Kapittel seks

DRAVEN

En hånd griper tak i armen min og jeg blir revet ut av lastebilen. "Ha det!" Domonic roper til Bart før han smeller igjen døren. Bart rygger ut av oppkjørselen som om livet hans avhenger av det, og jeg stirrer sint opp på Domonic.

Jeg rister av meg hånden hans og spør, "Hva faen er problemet ditt?"

Han er rasende. Stirrer på meg som om jeg var en slags forrædersk hore. Du skulle tro jeg nettopp hadde drept valpen hans eller noe.

"Du kysset ham," sier han med en kald, følelsesløs stemme.

Jeg fnyste. Seriøst? "Ja, det gjorde jeg. Og hva så? Han er vennen min, og hvis det ikke var for ham, ville jeg vært på et skittent motell et sted og ventet på å dø."

Bart er den eneste jeg burde kysse!

Domonic fnyser, de grå øynene hans blir mørke av forakt. "Han er vennen din? Du kjenner ham ikke engang."

"Tilbød du meg dette stedet bare for å få meg alene og spy ut hatet ditt mot meg?" Jeg stirrer, rister på hodet av frekkheten hans. "Jeg kjenner ikke deg heller, men her er vi." Det er iskaldt og jeg står her og skjelver mens denne idioten håner meg. "Skal vi gå inn, eller hva?" utfordrer jeg.

Øynene hans glitrer, går fra is til ild på et øyeblikk. "Vi?" Han smiler suggestivt, tar et skritt nærmere meg på verandaen og lar øynene gli nedover kroppen min.

Kinnene mine blir varme. Huden blir glovarm av følelsen av øynene hans på meg. Jeg tar et skritt tilbake. "Jeg antar at du skal vise meg stedet."

Han sukker, de kjølige grå øynene hans glir over håret mitt et øyeblikk før han trekker en nøkkel opp av lommen. "Her. Alt fungerer og det er topp moderne. Frokost er klokken ni presis. Ikke kom for sent."

Så snur han seg og går mot bakdøren sin, hvor tilfeldigvis Margo venter på ham, kledd i ingenting annet enn en lang silkekåpe.

Ekkel.

Sinne gnager på nervene mine. Jeg forbanner meg selv for å ha latt ham flørte som han gjorde for et øyeblikk siden. "Jeg skal ikke spise frokost med deg og kjæresten din," sier jeg og snur meg for å låse opp døren.

Nøkkelen glir inn jevnt, og når døren er åpen og jeg trer inn, fylles gangen med mykt lys.

Fint.

Jeg snur meg for å lukke døren og skriker. Domonic står i døråpningen bak meg. Jeg hørte ham ikke engang komme opp.

Han gliser, lukker døren bak seg og går sakte mot meg. "Hun er ikke kjæresten min, og jeg skulle akkurat til å kjøre henne hjem," informerer han meg med en lav, forførende stemme. En som får pusten min til å gå litt raskere enn før.

"Å," hvesser jeg, går bakover, lenger og lenger til jeg treffer den myke skinnsofaen med baksiden av jeanskledde ben. "Jeg bryr meg ikke," lyver jeg.

Han fortsetter å gå mot meg, kjeven strammer seg i irritasjon før han stopper, og etterlater omtrent femten centimeter mellom oss. Ansiktet hans blir alvorlig. Han ser seg rundt med hendene i lommene og sier, "Jeg vet det er mange vinduer, men hvis du trykker på bryteren på veggen, lukkes persiennene."

Jeg nikker, slipper ryggsekken på sofaen. "Godt å vite. Du kan gå nå," puster jeg ut.

Han kremter, øynene flakker sakte rundt, men han beveger seg ikke for å gå. "Du har ikke følelser for Bartlett, har du?"

Jeg var i ferd med å si noe frekt og suggestivt, men blikket i øynene hans stopper meg. Han ser usikker ut, til og med litt nervøs. Det var nesten søtt. Faen. Det var mer enn søtt.

"Nei, jeg har ikke følelser for Bart," svarer jeg mykt, skuldrene mine slapper av mot varmen som stråler fra kroppen hans.

Han skifter på føttene og tar et skritt nærmere meg. Et halvt smil danner en grop i den ene kinnet, han ser ned på meg. Det varme gule lyset i rommet gjør øynene hans litt mer gyldne enn grå. "Ok da," sukker han, går bakover mot inngangsdøren. "Husk, klokken ni presis. Hvis jeg må komme og hente deg, vil jeg være naken."

Jeg svarer ikke i det hele tatt.

I så fall kan det hende jeg kommer for sent med vilje.

Ikke tru meg, kompis.

Når han når døren, snur han seg og går ut uten å se tilbake. Jeg kaster ikke bort tid på å låse etter ham før jeg trykker på bryteren for å skygge alle vinduene også.

Så snur jeg meg mot kjøkkenet og bestemmer meg for å se hva som er i kjøleskapet. Til min overraskelse er det faktisk fullt av mat, og på en av hyllene står en tallerken dekket med plastfolie. En liten lapp er festet foran, og den får meg til å smile som en idiot.

Lappen lyder:

Du gikk glipp av middagen.

Smilende fra øre til øre som en tulling, ser jeg lengselsfullt mot inngangsdøren. Så, med en bit av leppen, tar jeg ut tallerkenen og setter den i mikrobølgeovnen.

Kanskje... han er ikke så ille likevel.

Kanskje... livet her faktisk kommer til å fungere.

DOMONIC

Jeg har sett på henne sove i en time allerede og klarer fortsatt ikke å tvinge meg selv ut døren. Som jeg mistenkte, har hun lukket alle vinduene i leiligheten. Så i stedet for å se på henne fra soverommet mitt slik jeg ønsket, måtte jeg snike meg inn som en kryp.

Nå kan jeg ikke rive øynene fra henne.

Bartlett hadde rett. Hun er dekket av blåmerker. Armene, skuldrene, halsen. Og ikke den typen blåmerker fra vanlig mishandling. Nei. Dette er kraftige blåmerker. Den typen som kommer fra å bli grepet - eller - holdt nede mot sin vilje.

Jeg burde ikke ha sneket meg inn her, men jeg ville se dem selv. Jeg måtte se dem.

Jeg liker det ikke - måten jeg føler på er farlig. Jeg klandrer ikke Bartlett helt for å ha gått imot mine ordre om å kvitte seg med henne, men bare på grunn av hennes omstendigheter. Og i samme henseende måtte jeg sørge for at jeg var den som var ansvarlig for hennes sikkerhet.

Hvis det ansvaret tilhører noen, tilhører det meg.

Jeg innrømmer at lengselen som verket med smerte hele dagen bare ble verre før jeg kom tilbake til baren i kveld. Jeg var forberedt på å håndtere det, i det minste håpet jeg det. Så, da jeg så at hun faktisk fortsatt var der og ikke hadde dratt - ble jeg sint. Men... jeg var også lettet. Fordi trykket i brystet mitt syntes å forvandle seg til mer av en stikk av glede enn en smerte fra det øyeblikket jeg fikk øye på henne bak baren.

Med et mykt sukk, snur hun seg i søvne, strekker ut et ben utenfor teppet. Kroppen min begynner å dunke av sinne ved synet av hva som skjemmer hennes vakre hud og hvor det gjør det.

Noen har skadet henne alvorlig, og jeg må komme meg ut herfra ellers kommer jeg til å miste det.

Så stille som jeg kan, dekker jeg henne til og før jeg kan stoppe meg selv, stryker jeg fingrene over de myke leppene hennes.

"Jeg vil ikke ha deg her," hvisker jeg. "Men jeg kan ikke la deg dra heller. I det minste, ikke ennå."

Først må jeg eliminere trusselen mot hennes overlevelse. Så vil jeg la henne gå. Jeg må.

Som en skygge i natten smelter jeg tilbake i mørket, tar en siste titt på hennes perfekte ansikt. Så forlater jeg leiligheten og går tilbake til huset mitt, vel vitende om at jeg ikke vil kunne sove resten av natten.

Hun er for nær, men samtidig ikke nær nok.

Hvordan døde moren hennes?

Jeg må finne ut alt jeg kan om henne. Jeg vil vite hvor hun kom fra. Jeg må vite hvem stefaren hennes er, hva han gjorde mot henne, og hvorfor.

Jeg sender en melding til Rainier og ber ham møte meg på klubben klokken tolv i morgen. Jeg vil få ham til å finne ut nøyaktig hvem Miss Draven Piccoli er. Jeg må få alt dette håndtert før neste fullmåne.

Når jeg ser på klokken på peishyllen, ser jeg at den allerede er fem om morgenen. Jeg stirrer på sengen min og kroppen som ligger der. Margo er ingenting sammenlignet med den sexy, svart-hårede skjønnheten som forstyrrende har trådt inn i livet mitt.

Å tenke, bare i går lå jeg med Margo akkurat her i dette rommet.

Nå er bare minnet av det nok til å få innsiden min til å vri seg.

Jeg skal ikke ligge med henne. Jeg kan ikke.

Stirrende ned på telefonen min bestiller jeg den tidligste turen jeg kan finne for å sende Margo hjem. Så med et skuldertrekk, trykker jeg på bryteren for å åpne persiennene på alle vinduene i rommet mitt. Jeg kunne prøve å fortelle meg selv at jeg gjorde det for å holde øye med leiligheten fra rommet mitt, men det ville være en løgn.

Jeg gjorde det fordi jeg ikke ville at Draven skulle se hit og lure på om jeg kanskje lå med Margo.

Jeg vil at jenta jeg nekter å beholde skal vite at det ikke er noen andre enn henne.

Gud, jeg er dum.

Jeg antar at jeg bør begynne å lage frokost.