Kapittel seks

DRAVEN

En hånd klemmer seg rundt armen min, og jeg blir røsket ut av pickupen. «Ha det!» bjeffer Domonic mot Bart før han smeller igjen døra. Bart rygger ut av innkjørselen som om livet hans står på spill, og jeg sender Domonic et mørkt blikk.

Jeg rister hånda hans av armen min og spør: «Hva faen er problemet ditt?»

Han koker. Stirrer på meg som om jeg er en eller annen forrædersk kjerring. Man skulle tro jeg nettopp hadde druknet valpen hans eller noe.

«Du kysset ham,» sier han, med en kald, følelsesløs stemme.

Jeg fnyste. Seriøst? «Eh, ja. Det gjorde jeg. Og så? Han er vennen min, og hvis det ikke var for ham, hadde jeg sittet på et lugubert motell et sted og ventet på å dø.»

Bart er den eneste jeg burde kysse!

Domonic fnyser tilbake, og de grå øynene hans blir mørke av forakt. «Vennen din? Du kjenner ham jo ikke engang.»

«Tilbød du meg dette stedet bare for å få meg alene og spy ut hatet ditt?» Jeg stirrer hardt på ham og rister på hodet av frekkheten. «Jeg kjenner ikke deg heller, men her står vi.» Det er bitende kaldt, sånn råkaldt som kryper inn i margen, og jeg står her og skjelver mens denne idioten skal stå og se ned på meg med den derre mine. «Skal vi gå inn, eller?»

Øynene hans glitrer, som om de går fra is til ild på et øyeblikk. «Vi?» Han smiler skjevt, antydende, tar et skritt nærmere på verandaen og lar blikket gli langsomt nedover kroppen min.

Kinnene mine blir varme. Huden kjennes nesten hvitglødende der blikket hans treffer. Jeg tar et skritt tilbake. «Jeg går ut fra at du skal vise meg rundt.»

Han sukker. Det kjølige, grå blikket streifer håret mitt et sekund før han fisker en nøkkel opp av lomma. «Her. Alt funker, og alt er av beste kvalitet. Frokost er klokka ni presis. Ikke kom for sent.»

Så snur han seg for å gå mot bakdøra si, og der står Margo og venter på ham, tilfeldigvis, kledd i ingenting annet enn en lang silkekåpe.

Ekstremt.

Sinne napper i nervene mine. Jeg banner for meg selv fordi jeg lot ham flørte sånn for et øyeblikk siden. «Jeg skal ikke spise frokost med deg og dama di,» sier jeg, og så snur jeg meg for å låse opp.

Nøkkelen glir lett inn, og idet døra åpner seg og jeg går inn, fylles gangen av et mykt lys.

Fint.

Jeg snur meg for å lukke døra, og jeg skriker. Domonic står i entreen bak meg. Jeg hørte ham ikke engang komme.

Han gliser, lukker døra bak seg og kommer mot meg med rolige, målbevisste skritt. «Hun er ikke dama mi, og jeg var akkurat i ferd med å kjøre henne hjem,» sier han lavt, med en forførende stemme. En sånn som får pusten min til å gå litt fortere enn den gjorde.

«Åh,» hvesser jeg og rygger, lenger og lenger, til baksiden av de jeanskledde beina mine treffer en myk skinnsofa. «Jeg bryr meg ikke,» lyver jeg.

Han fortsetter mot meg. Kjeven hans strammer seg irritert før han stopper, med knapt en håndsbredde mellom oss. Ansiktet blir alvorlig. Han ser seg rundt, hendene i lommene, og sier: «Jeg vet det er mye vinduer, men hvis du slår på bryteren på veggen, går persiennene ned.»

Jeg nikker og slipper sekken på sofaen. «Greit å vite. Du kan gå nå,» puster jeg ut.

Han kremter. Blikket hans glir sakte rundt, men han gjør ingen mine til å gå. «Du har ikke… noe for Bartlett, har du?»

Jeg var i ferd med å si noe slemt og tvetydig, men uttrykket i øynene hans stopper meg. Han ser usikker ut. Til og med litt nervøs. Det var nesten søtt. Faen. Det var mer enn søtt.

«Nei, jeg har ikke noe for Bart,» svarer jeg lavt, og skuldrene mine senker seg, nesten mot varmen som stråler fra kroppen hans.

Han flytter føttene og kommer en tomme nærmere. Et halvt smil lager en grop i det ene kinnet mens han ser ned på meg. Det varme, gule lyset i rommet gjør øynene hans litt mer gyldne enn grå. «Greit, da,» sukker han og går baklengs mot ytterdøra. «Husk: ni presis. Hvis du får meg til å komme og hente deg, kommer jeg naken.»

Jeg svarer ikke.

I så fall kommer jeg kanskje for sent med vilje.

Ikke tru meg, kompis.

Da han når døra, snur han seg og går ut uten å se seg tilbake. Jeg kaster ikke bort et sekund. Jeg låser etter ham, og så slår jeg på bryteren så alle vinduene blir skjermet.

Så snur jeg meg og vender meg mot kjøkkenet, og bestemmer meg for å se hva som er i kjøleskapet. Til min overraskelse er det faktisk stappfullt. På en av hyllene står det en tallerken dekket med plastfolie. En liten lapp er teipet fast foran. Den får meg til å smile som en forbanna idiot.

På lappen står det:

Du gikk glipp av middagen.

Med et glis som går fra øre til øre stirrer jeg lengselsfullt mot ytterdøra. Så biter jeg meg i leppa, drar tallerkenen ut og setter den i mikrobølgeovnen.

Kanskje … han er ikke så ille likevel.

Kanskje … livet her faktisk kommer til å funke.

DOMONIC

Jeg har sett på henne mens hun sover i en time allerede, og jeg klarer fortsatt ikke å tvinge meg selv ut døra. Som jeg mistenkte, har hun lukket igjen alle vinduene i leiligheten. Så i stedet for å holde øye med henne fra soverommet mitt, slik jeg hadde tenkt, måtte jeg snike meg inn som en jævla snik.

Nå klarer jeg ikke å ta øynene fra henne.

Bartlett hadde rett. Hun er full av blåmerker. På armene, skuldrene, halsen. Og ikke den typen merker som kommer av «vanlig» mishandling. Nei. Dette er harde blåmerker. Slike som kommer av at noen har grepet deg. Eller holdt deg nede mot din vilje.

Jeg burde ikke ha sneket meg inn her. Men jeg ville se det med egne øyne. Jeg måtte se det.

Jeg liker det ikke. Den følelsen jeg har i kroppen er farlig. Jeg klandrer ikke Bartlett helt for at han gikk imot ordren min om å kvitte seg med henne. Ikke med det hun har vært gjennom. Men nettopp derfor måtte jeg forsikre meg om at det var jeg som hadde ansvaret for at hun var trygg.

Hvis noen skal ha det ansvaret, så er det meg.

Jeg innrømmer det: den verkende lengselen som dunket og sved gjennom hele dagen, hadde bare blitt verre før jeg kom tilbake til baren i kveld. Jeg var forberedt på å håndtere det. I hvert fall trodde jeg det. Så da jeg så at hun faktisk fortsatt var der og ikke hadde dratt, ble jeg forbanna. Men … jeg ble også lettet. For trykket i brystet forandret seg. Det ble mer et stikk av velbehag enn en smertefull knute, i det øyeblikket jeg fikk øye på henne bak disken.

Med et lavt sukk rører hun på seg i søvne. Hun snur seg og strekker det ene beinet ut, så det havner utenfor teppet. Kroppen min hamrer av raseri når jeg ser hva som skjemmer den vakre huden hennes. Og hvor.

Noen har skadet henne stygt, og jeg må komme meg ut herfra, ellers mister jeg kontrollen.

Så lydløst jeg klarer, trekker jeg teppet over henne igjen. Og før jeg rekker å stoppe meg selv, lar jeg fingertuppene gli over de myke leppene hennes.

«Jeg vil ikke ha deg her,» hvisker jeg. «Men jeg kan heller ikke la deg dra. Ikke ennå.»

Først må jeg fjerne trusselen mot at hun i det hele tatt overlever. Så skal jeg la henne gå. Jeg må det.

Som en skygge i natta glir jeg tilbake i mørket. Jeg tar ett siste blikk på det perfekte ansiktet hennes. Så forlater jeg leiligheten og går tilbake til huset mitt, vel vitende om at jeg ikke kommer til å få sove resten av natta.

Hun er for nær. Og samtidig ikke nær nok.

Hvordan døde moren hennes?

Jeg må finne ut alt jeg kan om henne. Jeg vil vite hvor hun kommer fra. Jeg må vite hvem stefaren hennes er, hva han gjorde mot henne, og hvorfor.

Jeg sender en melding til Rainier og ber ham møte meg på klubben klokka tolv i morgen. Jeg skal få ham til å sette i gang med å finne ut nøyaktig hvem frøken Draven Piccoli er. Alt dette må være på plass før neste fullmåne.

Jeg skotter bort på klokka på peishyllen og ser at den allerede er fem om morgenen. Jeg sender et hardt blikk mot senga og kroppen som ligger der. Margo er ingenting sammenlignet med den sexy, mørkhårede skjønnheten som på urovekkende vis har trådt inn i livet mitt.

Å tenke på at jeg bare i går lå og knulle Margo her, i akkurat dette rommet.

Nå er bare minnet nok til å få det til å vrenge seg i meg.

Jeg skal ikke ligge med henne. Jeg kan ikke.

Jeg stirrer ned på mobilen og bestiller den tidligste turen jeg kan få for å sende Margo hjem. Så trekker jeg på skuldrene og trykker på bryteren som åpner persiennene i alle vinduene på rommet mitt. Jeg kunne prøvd å fortelle meg selv at jeg gjorde det for å holde øye med leiligheten herfra, men det hadde vært løgn.

Jeg gjorde det fordi jeg ikke ville at Draven skulle se bort hit og lure på om jeg lå og knulle Margo.

Jeg vil at jenta jeg nekter å holde fast på, skal vite at det ikke finnes noen andre enn henne.

Herregud, jeg er idiot.

Får vel begynne å lage frokost.