal være en-en mann."

Jeg sukker, går nærmere baren for å sette meg. "Nei, Draven skal være vaktmester og bartender. Hvorfor spiller det noen rolle hvilket kjønn 'Draven' er?"

Bartlett ler. "Fordi Draven jeg ansatte må kunne kaste folk ut av en bar og løfte minst femti kilo. HAN må kunne håndtere en pistol i de små timer på natten under fullmåne. Og du? DU ser ikke ut som ham."

"Jeg kan løfte femti kilo," argumenterer jeg med et skjevt smil. "Kanskje ikke så mange ganger på en dag, men jeg kan løfte det."

Jeg prøver å legge litt bønnfallende i stemmen, håper at jeg kan spille på det søte kortet og at han kanskje kjøper det.

Han rister på hodet og setter et glass med ravfarget væske foran meg og hvisker, "Ta deg en drink, baby, og så gå din vei. Jeg beklager eventuelle ulemper dette kan ha forårsaket deg, men jeg er ikke på utkikk etter noen sexy vaktmester."

Jeg rynker pannen. Faen. Jeg visste at dette kunne skje, så hvorfor er jeg nå så skuffet?

Øynene mine fylles med tårer som jeg er forsiktig med å ikke tørke bort. Jeg tror jeg sannsynligvis må felle noen for å få min vilje. De brenner allerede ved tanken på kampen dette vil presentere for meg. Kanskje jeg kan finne en jobb som servitør. Eller kanskje det finnes en strippeklubb i byen, og jeg kan søke der. Strippeklubber sier aldri nei til et nytt ansikt - tro meg, jeg ville vite det.

Ser ut til å legge merke til ubehaget mitt, lener Bartlett seg nærmere meg. "Hvor langt reiste du for å komme hit, kjære?"

Jeg møter blikket hans og blunker bort tårene, bare for effekt, og gir ham et vaklende smil. "Langt nok."

Han sukker. "Jeg er lei for å høre det. Jeg kan ikke hjelpe deg."

Faen.