Kapittel fem

DRAVEN

Jeg skynder meg mot den andre siden av gangen slik at det skal se ut som om jeg kommer tilbake fra toalettet. På vei tilbake til baren møter jeg Barts triste, tunge øyne.

I et forsøk på å late som om jeg ikke har peiling på hva som foregår, smiler jeg så bredt som mitt skuffede hjerte tillater. "Hva er galt, sjef?"

"Eh, Draven - jeg må-" han avbryter seg selv idet noen nærmer seg bak meg.

Gjett hvem det er. Øyerull.

Jeg kunne vært døv og blind, og jeg ville fortsatt visst hvem som sto bak meg. Varmen hans presser mot ryggen min igjen, og hårene på nakken reiser seg.

Hvis jeg lener meg litt tilbake... vil rumpa mi presse rett mot hans...

Nei, Draven, nei!

"Bartlett må renovere leiligheten oppe - så du må bo et annet sted til det er ferdig," avbryter Domonics lave stemme.

Hva er dette nå?

"Et annet sted?" Mine spørrende øyne møter Barts, og han trekker på skuldrene. "Hvor da?"

Å vite det jeg vet - som er at Domonic lyver - tenner en sinne i meg, og jeg snur meg mot ham med et blikk.

Han smiler, den søte smilegropen blinker nok til å gjøre trusene mine fuktige. "Jeg kan ordne et sted for deg, en liten leilighet på toppen av bakken."

"Nei takk. Jeg har ikke råd," sier jeg jevnt, og presser ryggen mot disken for å skape avstand mellom oss. Han er altfor nær. Den munnvannende lukten av ham gjør meg svimmel.

"Du har råd." Kjeven hans strammer seg, og han stirrer ned på meg. "Du trenger ikke betale husleie, for jeg eier den."

Øynene mine smalner, og jeg vipper hodet mot ham i bebreidelse.

Jeg kan ikke la ham vite at jeg lyttet til samtalen deres.

"Jeg vil ikke ha noe fra deg," knurrer jeg.

Han freser, en muskel i kjeven tikker. Han plasserer hendene på baren på begge sider av meg, og fanger meg inn igjen. Han presser seg nærmere, så vi er bare noen få centimeter fra hverandre, og svarer, "Da bor du hos meg. I huset mitt."

Jeg hører Bart slippe et glass bak baren og banne.

Jeg fnyser, "Hos deg? I huset ditt?" Vel, hvis det ikke utløste en latterkrampe. "Jeg sover heller på baren eller på togstasjonen," svarer jeg. "Nei takk."

Plutselig bøyer han hodet fremover, og jeg fryser. Nesen hans glir inn i de lange bakre lokkene av håret mitt, og leppene hans berører knapt kinnet mitt på vei til øret. Jeg må tvinge meg selv til å stå fast selv om instinktene mine får meg til å rygge bakover. Pusten hans varmer nakken min, og jeg kunne sverge på at jeg hører begynnelsen av et stønn. Han hvisker, "Da tar du enten leiligheten, eller så tar du toget ut. Hva blir det?"

Hjertet mitt begynner å hamre i brystet med hans nærhet. Den deilige furuduften av hans aftershave filtrerer gjennom sansene mine og får meg til å skjelve innvendig. Jeg kan føle armene hans lukke seg på hver side av kroppen min. Som om han sakte lukker dem rundt meg, en liten millimeter om gangen. Elektrisitet gnistrer når han presser seg nærmere brystet mitt. Så sterkt at jeg er overrasket over at det ikke knitrer.

Jeg åpner munnen for å snakke, men ordene setter seg fast i halsen idet jeg føler den myke børsten av tennene hans på øreflippen min.

Å Gud. Hva i helvete gjør han?

Han hvisker forsiktig, "Vær så snill. Bare til vi kan forsterke sikkerheten i leiligheten din."

Så trekker han seg tilbake og møter blikket mitt direkte, nikker til meg mens jeg står der og peser etter pusten.

Blikket mitt smalner mot ham, og han smiler, krysser armene over brystet.

Jævel! Han gjorde alt det der med vilje. Han bare fyrte meg opp.

Han vet! Han må ha sett meg gjemme meg der bak. Det er derfor han stoppet i gangen.

"Greit," biter jeg av, og stikker ham skarpt i brystet. "Men jeg får beholde jobben min."

Domonic skuler på meg. Øynene hans flyter opp og tilbake mot der Bart står på den andre siden av disken. "Det er ikke nødvendig, for som jeg sa, jeg vil ikke kreve husleie."

Jeg ler - denne drittsekken er virkelig noe for seg selv. "Det er nødvendig fordi jeg vil betale deg tilbake," snerrer jeg.

"Betale ham tilbake for hva?" En tykk fløyelsmyk stemme lyder fra Domonics side, og jeg vet uten å se at det er Barbie.

Domonic spenner seg synlig idet hun legger en kunstferdig manikyrert hånd på armen hans. Nå som jeg står ansikt til ansikt med henne, ser hun ikke i nærheten så søt ut som jeg først trodde. Ansiktet hennes er dekket av et tykt lag sminke, og øynene hennes er for nære hverandre, kvelende broen av den spisse lille nesen hennes. Hun har fine pupper da. Bitch. Men et blikk ned forteller meg at det er alt hun har. Hoftene hennes er ikke-eksisterende.

Døde blå øyne finner mine, og hun snerrer, "Jeg stilte deg et spørsmål."

Hun er høyere enn meg.

Men jeg kan ta henne.

Jeg smiler, fint og bredt, og vender deretter oppmerksomheten tilbake til Domonic. "Kan du gå med din hore tilbake til bordet ditt, vær så snill?"

"Hore?!" Hun freser.

Bart hyler bak meg, latteren hans legger til en ny glede til smilet mitt.

"Margo, dette angår ikke deg. Gå og sett deg i bilen. Vi drar," sier Domonic tørt.

Margo, huh? Blæh. Kjedelig...

Margo tramper med én fot og snur seg deretter rundt, på vei mot døren. Hun sørger for å sende meg et siste bitch-blikk før hun går, og for det er jeg takknemlig.

Hore.

Domonic masserer tinningen sin. "Som jeg sa, du vil ikke trenge denne jobben."

Jeg støtter en finger under haken som om jeg var dypt i tanker. "Vel, da er det ingen avtale. For jeg liker denne jobben, og du skal ikke hindre meg i å beholde den."

Han stirrer på meg, så ler han mørkt. "Greit. Du kan beholde jobben, men bare så du vet det, leiligheten er fire mil opp bakken. Så hvis du insisterer på å beholde den, vil du bruke mye tid på å gå."

"Jeg liker å gå," sier jeg, og det er sant, det gjør jeg. "Det er bra for rumpa mi," legger jeg til. "Høres morsomt ut."

Igjen klemmer han tennene sammen. Øynene hans blir tunge mens de følger hoftene mine. "Du kommer ikke til å gå fire mil hver natt klokken to om morgenen."

"Jeg kan kjøre henne hjem," tilbyr Bart.

Jeg smiler, "Der ser du? Bart vil kjøre meg."

Domonic nikker, og ser på Bart idet han snur seg for å gå. "Jeg ser dere begge i leiligheten i kveld da."

"Kan du ikke bare gi meg nøkkelen nå? Jeg vil hate å forstyrre din fest."

Han ignorerer meg, ler mens han går.

Jeg må være gal. Jeg liker ikke engang denne fyren! Han kunne være en seriemorder for alt jeg vet.

Som om Bart leser tankene mine, sier han, "Ikke bekymre deg, kiddo. Domonic er en drittsekk, ja, men han er også en god fyr."

"Det sier du."

Når Bart stenger og jeg har pakket ryggsekken min, er klokken halv tre om morgenen. Vi setter oss i lastebilen hans og kjører inn i den tette tåken på de omkringliggende gatene. Det er ikke mange biler igjen på veien, og den begrensede gatebelysningen legger bare til den uhyggelige atmosfæren. Månen er bare en kvart og delvis tildekket, så utsikten min over landskapet rundt meg er begrenset. På vei opp den bratteste bakken, ser jeg på Bart.

"Hvor langt bor du fra leiligheten?"

Han smiler ertende, "Jeg bor bare en blokk unna. Hvorfor? Er du redd?"

"Ikke redd akkurat. Bare... forsiktig."

Han sukker, strekker en arm over for å trekke meg inn i en vennlig sideklem. "Vi er stort sett gode folk her ute, Draven. Etter at du har vært her en stund, vil du se det. Dessuten, det er ikke som om du vil være alene på eiendommen."

"Eiendommen?"

Han ler. "Leiligheten ligger på utleierens eiendom. Jeg antar du kan si at det er mer som et gjestehus."

Gjestehus?

Domonics gjestehus?

"Og utleieren min er..." sier jeg akkurat idet vi kjører forbi en moderne port omgitt av eviggrønne trær. "Domonic," freser jeg, ser ham stå utenfor et stort moderne hus som ser ut til å være vegg-til-vegg glass.

Jeg ruller ned vinduet idet lastebilen står på tomgang ved siden av ham. Han har på seg grå joggebukser og en matchende hettegenser. Og... han så deilig ut.

"Hvor i helvete har dere vært?" Snerrer han sint, "Jeg har ventet her ute i førtifem minutter."

"Jeg måtte stenge, mann. Og Draven måtte pakke tingene sine."

Domonic ser mistenksomt på oss før han ruller blikket mot himmelen og gestikulerer for Bart å fortsette ned oppkjørselen.

Når vi passerer hovedhuset, tar jeg inn alle dets detaljer. Jeg kan bokstavelig talt se kjøkkenet, stuen og spisestuen gjennom de plettfrie glassveggene. Sportsnettverket spiller på en syttifem-tommers flatskjerm inne, og bildet er så bra at jeg føler at jeg er i rommet et øyeblikk. Den moderne innredningen er gjort i brunt og hvitt, alt i stedet ser uttrykkelig dyrt ut. Plutselig er jeg redd for hva jeg kan se gjennom de glassveggene.

Hvor er jenta hans? Margo.

Jeg vil ikke ha førsteradsplasser til Fifty Shades of Slut!

Når jeg snur meg tilbake til oppkjørselen og bort fra huset, ser jeg det. 'Leiligheten'. Det ser ut som en miniatyr av hovedhuset, men med færre vinduer i andre etasje.

"Å. Min. Gud," sier jeg stille idet vi kjører opp og verandalyset tennes. "J-jeg har ikke råd til dette!"

Bart ler hjertelig, slår av motoren. "Husleiefritt, husker du?"

"Men jeg vil ikke at det skal være gratis! Jeg vil betale ham tilbake!"

"Vel, da betaler du ham tilbake."

"Men!" snerrer jeg gjennom sammenbitte tenner. "Jeg har ikke råd til dette!"

Akkurat da åpner passasjerdøren seg, og Domonic invaderer plassen vår. Jeg ser på ham med skepsis. "Du bor her." Det er ikke et spørsmål, men han nikker, øynene på Bart.

"Dere to sitter veldig tett sammen." Den umiskjennelige rumlingen av et knapt hørbart knurr fyller luften. En mye lik den jeg hørte første dagen jeg gikk inn i baren.

Så veldig merkelig...

Leppen min løfter seg i irritasjon, og jeg snur meg sakte i setet for å plante et veldig takknemlig, veldig vått kyss på Barts kinn. "Takk," hvisker jeg, smilende når Bart ser ut som om han ikke kan puste. "Sees i morgen, sjef."