Kapittel 2 Aldri elsket
Den natta fikk Keira ikke sove. Hun lå og stirret i taket til det lysnet, men det som flimret bak øyelokkene hennes, var ikke bildet av Aiden som strøk Zoey over håret. Det var den regntunge kvelden for ti år siden.
Gutten som reddet henne. Som ga henne håp om å leve.
Hun hadde trodd det var Aiden. For å gjøre opp den gjelda, for den kjærligheten som vokste fram av en misforståelse, hadde hun tålt tre år med ydmykelser i denne kalde herregården. Hun hadde klamret seg til tanken om at hvis hun bare var mild nok, ville det frosne hjertet hans til slutt tine.
Men hun tok feil. Den varme gutten fra den gangen kunne aldri ha blitt det monsteret han var nå.
Da morgengryet kom, var hun ikke lenger den forsiktige, tause Keira.
Hun satte seg ved skrivebordet. Fingrene fløy over tastaturet mens hun skrev ut en skilsmisseavtale.
Hun ville ikke ha noe. Ingen underholdsbidrag, ingen verdier. Bare å dra.
Hun trykket på «Skriv ut». Men før papiret i det hele tatt rakk å bli lunkent, hamret noen vilt på ytterdøra.
Keira åpnet, og ble møtt av en ørefik fra Martha.
«Din utakknemlige kjerring!» skrek Martha og slengte et krøllete dokument i ansiktet på henne. Det var et brev fra familiens advokat – Keira hadde spurt om skilsmisseprosessen tidligere.
«Hvem ga deg lov til i det hele tatt å tenke på å forlate Aiden? Skjønner du hva investeringa fra Coleman-konsernet betyr for oss?»
Selv om hun smakte blod i munnen, bøyde ikke Keira hodet denne gangen. Hun så opp, med øyne like livløse som stillestående vann.
«Mamma,» sa Keira, skremmende rolig, «jeg er ferdig med å være verktøyet ditt. Jeg er ferdig med å være sandsekken hans.»
«Våger du å svare meg?» Martha løftet hånda igjen.
Keira grep plutselig håndleddet hennes. Ikke hardt. Men nok til at Martha stivnet.
«Vær så god, slå meg,» sa Keira og så på henne med isende ro, et hånlig smil i munnviken. «Drep meg. Jeg dør uansett. Det hadde vært mer barmhjertig enn å holde meg i live.»
«Hva er det for noe sprøyt?» Martha rygget, skremt av den fremmede kulden i Keiras blikk.
I samme øyeblikk vippet verden brått for Keira. Svulsten i hjernen presset mot synsnerven, og mørket skylte inn over henne som en flo. Hun snublet bakover og veltet en vase.
«Slutt å spille!» Selv om Martha virket et øyeblikk satt ut, sparket hun Keira likevel. «Reis deg! Tror du det der gir deg sympati? Hvis du våger å skille deg fra ham, må du ikke tro du kan komme tilbake til Lynn-familien!»
Martha smelte igjen døra og gikk.
Stillheten kom tilbake. Keira presset seg opp. Synet klarte seg sakte, men alt var fortsatt bare grå skygger som gled i hverandre.
Hun samlet seg. Tok opp mobilen og ringte Aiden. Hun måtte avslutte dette. Nå.
«Hva er det?» Aidens stemme var like utålmodig som alltid.
«Jeg drar, Aiden. Skilsmissepapirene ligger på bordet.»
Det ble stille i andre enden. Så en lav, spottende latter.
«Hva er dette for et nytt nummer? Skal du spille kostbar?» fnyste Aiden. «Greit. Forsvinn. Men husk, Keira: Når du går ut den døra, er du ingenting. Uten pengene mine kommer du til å sulte på gata.»
«Ikke vær redd,» sa Keira og så på gifteringen hun en gang hadde holdt som en skatt. «Jeg tar ikke ei krone av pengene dine.»
Hun la på. Ved søppelbøtta åpnet hun fingrene.
Diamantringen, som en gang hadde vært et løfte, falt ned blant avfallet som om den var søppel.
«Farvel, Aiden. Om det var kjærlighet eller hat, så er det over nå.»
Hun tok bare med seg en enkel håndveske og gikk ut av Coleman-eiendommen uten å se seg tilbake.
Ute på veien vibrerte mobilen. Det var Martha.
Keira rynket pannen, men svarte likevel.
«Keira,» sa Martha, og stemmen var helt forandret – mild, full av unnskyldning, nesten gråtkvalt. «Unnskyld. Jeg mistet besinnelsen i stad. Jeg er bare så bekymret for firmaet til faren din. Kan vi snakke? Se på det som en avskjedsmiddag for de tre årene dere har vært gift?»
Det var en felle. Keira visste det. Martha ba aldri om unnskyldning.
Men den stemmen inni henne som fortsatt lengtet etter morskjærlighet, hvisket at hun burde gå. Og kanskje ville hun bare kutte denne relasjonen helt og holdent, én gang for alle.
«Greit,» sa Keira.
Noen timer senere kom Aiden hjem.
«Keira, vann.» Han befalte det, av gammel vane.
Dønn stille.
Han gikk inn på soverommet. Garderoben var tom. De billige klærne hennes var borte.
Blikket hans falt på skilsmisseavtalen på bordet, signert med pen, besluttsom håndskrift. Men han så ikke ringen.
En uforklarlig irritasjon skjøt opp i ham. Han lette rundt, og til slutt så han den i søppelbøtta i hjørnet: ringen han hadde kjøpt nærmest i forbifarten på en auksjon, liggende blant en haug med krøllete papirer.
Kastet. Som søppel.
Pupillene hans trakk seg brått sammen, og en vrede han aldri før hadde kjent, presset seg opp i brystet. «Bra jobba, Keira. Du får be til Gud om at du ikke kommer krypende tilbake til meg og gråter senere.»
