
Flokken: Regel Nummer 1 - Ingen Mates
Jaylee · Oppdateres · 881.0k Ord
Introduksjon
"Slipp meg," klynker jeg, kroppen min skjelver av begjær. "Jeg vil ikke at du skal røre meg."
Jeg faller fremover på sengen og snur meg for å stirre på ham. De mørke tatoveringene på Domonics veltrente skuldre skjelver og utvider seg med hans tunge pust. Hans dype smil, med smilehull, er fullt av arroganse når han rekker bak seg for å låse døren.
Han biter seg i leppen og går mot meg, hånden hans går til sømmen på buksene og den voksende bulen der.
"Er du sikker på at du ikke vil at jeg skal røre deg?" hvisker han, mens han løsner knuten og stikker en hånd inn. "For jeg sverger til Gud, det er alt jeg har ønsket å gjøre. Hver eneste dag fra det øyeblikket du kom inn på baren vår og jeg kjente din perfekte duft fra andre siden av rommet."
Ny i verdenen av shiftere, er Draven en menneskelig jente på flukt. En vakker jente som ingen kunne beskytte. Domonic er den kalde Alfaen av Rødulvflokken. Et brorskap av tolv ulver som lever etter tolv regler. Regler som de sverget aldri kunne brytes.
Spesielt - Regel Nummer En - Ingen Mates
Når Draven møter Domonic, vet han at hun er hans mate, men Draven har ingen anelse om hva en mate er, bare at hun har forelsket seg i en shifter. En Alfa som vil knuse hjertet hennes for å få henne til å dra. Hun lover seg selv at hun aldri vil tilgi ham, og forsvinner.
Men hun vet ikke om barnet hun bærer eller at i det øyeblikket hun dro, bestemte Domonic at regler var til for å brytes - og nå, vil han noen gang finne henne igjen? Vil hun tilgi ham?
Kapittel 1
"Det finnes ingen steder du kan dra hvor jeg ikke vil finne deg. Du er min. Du vil alltid være min, og jeg vil plante mitt frø i deg, slik at du aldri vil være fri."
Ordene til et monster som noen ganger er en mann.
DRAVEN
Da jeg gikk av toget på Port Orchard stasjon, var det første jeg la merke til den tette tåken som omringet byen. Som røykstrimler i et tungt teppe, forgrenet som armer fra en enkelt sky, strakte den seg overalt. Den slynget seg rundt de eviggrønne trærne og opp langs fjellsiden. Den la seg over havkanten og bryggene i Port Orchard, Washington.
Himmelen over var dyp grå til tross for at det var midt på dagen, og et fint dryss av regn danset i luften. Det var vakkert, og nå var det mitt hjem.
Jeg hadde søkt på en jobb på en av de få barene i byen mens jeg fortsatt bodde i Florida. Jeg hadde spart de siste tre årene i påvente av dagen jeg endelig kunne forsvinne fra Miami, for alltid. For omtrent to uker siden fikk jeg sjansen. Og jeg tok den.
Men igjen, ikke sikker på om du ville kalle det jeg gjorde før, å leve. Jeg antar, det var mer som å eksistere.
Og...
Lide.
Jeg ristet av meg minnene om menneskene jeg etterlot, og steg ut på den mildt travle gaten. Port Orchard var ikke den største byen, men av en eller annen grunn var det mange mennesker ute på gatene. Bildevakre butikker linjet kvartalet jeg var på, med tårn av gamle hyttehus som klatret oppover bakkene bak det. Til høyre kunne jeg se det ferske fiskemarkedet nær bryggene og til venstre et travelt marked fullt av sjarmerende byfolk som solgte sine varer.
Nydelig.
Jeg hadde studert kartet over denne byen på telefonen min før jeg knuste den i fillebiter, tilbake i Miami. Jeg var glad for å se at bildene av dette stedet var ganske nøyaktige. På nettet så det ut som et virtuelt paradis. For noen som ønsket å flykte inn i regn og tåke, virket det perfekt. Virkeligheten skuffet ikke.
Jeg hevet ryggsekken høyere opp på skulderen og gikk mot bryggene i retning av min nye arbeidsplass.
Moonlight Lounge hørtes fancy ut, men jeg visste at det ikke ville være det. Ikke for lønnen de tilbød. Dessuten var dette ikke en by fylt med luksusbiler og snobbete kunder. Da jeg søkte over internett på biblioteket i Miami, trodde jeg egentlig ikke at jeg ville få jobben. Det var bare et langskudd i en rekke av langskudd som jeg hadde fantasert om.
Ironisk nok kom denne stillingen med en leilighet som lå over etablissementet. To fluer i en smekk der, så selvfølgelig var det øverst på ønskelisten min. Eieren ønsket noen som ikke bare kunne bartende, men også fungere som en slags vaktmester for stedet. Så naturligvis var det perfekt for noen som meg. Noen som ikke akkurat ønsket navnet sitt på noen leiekontrakt.
Selv om jeg kanskje 'tilfeldigvis' hadde krysset av i boksen merket mann i stedet for kvinne, og tilbudet jeg mottok var adressert til en Herr Draven Piccoli, hadde jeg ikke tenkt å rette opp denne misforståelsen før jeg ankom. Noe jeg var i ferd med å gjøre nå. Ikke mange vaktmestere er kvinner. Nå er alt som gjenstår å be om at arbeidsgiveren min kanskje overser min lille glipp og lar meg bli.
Hvis ikke? Vel, da ville jeg bo på et motell eller noe til jeg fant arbeid et annet sted. Nå som jeg er her, som faktisk her, er jeg fullstendig sjarmert av den mystiske auraen som omgir stedet. Nå vil jeg at dette skal være mitt hjem.
Jeg kikket opp på neonskiltet som blinket Moonlight Lounge i en moderne font med lilla bokstaver, tok et dypt pust og gikk inn.
Baren er ren og stort sett tom. Ikke helt uvanlig for barer på denne tiden av dagen. Det dempede lyset og det retro skinninteriøret gir stedet en nesten mafia-aktig stemning. Jeg går lenger inn mot den lange trebardisken, drar av meg hetten og ser meg rundt.
Blikket mitt fanger bordet i det fjerne hjørnet, nærmest de tonede frontvinduene. Der sitter tre menn, og alle ser opp i det øyeblikket jeg kommer inn. En av dem stivner, setter seg opp og stirrer på meg mens jeg stirrer tilbake.
Brystet mitt strammer seg. Hjertet dunker i ørene. For et øyeblikk er det som om jeg kjenner ham. Som om jeg VET hvem han er, men det er umulig.
Han er usedvanlig kjekk, med mørkerødt-brunt hår i en kort hestehale og øyne som brent kull. Dype og grå og... noe gjennomtrengende. De andre to mennene ser mer vanlige ut, og ikke på langt nær så skremmende som den første. Ingenting spesielt der, bare et par muskelbunter med dårlige holdninger.
Blikkene deres skifter mot meg, alle sammen hånler. Jeg løfter haken og ser bort, i hemmelighet håper jeg at ingen av de tre er eieren.
Fuck dere også, gutter.
Jeg vender oppmerksomheten tilbake til baren og ringer på den lille bjellen ved siden av kassaapparatet, i håp om at det kan fange oppmerksomheten til hvem enn som er i bakrommet.
En høy, kraftig mann som ser for ung ut til å være eieren, kommer stormende gjennom de svingende dobbeldørene bak disken. Med et bustete brunt skjegg og et hode fullt av hår som matcher, ser han også ut til å være overdrevent bygd og umulig muskuløs. Fyren smiler svakt mens han ser på meg. Blikket hans vandrer over meg fra topp til tå og tilbake igjen. De vennlige blå øynene smalner litt når de fanger opp ryggsekken min.
"Kan jeg hjelpe deg, lille dame?" spør han med et smil.
Jeg nikker, "Er du Bartlett?"
Mens han tørker et glass med en terryklut han tok fra hyllen, nikker han. "Det er jeg. Hvem kan du være?"
Her er det. Sannhetens øyeblikk.
"Jeg er Draven Piccoli. Jeg skal begynne å jobbe i dag."
Bartlett spenner seg, øynene faller mot bordet i hjørnet, så tilbake til meg. "Nei. Det kan du ikke være. Draven skal være en-en mann."
Jeg sukker, går nærmere baren for å sette meg. "Nei, Draven skal være vaktmester og bartender. Hvorfor spiller det noen rolle hvilket kjønn 'Draven' er?"
Bartlett ler. "Fordi Draven jeg ansatte må kunne kaste folk ut av en bar og løfte minst femti kilo. HAN må kunne håndtere en pistol i de små timer på natten under fullmåne. Og du? DU ser ikke ut som ham."
"Jeg kan løfte femti kilo," argumenterer jeg med et skjevt smil. "Kanskje ikke så mange ganger på en dag, men jeg kan løfte det."
Jeg prøver å legge litt bønnfallende i stemmen, håper at jeg kan spille på det søte kortet og at han kanskje kjøper det.
Han rister på hodet og setter et glass med ravfarget væske foran meg og hvisker, "Ta deg en drink, baby, og så gå din vei. Jeg beklager eventuelle ulemper dette kan ha forårsaket deg, men jeg er ikke på utkikk etter noen sexy vaktmester."
Jeg rynker pannen. Faen. Jeg visste at dette kunne skje, så hvorfor er jeg nå så skuffet?
Øynene mine fylles med tårer som jeg er forsiktig med å ikke tørke bort. Jeg tror jeg sannsynligvis må felle noen for å få min vilje. De brenner allerede ved tanken på kampen dette vil presentere for meg. Kanskje jeg kan finne en jobb som servitør. Eller kanskje det finnes en strippeklubb i byen, og jeg kan søke der. Strippeklubber sier aldri nei til et nytt ansikt - tro meg, jeg ville vite det.
Ser ut til å legge merke til ubehaget mitt, lener Bartlett seg nærmere meg. "Hvor langt reiste du for å komme hit, kjære?"
Jeg møter blikket hans og blunker bort tårene, bare for effekt, og gir ham et vaklende smil. "Langt nok."
Han sukker. "Jeg er lei for å høre det. Jeg kan ikke hjelpe deg."
Faen.
Siste Kapitler
#658 Kapittel seks hundre femtiåtte
Sist Oppdatert: 8/21/2026#657 Kapittel seks hundre femtisyv
Sist Oppdatert: 8/8/2026#656 Kapittel seks hundre femtiseks
Sist Oppdatert: 7/31/2026#655 Kapittel seks hundre femtifem
Sist Oppdatert: 7/31/2026#654 Kapittel seks hundre femtifire
Sist Oppdatert: 7/20/2026#653 Kapittel seks hundre femtitre
Sist Oppdatert: 7/8/2026#652 Kapittel seks hundre femtito
Sist Oppdatert: 7/8/2026#651 Kapittel seks hundre femtiett
Sist Oppdatert: 7/8/2026#650 Kapittel Seks Hundre Femti
Sist Oppdatert: 7/8/2026#649 Kapittel seks hundre førti-ni
Sist Oppdatert: 7/8/2026
Du Kan Lide Dette 😍
Flokken: Regel Nummer 1 - Ingen Mates
"Slipp meg," klynker jeg, kroppen min skjelver av begjær. "Jeg vil ikke at du skal røre meg."
Jeg faller fremover på sengen og snur meg for å stirre på ham. De mørke tatoveringene på Domonics veltrente skuldre skjelver og utvider seg med hans tunge pust. Hans dype smil, med smilehull, er fullt av arroganse når han rekker bak seg for å låse døren.
Han biter seg i leppen og går mot meg, hånden hans går til sømmen på buksene og den voksende bulen der.
"Er du sikker på at du ikke vil at jeg skal røre deg?" hvisker han, mens han løsner knuten og stikker en hånd inn. "For jeg sverger til Gud, det er alt jeg har ønsket å gjøre. Hver eneste dag fra det øyeblikket du kom inn på baren vår og jeg kjente din perfekte duft fra andre siden av rommet."
Ny i verdenen av shiftere, er Draven en menneskelig jente på flukt. En vakker jente som ingen kunne beskytte. Domonic er den kalde Alfaen av Rødulvflokken. Et brorskap av tolv ulver som lever etter tolv regler. Regler som de sverget aldri kunne brytes.
Spesielt - Regel Nummer En - Ingen Mates
Når Draven møter Domonic, vet han at hun er hans mate, men Draven har ingen anelse om hva en mate er, bare at hun har forelsket seg i en shifter. En Alfa som vil knuse hjertet hennes for å få henne til å dra. Hun lover seg selv at hun aldri vil tilgi ham, og forsvinner.
Men hun vet ikke om barnet hun bærer eller at i det øyeblikket hun dro, bestemte Domonic at regler var til for å brytes - og nå, vil han noen gang finne henne igjen? Vil hun tilgi ham?
Gleden av hevn
Det var mitt tredje år på videregående. Etter to år med mobbing, var jeg endelig akseptert av mine jevnaldrende. Jeg hadde endelig blomstret opp til en kvinne, og nå ville alle være venn med meg. Men... så skjedde det.
Jeg vil aldri glemme hva som skjedde med meg den natten.
Jeg vil aldri glemme at jeg ikke fikk den rettferdigheten jeg fortjente.
Jeg vil ha hevn. Jeg vil at de skal dø...
Det samme vil mine tre elskere. Underbossene i Bloddisiplene.
Jeg visste at Xavier var forelsket i Joy i det øyeblikket han møtte henne. Men det stoppet verken meg eller Cristos fra å falle for henne også.
"Jeg tviler på at et imperium vil falle sammen fordi vi elsker den samme jenta," sa jeg. De Luca så sjokkert på meg.
"Stjeler dere penger fra andre mennesker?" spurte jeg, helt sjokkert over avsløringen hans. Jeg visste at Cristos var flink med datamaskiner og kryptering, jeg visste bare ikke hvor langt det gikk.
"Noen ganger. Noen ganger manipulerer vi, troller, stjeler inkriminerende bevis. Det vanlige."
"Våre falske ID-er... lagde du dem?" spurte jeg. Jeg var imponert fordi de så så ekte ut. "Ut fra skjermene ser det ut som et callsenter. Hvordan kunne dere ha kapitalen? Sikkerheten til å jobbe uten å være redd for politiet?"
"Sebastian, Xavier og jeg ble født inn i dette livet. Siden vi var små, ble vi trent til å jobbe som en enhet akkurat som fedrene våre. Mama Rose er ikke bare en enkel husmor. Hun er også en del av organisasjonen og sitter som en tredje høytstående tjenestemann," forklarte Cristos. "Sebastian, Xavier og jeg er underbossene i Bloddisiplene, den regjerende partiet i Vestkystmafiaen. Fedrene våre er sjefene mens mødrene og søstrene våre er rådgivere. Vi er i opplæring for å bli sjefene når fedrene våre går av. Sebastian har ansvar for varer, havner og virksomheter mens Xavier håndterer søppelet. Jeg, derimot, har ansvar for den virtuelle verden. Alt digitalt går gjennom meg."
Etter å ha forlatt sin lille by, får Joy Taylor en ny sjanse til livet og kjærligheten når hun krysser veier med tre kjekke unge menn på universitetet.
Nå er hun lykkelig, velstående og forelsket i tre vakre menn som setter henne høyt. Det virker som om det ikke er noe mer hun kunne ønske seg. Livet hennes føltes komplett.
Men hun kunne aldri gi slipp på smerten fra fortiden. Spesielt når hun oppdager at de fire guttene som voldtok henne i tredje klasse på videregående, har gjort det igjen. Denne gangen var den unge jenta ikke så heldig. Kroppen hennes ble funnet flytende i en innsjø nær byen.
Nå er Joy tilbake i New Salem, på jakt etter hevn.
Ti år kan ha gått, men hevn har ingen utløpsdato.
Dessverre for Joy, er ting ikke alltid slik de ser ut.
TW: Historien inneholder grafiske referanser til seksuelle overgrep og vold.
(Prologen er skrevet i tredje person; de følgende kapitlene i første person.)
Blodsbånd
Hans isblå øyne glitrer grusomt i det svinnende lyset fra peisen mens han blottlegger sine hoggtenner bare noen centimeter fra ansiktet mitt, leppene hans deler seg i et bredt smil.
"Det er tid for din straff, lille hore," knurrer han.
Når atten år gamle Arianna Eaves møter sin nye stefarens trettifem år gamle bror, blir hun umiddelbart tiltrukket av ham selv om han er nesten dobbelt så gammel som henne. Lite vet hun at Aleksandr ikke er en vanlig mann - og aldersforskjellen deres er mye verre enn hun noen gang kunne ha forestilt seg.
Om dagen er Aleksandr Vasiliev en notorisk arrogant, blendende vakker milliardær playboy. Om natten er han en syv hundre år gammel vampyr, en mester i både nytelse og smerte. Øyeblikket han får øye på sin brors sexy lille stedatter, vil han ha henne mer enn noe annet i verden, og han vil gjøre alt for å få henne.
Dykk inn i en verden styrt av nattens skapninger, hvor skitne forbudte lyster og erotiske fantasier slippes løs i en dampende, glødende het fortelling om begjær og lengsel som vil etterlate deg andpusten og tiggende om mer.
Advarsel: Denne boken inneholder erotisk innhold, smuss og veldig, veldig frekt språk. Dette er en erotisk roman og inneholder tung BDSM. Historien starter med en langsom oppbygging og blir deretter ekstremt het og skitten etter hvert som ting varmes opp ;) Nyt!
Arr
Amelie ønsket bare å leve et enkelt liv utenfor rampelyset fra sin Alfa-blodlinje. Hun følte at hun hadde det da hun fant sin første make. Etter år sammen, viste det seg at maken hennes ikke var den mannen han utga seg for å være. Amelie ble tvunget til å utføre Avvisningsritualet for å sette seg selv fri. Friheten hennes kom med en pris, en stygg svart arr.
"Ingenting! Det er ingenting! Bring henne tilbake!" Jeg skrek med hele mitt vesen. Jeg visste det før han sa noe. Jeg følte henne i hjertet mitt si farvel og slippe taket. I det øyeblikket strålte en ufattelig smerte til kjernen min.
Alfa Gideon Alios mister sin make på det som skulle være den lykkeligste dagen i hans liv, fødselen av tvillingene hans. Gideon har ikke tid til å sørge, etterlatt uten make, alene, og en nybakt alenefar til to spedbarnsdøtre. Gideon lar aldri sin sorg vises, da det ville være å vise svakhet, og han er Alfaen av Durit-vakten, hæren og etterforskningsarmen til Rådet; han har ikke tid til svakhet.
Amelie Ashwood og Gideon Alios er to knuste varulver som skjebnen har tvunnet sammen. Dette er deres andre sjanse til kjærlighet, eller er det deres første? Når disse to skjebnebestemte makene kommer sammen, kommer onde planer til live rundt dem. Hvordan vil de forenes for å holde det de anser som mest dyrebart trygt?
Milliardærens tilfeldige ekteskap
(Jeg anbefaler på det sterkeste en fengslende bok som jeg ikke klarte å legge fra meg på tre dager og netter. Den er utrolig engasjerende og et must å lese. Tittelen på boken er "Giftet inn i rikdom, eksen går amok". Du kan finne den ved å søke etter den i søkefeltet.)
Skjebnetråder
Som alle barn, ble jeg testet for magi da jeg bare var noen dager gammel. Siden min spesifikke blodlinje er ukjent og min magi er uidentifiserbar, ble jeg merket med et delikat virvlende mønster rundt min øvre høyre arm.
Jeg har magi, akkurat som testene viste, men den har aldri stemt overens med noen kjent magisk art.
Jeg kan ikke puste ild som en drage Shifter, eller forhekse folk som irriterer meg som hekser. Jeg kan ikke lage eliksirer som en alkymist eller forføre folk som en succubus. Nå mener jeg ikke å være utakknemlig for den kraften jeg har, den er interessant og alt, men den har bare ikke så mye kraft og for det meste er den ganske ubrukelig. Min spesielle magiske ferdighet er evnen til å se skjebnetråder.
Det meste av livet er irriterende nok for meg, og det som aldri falt meg inn er at min partner er en frekk, pompøs plage. Han er en Alfa og min venns tvillingbror.
"Hva driver du med? Dette er mitt hjem, du kan ikke bare slippe deg inn!" Jeg prøver å holde stemmen fast, men når han snur seg og fester blikket på meg med sine gyldne øyne, krymper jeg meg. Blikket han gir meg er overlegen, og jeg senker automatisk øynene til gulvet som jeg pleier. Så tvinger jeg meg selv til å se opp igjen. Han legger ikke merke til at jeg ser opp fordi han allerede har sett bort fra meg. Han er frekk, jeg nekter å vise at han skremmer meg, selv om han definitivt gjør det. Han ser seg rundt og etter å ha innsett at det eneste stedet å sitte er det lille bordet med sine to stoler, peker han på det.
"Sett deg," beordrer han. Jeg glor på ham. Hvem er han til å kommandere meg på denne måten? Hvordan kan noen så ufyselig muligens være min sjelevenn? Kanskje jeg fortsatt sover. Jeg klyper meg i armen og øynene mine fylles litt med tårer fra smerten.
Gjenfødelse: Hevnens Gudinne
Jeg ble forrådt av både min forlovede og min søster.
Enda mer tragisk, de kuttet av meg lemmene, skar ut tungen min, hadde sex foran meg, og myrdet meg brutalt!
Jeg hater dem så mye...
Heldigvis, ved en skjebnens vending, ble jeg gjenfødt!
Med en ny sjanse i livet, skal jeg leve for meg selv, og jeg skal bli dronningen av underholdningsindustrien!
Og jeg skal søke hevn!
De som en gang mobbet og skadet meg, skal jeg få til å betale tilbake tidobbelt...
(Ikke åpne denne romanen lett, ellers vil du bli så oppslukt at du ikke klarer å stoppe å lese på tre dager og netter...)
De fire mafia mennene og deres pris
"Kyss tilbake," mumler han, og jeg kjenner grove hender over hele kroppen som gir meg stramme klemmer som en advarsel om å ikke gjøre dem mer sinte. Så jeg gir etter. Jeg begynner å bevege munnen og åpner leppene litt. Jason kaster bort ingen tid på å utforske hver tomme av munnen min med tungen sin. Våre lepper danser tango, hans dominans vinner løpet.
Vi trekker oss unna, puster tungt. Deretter snur Ben hodet mitt mot seg og gjør det samme. Hans kyss er definitivt mykere, men like kontrollerende. Jeg stønner inn i munnen hans mens vi fortsetter å utveksle spytt. Han napper lett i underleppen min med tennene sine når han trekker seg unna. Kai drar i håret mitt, så jeg ser opp, hans store skikkelse tårner over meg. Han bøyer seg ned og krever leppene mine. Han var røff og kraftfull. Charlie fulgte etter og var en blanding. Leppene mine føles hovne, ansiktet mitt føles varmt og rødt, og beina mine føles som gummi. For noen morderiske psykopatiske drittsekker, fy søren kan de kysse.
Aurora har alltid jobbet hardt. Hun vil bare leve livet sitt. Ved en tilfeldighet møtte hun fire mafia menn: Jason, Charlie, Ben og Kai. De er de ultimate dominanter på kontoret, i gatene, og definitivt på soverommet. De får alltid det de vil ha, og DE DELER ALT.
Hvordan vil Aurora tilpasse seg å ha ikke én, men fire mektige menn som viser henne den nytelsen hun bare har drømt om? Hva vil skje når en mystisk person viser interesse for Aurora og ryster opp ting for de beryktede mafia mennene? Vil Aurora endelig underkaste seg og erkjenne sine dypeste ønsker, eller vil hennes uskyld bli ødelagt for alltid?
Den tapte prinsessen av lykantropene
"Nei, vær så snill, la meg se på deg. Jeg vil se din vakre kropp," sier han.
Hvordan kunne han si at jeg var vakker med arr over hele kroppen? Jeg har ikke annet enn hud og bein. Tårer strømmer fra øynene mine. Han tørker dem bort og omfavner meg i en trøstende klem.
"Slipp alt ut," sier han.
Han begynner å vaske lårene mine, sakte beveger han seg opp mot vaginaen. Merker min spenning, stopper han brått og fortsetter med å vaske håret mitt før han svøper et håndkle rundt meg.
"Kan jeg kysse deg?" spør han.
Jeg nikker.
Han kysser meg dypt og intenst.
Som den laveste slaven i ulveflokken, hadde Sarah vært vant til pisker og lenker siden hun var barn.
Da hun lukket øynene igjen og ventet på å bli pisket,
uventet, var det hun ventet på bare en varm klem.
"Jeg har endelig funnet deg."
Alfa-kongen reddet henne. Hun var ikke bare den savnede prinsessen, men også hans skjebnebestemte partner.
Den Hvite Ulven
Hun fulgte duften ned en gang til hun kom til en dør og innså at hun sto i kongens kvarter. Så hørte hun det. En lyd som fikk magen til å vrenge seg og brystet til å verke av smerte. Stønning kom fra den andre siden av døren.
Tårene begynte å falle. Hun tvang føttene til å bevege seg. Hun kunne ikke tenke, ikke puste, alt hun kunne gjøre var å løpe. Løpe så fort og så langt hun kunne.
Regnet øste ned. Tordenen rullet. Lynet slo i det fjerne, men hun brydde seg ikke. Nei, alt hun kunne tenke på var sin make. Hennes ene sanne make var for øyeblikket med en annen kvinne i sin seng.
Alexia var født til å være en hvit ulv. Hun er sterk og vakker og har sett frem til å møte sin make i atten år. Caspian var Alfa-kongen. Han ønsket sin luna, men han gjorde en stor feil. Han lå med en annen kvinne bare for sex. Han ville gjøre alt for å vinne tilbake sin lunas hjerte.
Men som konge må han ta på seg ansvaret for å patruljere grensen. Caspian falt uventet i fare, og det var den hvite ulven, Alexia, hans luna, som reddet ham. Caspian kunne ikke ta øynene fra henne. Vil Alexia tilgi Caspian og bli hans Luna-dronning?
Etter å ha sovet med sjefen
(Jeg anbefaler på det sterkeste en fengslende bok som jeg ikke klarte å legge fra meg på tre dager og netter. Den er utrolig engasjerende og et must å lese. Tittelen på boken er "Etter bilsex med direktøren". Du kan finne den ved å søke etter den i søkefeltet.)











